Ekte kvinne
Ingrid, hvor er du? Kom hit med agurkene! Hvor lenge skal jeg vente?!
Det var tydelig at mannen hennes var begynt å miste tålmodigheten nå, ettersom stemmen hans steg gjennom huset, men Ingrid var opptatt. Hun konsentrerte seg om å legge den første, venstre lag mascara, dypt fokusert på å få det perfekt dette var ikke hvilken som helst mascara, men en splitter ny og skrekkelig dyr en. Hun stoppet med jevne mellomrom for å beundre resultatet i speilet. Nå var Ingrids venstre øye dobbelt så stort som det høyre, etter både maskara, eyeliner og de skinnende skyggene de som venninnen hennes, Karen, hadde sagt var så fine at de kun passet til byens fineste selskaper. Det så faktisk nesten litt skremmende ut. Men Ingrid hadde slett ikke planer om å stoppe der.
De agurkene som lå til vannbad i badekaret hadde hun ikke tid til å tenke på.
Men hvorfor alt dette? Jo, bare en uke tilbake, hadde Ingrids mann den samme Harald som nå stod på kjøkkenet og satte lokk på sylteagurk-glass til vinteren plutselig erklært:
Jeg vil at du skal bli en ekte kvinne, Ingrid!
Han gav henne til og med bankkortet sitt, med hele det årets oppsparte “har-ikke-fortalt-om”-midler.
Ingrid ble så paff at hun glemte helt å bli sint. Første innskytelse var selvfølgelig å lage en scene. Tenk, om Harald hadde klart å legge til side penger i smug fra husholdningsbudsjettet, hva annet kunne han da holde skjult? Tankene gikk i surr. Dette kunne ikke passere!
Men så, før hun rakk å åpne munnen, slo den andre tanken henne. Hun ble sittende som slagen på krakken på kjøkkenet, fullstendig uanfektet av rødbetsuppa som kokte over på ovnen.
Hva vil det si, å være en ekte kvinne?
Det føltes… Uff, det var skikkelig urettferdig! Hun fikk lyst til å hyle så huset skalv, og knuse det splitter nye serviset svigermoren hennes hadde gitt henne i presang. Serviset var utrolig dyrt, Ingrid hadde knapt våget å drømme om det men så hadde svigermor likevel overøst henne med det. Da Ingrid gråt av glede mens hun pakket ut tallerkener, lo svigermor:
Åh, Ingrid! Du er så godtroende og snill! Jeg gjør alt for deg bare dere har det bra!
Hva som lå bak gaven fikk aldri Ingrid vite, og svigermor ville heller ikke forklare. Hun klemte først Ingrid, så sønnen, kysset barnebarna og dro hjem igjen. Hun trivdes aldri så veldig lenge hos folk, og brukte alltid gården hjemme som unnskyldning for å dra.
Ingrid sa aldri imot. Hun dro barna med til bestemor i helgene, passet på at de oppførte seg ordentlig, og grublet alltid i forkant på noe hyggelig å glede henne med. For når noen én gang har tatt imot deg uten forbehold eller kritikk, skyldte man dem minst det.
Og kritisere Ingrid var det nok av grunn til. Selv blant slektninger strittet de imot, så hun forventet absolutt ingenting fra svigermoren, en kvinne hun knapt hadde møtt før bryllupet. Harald hadde tatt henne med hjem for å vise frem kjæresten sin, og Ingrid hadde fryktet å gå ut av bilen, vekslet mellom å se til sin sovende sønn og spørre Harald:
Kanskje vi heller skal dra hjem? Hva skal jeg si til henne og hun til meg? Hun kommer til å jage oss på dør, jeg bare vet det!
Hvorfor tror du det? undret Harald.
Fordi… da jeg fikk Lars, kastet tanta mi oss ut. Hun sa jeg hadde vanæret familien, og at jeg ikke lenger hørte til der! Skal du da påstå at din mor vil ta oss imot med åpne armer? Med barn på armen? Å, Harald, dum er du ikke, men naiv, det er du.
Ikke døm henne på forhånd. Kanskje hun virkelig overrasker deg.
Ingrid håpet ikke på noen overraskelser. Men man kunne jo ikke snu etter å ha kysset porten. Så det var bare å ta med seg en søvnig guttunge og traske etter Harald.
