Marta Vang sto på jobb litt tidligere enn vanlig. På helgene blir nabolaget alltid fylt med søppel, så hun kom klokka fire om morgenen for å rekke alt. Hun har jobbet som gatevakt i mange år, men livet var helt annerledes før.
Med kosten i hånden tenkte Marta på sin eneste sønn, Olav, som hun fikk da hun var 35. Hun hadde aldri hatt flaks med menn, så hun bestemte seg for å vie seg helt til barnet. Mannen hennes, Per, var aldri særlig engasjert. Olav var smart og kjekk, men han likte ikke å bo i den slitte delen av byen.
Mamma, når jeg blir stor, skal jeg bli en skikkelig kul fyr! ropte han til Marta.
Så klart skal du bli det, gutten min, hva skulle jeg ellers si? svarte hun med et smil.
Da Olav fylte seksten, flyttet han fra hjemmet og inn i en hybel nær videregående teknisk skole. Marta likte ikke at gutten var så langt unna, men han lovte å komme på besøk oftere.
I starten dukket Olav opp regelmessig. Så fikk han kjæreste, og tanken på hjemmet ble sjeldnere. Til slutt kom han med nyheten om at han var alvorlig syk. Marta forsto ikke hvorfor livet skulle kaste så tunge prøvelser over dem.
De måtte samle all sin styrke. Legen anbefalte en spesialklinikk, men behandlingen krevde store summer.
Uten å nøle solgte Marta leiligheten sin alt for å skaffe penger. En natt ringte telefonen.
Vi har dessverre ingen nyheter om sønnen din! informerte legen.
Marta mistet lysten til å leve. Tilværelsen føltes meningsløs uten Olav.
En morgen, som vanlig, gikk hun ut for å rydde i gårdsplassen.
God morgen! hilste Sem Jenssen mens han gikk tur med hunden sin, Birk.
God morgen! Er du så tidlig ute? svarte Marta.
Jo, det er kjedelig å sitte hjemme. Jeg får en spasertur med Birk, og kanskje vi kan prate litt, lo Sem.
Sem var en enslig mann. Marta ble litt flau over oppmerksomheten.
Vi skal nok ikke forstyrre deg mer, sa han og fortsatte med hunden.
Marta fortsatte arbeidet, men oppdaget plutselig en telefon på benken. Rundt henne var det ingen i sikte. Hun plukket den opp og slo den på. På skjermen blinket bilder. Noen hadde tydeligvis tatt bildene og glemt telefonen. Da hun så nærmere på bildene, falt tårene.
Olav! Min sønn! begynte hun å hulke.
Telefonen ringte uventet. Marta ble forvirret, men svarte.
Hallo? Dette er min telefon, kan jeg få den tilbake? kom en kvinnes stemme.
Ja, selvfølgelig. Jeg fant den i parken på en benk. Kom gjerne til denne adressen, svarte Marta og oppga adressen.
Kvinnen kom for å hente telefonen. Da døren ble åpnet, stod en ung mann i bakgrunnen.
Hvor fikk du bildene av min sønn? spurte Marta.
Er du sikker på at du mener Olav? undret kvinnen.
Den unge mannen gikk inn i leiligheten.
Olav! skrøt Marta Vang og falt bevisstløs.
Mannen kastet seg over henne:
Hva skjer?
Kanskje du har forvekslet meg med noen andre. Vi bør ringe ambulanse, foreslo kvinnen.
Etter femten minutter var legene tilbake, og Marta var bevisst igjen. Da de hadde gått, fikk hun endelig vite hvordan bildene hadde havnet på telefonen.
Marta, nå litt oppfrisket, så på kvinnen.
Kjenner du meg? Hvordan endte bildene av min Olav på telefonen min? spurte hun, mens tårene fortsatt pep.
Jeg heter Synnøve, svarte kvinnen. Jeg og Olav hadde et forhold en gang. Men da han fikk vite at jeg var gravid, forlot han meg, sukket hun.
Forlot deg? Hvordan? Han har aldri fortalt meg noe, undret Marta.
Vi var sammen i noen måneder. Jeg fortalte ham at jeg ventet barn, og så forsvant han. Jeg tenkte han var redd, forklarte Synnøve.
Nei, Kaja. Nå forstår jeg hvorfor alt dette skjedde. Min sønn ble alvorlig syk. Han ville ikke være en byrde for noen, heller ikke for deg. Olav har vært borte i mange år nå Marta brøt sammen på nytt.
Synnøve så forvirret på henne.
Hvordan kan han være borte? spurte hun.
Jeg solgte leiligheten for å redde ham, men det hjalp ikke. Vi rakk ikke, mumlet Marta.
Synnøve trakk pusten dypt.
Jeg forstår nå. Han prøvde bare å beskytte meg, ikke påføre meg mer smerte
Synnøve ropte så på gutten som hadde stått ved siden av hele tiden.
Eirik, kom hit!
Gutten gikk inn i rommet.
Ja, mamma? spurte han.
Eirik, husker du da jeg fortalte at faren din hadde forlatt oss? Det var ikke sant. Han ble alvorlig syk og døde før du ble født. Dette er bestemor din, sa Synnøve og snudde seg mot Marta.
Marta brast i tårer. Hun så på barnebarnet med varme.
Bestemor, mumlet Eirik litt sjenert.
Gutten min, kom hit, omfavnet Marta ham.
Synnøve smilte.
Kanskje dere vil flytte inn hos oss? Vi har god plass, og vi kunne trenge en bestemor, foreslo hun.
Nei, Kaja. Jeg trives i nabolaget mitt, men jeg kommer gjerne på besøk, svarte Marta.
Akkurat da banket det på døren.
Kan jeg komme inn? stod Sem Jenssen med en stor blomsterbukett. Han rakte den til Marta og spurte:
Dette er til deg, Marta Vang. Skal vi ta en tur?
Gjerne, svarte hun med et smil.
Fra kjøkkenet kom Synnøve og Eirik.
Tar dere oss også med? spurte de i kor.
Så lenge dere er høflige, kvitret Sem med et glimt i øyet.
To måneder senere var Marta Vang blitt ektefelle til Sem Jenssen. Hans hund Birk var overlykkelig over de nye familiemedlemmene. Birk gikk ofte tur med Eirik mens den glade bestemor bakte vafler til alle.
