Én datter til oss begge
Mellom Ingrid og Kristian åpnet kjærligheten seg med det samme, det var som om de fant hverandre ved første blikk. Vi hadde vært sammen en måned da Kristian, på det siste stevnemøtet vårt, sa rett ut:
Ingrid, vil du bli min kone?
Jeg ble helt satt ut.
Hvordan mener du, Kristian? Vi har jo bare vært sammen i én måned.
Det spiller ingen rolle. Denne måneden var nok for meg til å forstå at du er skjebnen min. Jeg trenger ingen andre for meg finnes ingen andre kvinner
Å, Kristian, jeg tror faktisk jeg sier ja, svarte jeg lavt og lo mens jeg lente meg inntil brystet hans.
Jenta mi, har du ikke forhastet deg? spurte moren min om den raske avgjørelsen. Er du gravid?
Mamma, nei, det er ikke det. Kristian sa bare at han ikke kan leve uten meg, og jeg føler det samme Det er bare sånn kjærligheten vår er.
De som først undret seg over den hastige giftermålen, innså fort at vi to var skapt for hverandre. Alt var harmonisk mellom oss, og det var tydelig for alle at Kristian behandlet meg med dyp omsorg og jeg elsket og passet på ham.
Kjærligheten mellom oss var ekte og varm, men én ting la en skygge over lykken vår. Vi ønsket oss barn, men den etterlengtede graviditeten uteble.
Kristian, vi burde undersøke oss begge. Kanskje det ligger en årsak bak at jeg ikke kan bli gravid.
Jeg er med på det, sa Kristian straks.
Håp, leger, utallige turer og mange bønner alt forgjeves. Jeg greide aldri å bli gravid.
Ingrid, jeg har tenkt Kanskje vi kan dra til barnehjemmet og hente et barn, og gi det vår kjærlighet oppdra det som vårt eget? spurte Kristian forsiktig.
Jeg har tenkt på det lenge, sa jeg raskt. Jeg hadde hatt denne drømmen, men vært redd for at han skulle si nei. Jeg vil det også.
Da drar vi, sa han, og forklarte at han kjente til et barnehjem som han ofte passerte på vei hjem fra sin jobb.
Da vi kom til barnehjemmet, blant mange nysgjerrige og slitne små barn, løp en liten, blond jente med blå øyne bort til meg og grep om knærne mine.
Mamma! ropte hun lykkelig, og jeg klarte ikke slippe henne.
Slik kom den livlige datteren vår, Live, inn i hjemmet vårt. Hennes latter klang som en bekk gjennom huset. Nå kjente jeg meg virkelig som mor, og alle mine følelser ble satt fri. Jeg elsket Live dypt og inderlig. Kristian forgudet henne også.
Alt var bra. Vi levde sammen i bygda, hvor folk stort sett kjente hverandre. Ja, naboene og bekjente visste at Live var adoptert. Da hun var liten, merket vi ikke noe til det. Men etter hvert som hun vokste opp, og gikk på skolen, fikk hun høre fra noen at hun ikke var vår biologiske datter.
Live var fjorten da hun kom hjem fra skolen og brøt ut i gråt og protester.
Mamma, hvorfor fortalte dere aldri at jeg ikke er deres ekte datter? Jeg vet nå at jeg ble hentet fra barnehjemmet
Jenta mi, vi ville fortelle deg det når du ble eldre, så du ikke skulle ta det så tungt. Men nå som andre har sagt det Vi har alltid vært redde for dette øyeblikket.
Live gråt, ropte, og trakk seg tilbake. Det var en vanskelig tid tenårene er jo slik. Hun var ofte uforskammet mot oss, slamret med dørene, og kunne til og med være frekk.
Og så, midt i alt dette, skjedde det som ingen kunne forutsi. Kristian døde brått. Jeg var helt sønderknust da jeg fikk beskjed om at mannen min var død i en trafikkulykke han og en kollega var på vei hjem fra Oslo rett før jul, og uværet gjorde at bilen deres kjørte av veien.
Kristian reiste ofte bort, og sendte postkort om han ble forsinket. Da jeg mistet ham var jeg 46 år gammel. Live, i stedet for å støtte meg, virket som hun rev løs fra båndene. Hun stakk ofte av, var borte lenge, og oppførte seg hardt og uoppdragent.
Jeg prøvde å nå henne med alt jeg hadde, jeg gråt, ba, men jeg ropte aldri til henne. Sånn levde vi. Live vokste raskt opp.
En dag, etter hun var ferdig på videregående, kom hun til meg og sa:
Jeg drar til byen.
Jeg så på henne, sliten, med et kjøkkenhåndkle i hendene.
Skal du studere, Live?
Nei. Jeg skal lete etter min biologiske mor.
Jeg ble stum, så på henne og spurte skjelvende:
Hvorfor, Live? Er jeg ikke mamma for deg?
Live snudde seg mot vinduet, og sa etter lang tid:
Jeg må vite hvem hun er. Jeg må forstå hvorfor hun ga meg bort. Jeg har rett til det.
Det har du, jenta mi, innrømmet jeg. Jeg visste ingen argumenter kunne stoppe henne.
Live, nesten nitten år, pakket sine få eiendeler i en liten bag, kysset meg på kinnet og lovet å komme på besøk. Så gikk hun til bussholdeplassen, og jeg stod igjen og så etter henne med sorg i blikket. Jeg ble alene.