Ragnhild, Haralds mor, overrasket likevel Ingrid fullstendig. Hun hilste først avmålt, målte Ingrid grundig, og strakk så ut armene:
Tør jeg kanskje få bære ham? Jeg kan legge ham i sengen min, stakkars, han har hatt en lang reise…
Og Ingrid, uten selv å forstå helt hvorfor, overlot Ragnhild sin lille sønn. Og gutten protesterte ikke en gang. Han gløttet trett opp, mumlet noe, holdt Ragnhild om halsen, som sang stille for ham og på et blunk var han i søvn igjen.
Allerede da han lærte å si nye ord, kalte Lars henne for “bestemor”. Og Ragnhild motsa ikke, noe som for alltid vant Ingrids hjerte.
Lars hadde Ingrid fått tidlig, bare atten år gammel. Alle i bygda visste hvem faren var, og snakket i hver busk om hvorvidt Sigurd Bruun kom til å gifte seg med Ingrid eller bare herje videre som han gjorde med de andre jentene før henne. Ryktet hans var elendig; selvfølgelig visste Ingrid det, og hun holdt seg alltid unna.
Men Sigurd var slu som en rev. Han visste akkurat hva han skulle si for å snike seg inn i jentenes hjerter. Og der snillhet og prat ikke nådde frem, tok han hardere i. Ingen snakket om det bortsett fra Ingrid.
Den kvelden det skjedde, var Ingrid kommet sent hjem fra byen etter å ha besøkt tanten. Bussen gikk bare til nabobygda resten måtte hun gå alene. Sjåføren lot seg ikke overtale.
Skal jeg kjøre kun deg forbi bygda? Ikke tale om! Det er oppholdsvær, beveg beina. Nå skal jeg hjem!
Ingrid hadde ikke annet valg enn å gå.
Sigurd kom glidende bak henne i en gammel Volvo.
Ingrid, hvorfor går du her alene så sent? Hopp inn, jeg kjører deg hjem.
Nei, Sigurd. Takk, men jeg klarer meg fint!
Hun prøvde å vike unna, men det var allerede for sent…
Hun kom hjem med revet kjole og ansiktet fullt av tårer. Hun gikk ikke inn til moren, som lå syk og sov, men dro rett i badstuen. Der, nesten til morgengry, prøvde hun å vaske bort Sigurds påtrengende hender og våte kyss. Hun gråt av raseri og selvforakt og fryktet mest av alt at moren skulle forstå hva som hadde skjedd. Legen hadde gjort det klart at morens hjerte var for svakt for sterke følelser.
Et sjokk kan ta knekken på henne. Skjønner du?
Det gjorde hun. Moren var alt hun hadde. Tanten telte knapt med: den gang trodde Ingrid enda på slekt, på at familie skulle hjelpe hvis man bad.
Moren fikk aldri vite hva som hadde hendt. Ingrid var fem måneder på vei da moren døde stille i søvne, og etterlot datteren alene i verden.
Da tanten kom til begravelsen erklærte hun tørt:
Du har fått som du fortjener. Ikke regn med hjelp fra meg. Hvorfor sa du ikke noe før? Hadde du gått til lensmann, kunne alt ordnet seg kanskje du giftet deg og slapp alt pratet. Men nå? Nei, Ingrid. Dette får du styre selv. Jeg har egne problemer.
Ingrid som knapt stod på beina, så tårene blendet henne, forstod ikke umiddelbart hva tante sa. Men da det gikk opp for henne etter noen dager, samlet hun seg og tok veien til lensmannskontoret.
Ingrid, hvorfor sa du ikke noe? Hvorfor tiet du? utbrøt lensmannen. Jeg skal lære ham, den gutten! Jeg lover deg, han skal få!
Sigurd ble tiltalt.
Da Ingrid fortalte det som var skjedd, viste det seg at han hadde barn spredt over hele bygda hele sju småunger fikk de etter hvert regnet ut! Til slutt begynte mødrene å snakke, og saken rullet opp.
Da dommen falt, forbannet Sigurds mor Ingrid åpent foran alle på torget, spyttet etter henne og ønsket barnet sykdom.
Men bygda støttet Ingrid. Den natten smørte noen tjære på Bruuns port og etter et par måneder var familien ute av bygda for alltid.
Ingrid bar frem en sterk, skrikende gutt, uten så mye som et snev av Sigurds utseende i seg. Han liknet Oldebakken-familien til fingerspissene. Nesen og ørene fra Ingrids far, som hun knapt husket fra barndommen, og krøllene og de dype, brunlige øynene arvet etter bestemor.
Naboene hjalp til med det de kunne klær, mat, til og med en vugge ble donert til stor glede. Ingrids små midler etter moren brukte hun varsomt, fullt klar over at det var én ting å føde et barn; å oppdra et alene, var noe helt annet.
