Datteren min giftet seg med en tysker. Jeg bodde sammen med dem i to år, tok vare på barnebarnet mitt og holdt huset i orden.
Datteren min og hennes ektemann jobbet i samme firma og kom hjem om kvelden. Jeg håpet jeg kunne bli boende hos dem for godt, men det viste seg å bare være et håp uten grunn. En dag sa svigersønnen min plutselig at de ikke trengte min hjelp lenger, og han ba meg flytte ut. En måned senere var jeg tilbake hjemme i Oslo. Men da jeg kom hjem, oppdaget jeg at jeg ikke var særlig velkommen her heller. Mens jeg hadde bodd hos datteren min, hadde sønnen min gått fra sin første kone, flyttet ut fra hennes leilighet og inn i min.
Han tok med seg sin andre kone, som allerede var gravid. Ingen av dem spurte meg om det var greit det var bare sånn.
Hva skulle jeg gjøre? Kaste ut sønnen min og den gravide kona hans? Nei? Men hvordan kan vi leve tre, snart fire, i en ettromsleilighet på Torshov? Forresten, verken sønnen min eller jeg har penger til å leie oss noe nytt sted alt koster så mye i norske kroner. Jeg prøvde å ringe datteren min og forklarte alt sammen, håpet de ville forstå og ringe meg opp igjen. Men det gjorde de ikke. Synd. Jeg får ikke gjort noe med det. De har nok sitt eget syn på livet nå, et annet sted, kanskje langt ute ved fjorden i et hvitmalt hus.
Og egentlig skjønner jeg sønnen min. Han hadde vel ikke forventet at jeg skulle komme tilbake. Nå sover jeg på kjøkkensofaen hver natt. På dagtid drar jeg ut handler mat, besøker det gamle kontoret mitt, skravler med venninner fra ungdommen. Med sønnen min snakker jeg vanlig, uten bråk, men svigerdatteren min ignorerer meg helt. Jeg merker godt at hun skulle ønske jeg ikke bodde her.
Aldri hadde jeg trodd at jeg, seksti år gammel, skulle måtte vike for en annen i mitt eget hjem. At sønnen min bare skulle tenke på sin gravide kone, og aldri på hvor vanskelig det er å bo så trangt.
Nå leter jeg etter en deltidsjobb, kanskje i barnehage eller på et eldresenter. Foreldrene til svigerdatteren min bor ute på landet, kanskje i østfoldske åser eller et lite sted ved havet. Kanskje jeg burde foreslå for svigerdatteren at hun flytter til dem? Men ville sønnen min finne seg arbeid der? Det tror jeg ikke. Jeg klarer bare ikke bestemme meg for noe
Verden føles som et rom med for lave tak og tette vinduer. Alt glir forbi som skyer over Nordmarka noen ganger ser jeg bildet klart, andre ganger forsvinner det i tåke. Alt virker litt merkelig, som i en gammel drøm jeg ikke helt våkner fra.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
