Forbudt kjærlighet kan være smertefullt, og dessverre fant jeg meg selv midt i en slik situasjon men for meg var det enda mer komplisert. I andre året på universitetet ble jeg forelsket i ei fantastisk jente ved navn Synnøve. Hun var vakker, smart og varm, men min mor likte ikke hennes enkle bakgrunn. Hun mente Synnøve ikke var god nok for meg, og at jeg burde velge noen som var mer lik meg sosialt.
Selv om moren min var uenig, fortsatte jeg å møte Synnøve. En dag fikk jeg imidlertid et brev fra henne. I brevet skrev hun at hun ikke lenger klarte å takle det presset min mor la på henne, og at hun hadde bestemt seg for å slå opp. Den beskjeden førte til en heftig krangel med moren min, og jeg bestemte meg for å flytte hjemmefra for å få den selvstendigheten jeg trengte. Men hjertet mitt var fortsatt bundet til Synnøve, og jeg klarte ikke å forstå at hun kunne forlate meg på den måten.
Så, en kald kveld da jeg skulle kaste søpla, så jeg plutselig Synnøve stående i ytterdøren min, med tårer i øynene. Bekymret for henne, inviterte jeg henne inn så hun kunne komme seg bort fra kulden, og det var da hun betrodde seg til meg. Det viste seg at min mor hadde ordnet alt bak min rygg. Hun hadde skrevet et brev som fikk det til å se ut som Synnøve hadde gjort det slutt, samtidig som hun hadde skrevet til Synnøve at jeg hadde funnet meg ei annen og flyttet med henne.
Da sannheten kom frem, fant vi tilbake til hverandre og valgte å leve sammen i kjærlighet og glede, fast bestemt på at sosiale forskjeller ikke skulle stå mellom oss. Vi fant trøst og styrke i hverandres armer, og visste at kjærligheten vår var sterkere enn alle ytre meninger. Fra den dagen gikk vi sammen gjennom livet, side om side, uten å la andres holdninger og fordommer styre vår lykke.
Livet lærte oss at sann kjærlighet vokser når man lar hjertet veilede og at ekte lykke finnes hos de som tør å være tro mot seg selv og hverandre, uansett hva andre måtte mene.