Men roen rakk knapt legge seg før tanten igjen dukket opp fra byen sammen med Ingrids onkler, hennes mors brødre, som Ingrid aldri hadde sett, fordi de ikke lenger snakket med moren.
Ingrid, du må flytte. Dette er vårt barndomshjem, og vi skal fordele det etter rettferdighet. Da moren din levde, lot vi dere bo i fred slik var avtalen.
Og nå?
Nå er alt annerledes. Vi skal selge vi trenger pengene! Din mors andel får du selvfølgelig, men mer må du ikke forvente.
Ingrid fant fort ut at det de tilbød, aldri ville rekke til eget, knapt et falleferdig skur i bygda. Hun måtte til byen, uten naboers og venners hjelp. Tante så på henne med kulde, unngikk å berøre vuggen, og mumlet at Ingrid aldri burde hatt barn.
Men Ingrid gav ikke mye for hennes meninger. Bare hennes eget hjerte og samvittighet bestemte over hennes og sønnens liv.
Slektningene dro, og Ingrid gråt seg tom. Farvel til barndomsheimen kjennes som om hjertet rives ut, men det er likevel nødvendig.
Ryktene løp raskt fra hus til hus. Noen ble sinte på Ingrid, andre på familien hennes, og alle snakket men de glemte ikke å hjelpe. Allerede neste dag kom lensmannen på døren.
Vet du hva, Ingrid. I nabobygda er det ei som skal selge halve huset sitt. Hun trenger hjelp etter at mannen døde og ungene flyttet ut. Huset er stort vil du at jeg kjører deg for å se?
Ingrid takket og nesten kastet seg om halsen på ham av lettelse.
Hvordan har Lars det? spurte lensmannen.
Han vokser! svarte Ingrid.
Etter å ha gjort ablegøyer mot ungen, gikk lensmannen, og Ingrid strøk hånden over morens portrett, stille for seg selv:
Vi klarer oss, mamma! Slapp av vi blir okay.
Med Tora Pedersen, som eide huset i nabobygda, fant Ingrid gjenklang raskt.
Vær ikke redd meg, Ingrid. Jeg er rolig av meg, men jeg godtar ikke uro. Så lenge alt går stille og pent, vil vi komme utmerket overens. Jeg hjelper deg gjerne med barnet om du skal ut i jobb men kun da. Ikke til trivselsturer og denslags, da får du klare deg selv.
Finnes det jobb i bygda? Jeg hadde hatt godt av det.
Jo da, venninna mi trenger en butikkansatt. Hun har tre butikker nå, åpnet nylig den siste. Vil du at jeg nevner deg?
Ja takk!
Da gjør jeg det med en gang for en dag!
Det var i butikken Ingrid første gang traff Harald. Han var hjemme for å hjelpe moren sin og ble sendt på butikken.
Ingrid pakket varene, snakket plutselig i vei om Lars og Tora Pedersen som var blitt som bestemor for gutten alt trillet ut av henne, uten at hun merket det. For det var ikke ofte hun var pratsom. Men det gikk nå slik.
Harald sa ikke mye lyttet mest. Men allerede i avskjeden visste han; disse varme øynene og den stille stemmen kom aldri til å slippe taket i ham.
Det gikk ikke fort, for Harald hadde sitt å stri med. Hvordan skulle han innrømme for Ingrid at livet hans ikke hadde vært enkelt? At kona en natt plutselig var reist, og hadde latt ham alene med to små gutter den minste bare tre måneder. At moren pleiet en syk far, og ikke kunne hjelpe ham. At guttene hans gråt på nettene etter en mor de for lengst enten hadde glemt eller aldri kjent.
Harald gikk om butikken der Ingrid jobbet, men våget ikke ta kontakt.
Ingrid hadde heller ikke glemt ham, og spurte Tora Pedersen ut om Harald. Så da han endelig dukket opp igjen, visste hun alt.
Hvor gammel er den eldste gutten din? spurte hun.
Tre snart, svarte Harald.
Og den yngste?
Ett år nettopp.
Akkurat som Lars.
Ingrid…
Ta meg med og la meg bli kjent med barna dine. Så får vi se.
Slik ble det dem.
Bryllupet var stille, bare de nærmeste var med. Etterpå dro de alle til sjøen og Ingrid frydet seg som et barn; hun hadde aldri vært noen steder før.
Hun hadde nå det hun ønsket seg familie, barn, mann, en fremtid.