Tiden gikk sakte. Jeg var for lengst pensjonist, og på lange vinterkvelder sorterte jeg postkort fra Kristian, de lå i en gammel konfekteske med silkebånd. Det var ikke mange, og det siste, med grankvist, var gulnet av tid: “Ingrid, jeg blir tre dager forsinket. Savner deg og gir deg et kyss, din Kristian.”
Jeg strøk forsiktig fingrene over kortet, holdt det mot brystet, som om jeg omfavnet ham. Mange år har gått, mange endringer. Det er snart 25 år siden Kristian døde.
Jeg satt ved vinduet, og tankene kom over meg. Jeg har blitt svakere før satt jeg på benken med damene ved butikken, men nå går jeg knapt ut, bare til butikken og tilbake.
Gardinene er trukket for, postkassen er tom, huset stort sett stille. Det er bare liv i huset når Live kommer med barna sine men det skjer sjelden. Ellers er jeg alene. På kommoden står bildet av Kristian, han holder lille Live på armen begge smiler.
Å, Kristian, du dro så tidlig fra meg, sa jeg til bildet. Nå er jeg helt alene.
Huset var stilt, bare katten Pus brøt stillheten innimellom, hoppet ned fra vinduskarmen og malte høyt ved min side. Jeg ga Pus mat og tok en kopp te, tenkte at jeg burde gå i butikken. Jeg gikk inn og så på bildet.
Jeg drakk te da noen plutselig banket på porten.
Jeg husket da Live sa hun ville dra til byen for å finne sin mor. Jeg gjenopplevde det den dagen morgen var grå og stille. Jeg satt i kjøkkenet, brygget te, da noen banket på porten.
Jeg tok på meg skoene, kastet et ullskjerf over skuldrene og gikk ut. Der stod en kvinne, mye yngre enn meg, med triste øyne.
Hei Du er Ingrid? stemmen hennes skalv.
Ja, hvem er du?
Kvinnen flyttet seg nervøst fra fot til fot.
Jeg er moren til Live altså den andre mammaen egentlig den biologiske Jeg heter Vera Du skjønner sikkert, hun snakket forvirret.
Alt frøs inni meg. Ikke lenge siden Live dro avgårde, og nå sto biologisk mor her hvordan fant hun frem?
Er det noe galt med Live siden du er her? Har hun funnet deg?
Vera snakket hastig:
Live er på sykehus nå I byen, det er noe med magen Vi var i parken, plutselig fikk hun vondt, satte seg på benken og ble veldig blek jeg ringte straks ambulanse.
Vi stod i stillhet, så på hverandre.
Live fant meg for lenge siden, men hun turte ikke fortelle deg det Vera hulket stille.
Å, her står vi ute, kom inn, våknet jeg, kom inn i huset.
Jeg serverte varm te, og Vera satt seg ved bordet:
Jeg var ung da jeg fødte Live. Foreldrene mine var veldig strenge og tvang meg til å gi henne fra meg. Kjæresten min forsvant straks han hørte jeg var gravid, og foreldrene truet med å kaste meg ut. Jeg skrev fra meg foreldreretten på sykehuset Har levd med det så lenge Beklager, nå er det ikke det som er viktig Live ville så gjerne at du skulle komme til sykehuset.
Jeg spratt opp.
Hvorfor ringte hun ikke?
Vesken hennes ble stjålet; alt forsvant mens ambulansen kom. Da jeg kom tilbake, var den borte.
Kjære barnet mitt, hvisket jeg.
Hun ga meg adressen din, sa: “Finn mammaen min.”
Vi satt stille, og blikkene møttes. Det var ikke fiendskap, bare uro og utmattelse.
Vi drar, sa jeg bestemt, låste døren vi må komme oss fort av gårde.
Den gamle bussen gikk sakte. Jeg og Vera var stille først, men snakket etter hvert.
Jeg er også alene, sukket Vera. Mannen min døde for tre år siden, han var syk lenge. Vi fikk aldri barn sammen, og jeg føler det er min straff jeg ga fra meg datteren min. Det har vært min bønn og min sorg.
Så det er bare Live for oss begge, sa jeg.
Sånn er det Vi har én datter til oss begge, svarte Vera vemodig.
På sykehuset spurte de oss:
Hvem skal dere besøke?
Datteren vår, Live Eriksen, sa vi begge.
Hvem er dere for henne?
Moren, sa vi i kor, og lo.
To mødre? Ja, ja, det er greit gå inn.
Blek og sliten lå Live der, med drypp i armen. Hun smilte svakt da hun så oss.
Mamma og mamma hvisket hun.
Jeg kysset henne først.
Rolig nå, jenta mi, jeg er her, sa jeg, og Vera satte seg ved siden av.
Nå blir alt bra, du er ikke alene, sa Vera mens hun la teppet rundt henne.
Vi ble lenge sittende hos datteren, snakket om alt.
Fra den dagen har Live hatt to mødre, og senere kom både mann og to sønner. For meg og Vera er Live “vår datter”, og vi møtes alle sammen iblandt.
Det jeg har lært, er at kjærlighet og omsorg ikke handler om blod. Det handler om hjertet og om mot til å være tilstede, selv når livet snur på hodet.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
