For lenge siden, på et lite sted ikke langt fra Oslo, bodde det en eldre dame ved navn Inger Johanne. En dag fikk hun seg en valp av norsk elghund, som hun kalte Frøya. Den svarte, livlige hunden vokste fort, og fra første stund passet hun trofast på både gårdstunet og gamle Inger Johanne. Frøya slukte en hel bolle mat på et blunk, hun gned ryggen så kraftig mot gjerdet at det til slutt sto skjevt, og hun hadde for vane å hoppe til etter Inger Johanne når hun gikk forbi, bare for moro skyld. Ja, en valp må jo ha litt å finne på.
Men en dag døde Inger Johanne, ikke på grunn av hunden, men bare fordi hun ikke rakk å bli nitti. Så kom både dattera, sønnen og barnebarna til hennes gamle hus på landet. Der satt Frøya i kjettingen sin, og bare blikket hennes viste hvor mye hun gledet seg over all besøket. Det er jo ikke hver dag det står rømmegrøt, brødskiver med brunost og leverpostei, og folk over alt i huset. Familien begynte å diskutere hva de skulle gjøre med Frøya. Ingen hadde hjerte til å avlive henne. Men å ha henne boende i nærheten var de nesten litt redde for. Og slippe henne fri nei, det hørtes ikke rett ut. Verden er ikke så urettferdig, at den fortjener å slite med en sånn utfordring. Derfor bestemte de seg for å finne noen snille hender til Frøya, og tilbød seg å legge til noen ekstra kroner om det trengtes. For den som tok med seg denne kraftkaren av en hund, ville de ikke spare på noe.
Etter noen dager fant de en mann, Henrik, som alltid hadde drømt om å mate en stor norsk elghund og klø bak ørene hennes med hagerive. Folk har sine drømmer, noen ganske underlige. De ringte dyrlegen i bygda.
Dyrlegen fikk forklart planen. Avtalen var at Frøya skulle få noe å sove på, og så fort hun sov, skulle hun fraktes til sitt nye hjem. Man måtte jo skynde seg å velsigne den nye eieren, og kanskje tenne et lys i kirka man vet aldri hvordan sånt går.
På den avtalte dagen kom dyrlegen, med gevær og alt. Alle veterinærer er visst skrekkelig modige. Dyrlegegeværet ble ladet med sprøyte fylt med sovemiddel, og med ett raskt skudd sovnet Frøya. Kjettingen ble løsnet, og hun ble lagt på et gammelt presenningstykke.
Så bar de henne ut til bilen, en gammel Volvo stasjonsvogn med bakseter og plass til mange. Dyrlegen satte seg foran det mente han at han fortjente etter godt gjennomført jobb. Henrik, den nye eieren, satt bak rattet. I baksetet samlet hele gamle Inger Johannes slekt seg, og praten gikk.
Plutselig, midt på motorveien, begynte Frøya å våkne til. Hun reiste hodet og så undrende ut rundt seg. Folk overalt, alle satt og stirret på henne.
Dyrlegen sperret øynene opp, og Henrik det samme han glemte helt å styre bilen, for å si det sånn. Når nysgjerrigheten først tar en, er det vanskelig å tenke på annet.
«Så spennende,» tenkte Frøya.
«Finnes det egentlig et hundeparadis?» tenkte familien.
Frøya klatret sporenstreks framover i bilen midt blant folkene. Ja, hva bør hun vente på? Og mens Henrik febrilsk forsøkte å få opp bildøra og slippe seg ut for det hadde han overhodet ikke glemt at han var sjåfør slikket Frøya like gjerne alle sammen. Barna, barnebarna, sønn og datter. De følte seg jo som en ekte familie. Til og med Henrik fikk en våt tunge i ansiktet. Og dyrlegen, ja til tross for at han hadde skutt henne med sprøyte, ble ikke glemt. For henne var han bare et menneske, hverken mer eller mindre.
Slik forsto familien at de hadde tatt grundig feil om denne såkalte farlige hunden. Resten av turen satt alle våte det rant fra både hår og klær etter Frøyas ivrige kyssing ovenfra.
Og innerst inne banket hjertene hardt, for når den store elghunden våknet i bilen, da forsto de plutselig hva de virkelig følte og hva det betydde. Min kjære, gamle barndoms sommerhytte og hage …