Men det kostet slitsomme kamper: da den eldste sønnen ble alvorlig syk, tilbrakte hun nesten to måneder på sykehuset, og overlot småttisene til svigermoren. Så dukket plutselig guttens biologiske mor opp, og krevde barna tilbake. Men Ingrid viste hva hun var gjort av: hun reiste hjem til bygda, rådførte seg med lensmann, gikk gjennom alle papirer og prosedyrer, og sikret seg morsretten ikke bare i hjertet men på papiret. Moren forsvant igjen før saken var avgjort, og da Ingrid og barna kom hjem, tok svigermor henne i armene og sa:
Nå kan jeg endelig slappe av for barna!
Årene gikk, ungene vokste, og Ingrid var fremdeles den samme litt sjenert, alltid smilende uten å gjøre vesen av seg. Men alle visste: hun var som ei katt som spant seg varm på dørstokken mens familien fikk være i fred men rørte du barna eller mannen, ble hun med ett en løvinne.
Og nå? Ikke kvinne, sa han?!
Ingrid lå våken hele natten etter at Harald gav henne kortet. Hver time gikk hun bort til speilet, undersøkte seg fra alle vinkler i lampelyset, uten å bli klokere. Spørre Harald ville hun ikke; hun var fornærmet. Morgenen etter, da barna var sendt til skole og barnehage, gikk hun ned til venninnen Karen.
Karen, hva gjør jeg?!
Karen liknet Ingrid litt drømmende og sær. De bestemte seg for å søke råd i kvinnebladene de var jo tross alt skrevet nettopp for kvinner. Hadde det ikke vært kloke ting der, ville vel ingen lest dem? De dro frem alle blader de hadde, og etter en halvtime visste de begge at en “ekte kvinne” måtte spise riktig, kle seg riktig, sminke seg riktig ja, gjøre alt riktig ellers var hun verken kvinne eller noe annet folk forstod seg på. Aller helst skulle en ha en sløyfe, men Ingrid hadde ikke engang det.
Sløyfe kjøpte hun ikke, men turen til byen med Karen resulterte i skikkelig sminke, ny nattkjole og et par lekre sko hun knapt våget å ta ut av esken hjemme i fare for at guttene ødela dem.
Men Harald syntes ikke det var så imponerende.
Hun var nesten ferdig med øyeskyggene, da Harald braste inn på badet, så hun stakk børsten rett i øyet! Da bestemte Ingrid seg for at hun slett ikke ville være noen ekte kvinne.
Ingrid, går det bra?! utbrøt Harald da han så henne hoppe rundt på ett ben mens tårene sprutet.
Dette er din skyld! freste Ingrid gjennom tennene og begynte å vaske seg i ansiktet i stedet for å fortsette med sminken. Du skal ha kvinne, skal du? Hva er jeg, da?
Harald forstod endelig hva det gjaldt, og tok henne i armene, så hun sluttet å rave rundt:
Vent litt, vennen min. La meg hjelpe deg.
Og mens han forsiktig vasket tårene og sminken vekk, mumlet han:
Jeg er jo en dust, det vet jeg, men du kunne jo spurt! Du fantaserer deg til alt mulig og blir fornærmet helt på egen hånd!
Hvorfor gav du meg penger og klaget sånn over at jeg ikke var kvinne nok? prøvde Ingrid seg.
Fordi du, siden vi ble sammen, aldri har unnet deg noe for din egen del. Alltid barna, meg, moren min men aldri deg selv! Slik skal det ikke være. Jeg ville du skulle få kjøpe deg det du ville, som de damene som rusler rundt i byen og kjøper alt mulig uten bekymring.
Nå lo Ingrid så det runget i huset. Ungene kom løpende mot lydene, og først når Harald og Ingrid fikk forklart at mamma lo og ikke gråt, ble det ro.
Senere, da barna var lagt, gikk Ingrid ut på trappa, løftet det vasket ansiktet mot stjernene, og lo stille for seg selv over alt virvar hun hadde stelt i stand.
Nå er siste glasset med agurker satt til side! kom Harald ut, satte seg ved siden av henne og tok hånden hennes.
Har du pakket dem godt inn?
De blir førsteklasses! svarte Harald.
Det håper jeg jeg skal virkelig få bruk for dem snart, smilte Ingrid lurt og la ektemannens hånd på magen.
Hva… og du har ikke sagt noe?! utbrøt Harald og tok henne i armene.
Hvordan skulle jeg få tid? Du har alltid noen agurker, du har! Og knapt tid til meg!
Hun prøvde å protestere, men Harald kysset henne til svar slik at hun aldri skulle glemme sitt eget verdi som kvinne, og holdt henne tett, der, like ved hjertet der sjelen får puste fritt.
