Da Thomas Aas fylte tretti år, hadde han verken kone eller barn bare en liten leilighet han leide i en gammel bygård i Bergen og et klasserom fullt av drømmer som ikke var hans egne.
*Man kan lett se for seg et bryllupsbilde.*
En regntung ettermiddag hørte han kollegaene hviske i lærerværelset om tre små søsken Solveig, Ingrid og Eirik hvis foreldre nettopp hadde gått bort i en tragisk trafikkulykke. Barna var ti, åtte og seks år gamle.
«De kommer sikkert til å ende opp på et barnehjem», mumlet en. «Ingen vil ha dem. For dyre, for mye trøbbel.»
Thomas forble stille. Den natten sov han knapt.
Neste morgen så han de tre barna stå på skoletrappen våte, sultne og frosne. Ingen hadde kommet for å hente dem.
Mot slutten av uka gjorde han det ingen andre turte: han signerte selv adopsjonspapirene.
Folk le av ham.
«Du er gal!» ropte de.
«Du er alene, du får ikke tak i egen omsorg.»
«Send dem til et barnehjem, så får de det bra.»
Men Thomas brydde seg ikke om kritikken.
Han lagde mat til dem, reparerte slitte klær og hjalp dem med leksene langt ut på natten. Lønnen hans var beskjedent 15000 kroner i måneden, livet var stramt og likevel var hjemmet hans alltid fylt av latter.
Årene gikk, og barna vokste opp.
Solveig ble barnelege, Ingrid kirurg, og Eirik den yngste en anerkjent advokat som kjempet for barns rettigheter.
På deres avgangsseremoni steg de alle tre opp på scenen og sa de samme ordene:
«Vi hadde ingen foreldre, men vi fikk en lærer som aldri ga opp.»
Tjue år etter den regnvåte dagen satt Thomas Aas på trappen foran bygården, med håret grått men med et rolig smil.
De som en gang hadde ledd av ham, hilste nå med respekt.
Fjerne slektninger som tidligere hadde vendt ryggen til barna, dukket plutselig opp og lot som om de var interessert.
Thomas lot dem passere.
Han så bare på de tre unge voksne som kalte ham «pappa» og forsto at kjærligheten hadde gitt ham en familie han aldri hadde trodd han kunne få.
**«Læreren som valgte en familie» Del2**
Årene fortsatte, og båndet mellom Thomas Aas og hans tre barn ble kun sterkere.
Da Solveig, Ingrid og Eirik endelig hadde oppnådd suksess hver i en karriere som hjalp andre begynte de å planlegge en overraskelse.
Ingen gave kunne virkelig måle seg med det Thomas hadde gitt dem: et hjem, utdanning og, viktigst av alt, kjærlighet.
Men de ville likevel prøve.
En solrik ettermiddag tok de ham med på en kjøretur, uten å fortelle hvor de skulle. Thomas, nå femti år gammel, smilte forvirret mens bilen svingte inn på en skogkantet landevei.
Da de stoppet, stod han målløs foran en praktfull hvit villa som lå høyt over hagen, omkranset av fargerike blomster, med et skilt på porten:
**«Aas-huset»**.
Thomas blinket, rørt.
«Hva hva er dette?», mumlet han.
Eirik la en arm rundt ham.
«Dette er hjemmet ditt, pappa. Du ga oss alt. Nå er det vår tur til å gi deg noe vakkert.»
De overrekke ham nøklene ikke bare til huset, men også til en elegant sølvfarget bil som stod i oppkjørselen.
Thomas lo mellom tårene, ristet på hodet:
«Det trengte jeg ikke Jeg trenger ingenting av dette.»
Ingrid smilte mildt.
«Men vi må gi det til deg. Takket være deg har vi forstått hva ekte familie betyr.»
Det året tok de ham med på hans første utenlandsreiser til Paris, London og de sveitsiske Alpene. Thomas, som aldri hadde forlatt Bergen, så verden gjennom øynene til et barn.
Han sendte postkort til sine gamle skolekamerater, alltid signert på samme måte:
«Fra herr Aas stolt far til tre barn.»
Mens han så solnedganger over fjerne kyster, innså Thomas en dyp sannhet:
Han hadde reddet tre barn fra ensomhet men i virkeligheten hadde de reddet ham.
Dette er lærepengen: Når du gir av hjertet ditt uten å forvente noe tilbake, får du mer enn du noen gang kunne ha drømt om en ekte familie og en meningsfull livsreise.
