Jeg bodde i en ensom hytte på kanten av en liten fjellbygd i Gudbrandsdalen. Huset mitt var gammelt med slitte taktekking, villvekst i hagen og en stilhet som fylte rommene. Etter at mannen min, Olav, døde, og barna flyttet til Oslo, ble hverdagen min en monoton sirkel av te, strikking, hagearbeid og kveldsprogrammer på NRK.
En høstdag, da himmelen var grå og løvverket falt som falmede brev, så jeg en skygge bak gjerdet. Det var en hund tynn, skitten, med ribbeina tydelige og øyne som bar et glimt av menneskelig sorg. Den bjeffet ikke, den knurrede ikke den bare så på meg.
Jeg ga den litt kaldt brød og en skive spekeskinke. Hunden kom forsiktig nær, spiste alt og gikk sin vei. Neste dag kom den tilbake, og så gjorde den det igjen, gang på gang.
Jeg kalte den Bamse, selv om den liknet mer på en vandrer enn på en aristokrat. Etter hvert begynte den å stole på meg den viftet med halen, gned seg mot hånden min og fulgte meg til brønnen.
En natt hørte jeg et kraftig bjeff. Jeg gikk ut på gårdsplassen Bamse løp vilt rundt låven. Da jeg nærmet meg, hørte jeg en lyd. Noen var der. Jeg tok lommelykten, åpnet døren og ble nesten svimmel. Inne sto en gutt. Skitten, tynn, med en revet jakke og redde øyne.
Vær så snill, slå meg ikke hvisket han.
Det viste seg at han hadde rømt fra et barnehjem. Han hadde flyktet fra en streng barnevernsarbeider. Bamse hadde funnet ham i skogen, delt det han fant av mat, holdt ham varm med kroppen sin og brakte ham til meg fordi han følte godhet her.
Jeg tenkte ikke lenge jeg skjulte gutten. Da politiet kom, fordi naboene hadde ropt på hjelp etter bjeffet og lyset, leverte jeg ham ikke med en gang. Etter en samtale med den eneste betjenten i området, fikk jeg vite at gutten hadde blitt savnet lenge, og barnevernsarbeideren hans allerede var avskjediget. Gutten ble lagt til et nytt adoptivfamilie, men før han dro, hvisket han:
Nå er du bestemor min Kan jeg skrive til deg?
Bamse ble igjen. Men han var ikke lenger en hund uten eier han hadde blitt husets egentlige vokter.
Siden da har jeg igjen en familie en trofast hund, brev fra barnebarnet hver uke og den følelse at livet, som en logrende hundehale, kan snu på seg når du minst venter det, og bringe lykke med seg.
