Familien min snurrer rundt pappa, som har oppdratt meg, passet på meg og gitt meg et stødig fundamentselv om han aldri helt har vært typen som skriver motivasjonsbrev på kjøleskapet. Da jeg ble født, forsvant mamma ut av livet vårt, og faren min bestemte seg for å aldri gifte seg igjen. Kanskje han tenkte at én runde med kjærlighet var nok for et liv? Livet har ikke akkurat vært et buffet med søtt for ham, og jeg drømte, litt småambisiøst, om å bli voksen fort nok til å støtte ham med alt som trengtes for å holde skuta flytende.
Gitt den økonomiske situasjonen vår, begynte jeg å jobbe da jeg var 15 år. Jeg skrev artikler for lokalavisa i Bergen ikke akkurat Pulitzer-materiell, men det var nok til å skaffe litt ekstra kroner. Etter tre år fikk jeg en bedre jobb, og noen år senere endte jeg opp på kontoret, med egen stol og pult, og kunne forsørge både meg selv og pappa. En dag kalte han på meg for en alvorspratminst like dramatisk som det høres ut. Jeg kjente suget i magen av nervøsitet. I stua ventet det en dame, og ifølge pappa var hun min mor.
Da hun fikk øye på meg, brast hun i gråt, ba tusen ganger om unnskyldning og gjorde et forsøk på å omfavne meg. Men jeg var ikke helt klar for den typen norsk nærhet, så jeg vred meg forsiktig ut av armene hennes og gikk ut uten et ord, og lot de gamle ta seg av resten. Jeg bestemte meg for å la pappa håndtere situasjonen slik han mente det var best. Jeg klarer rett og slett ikke å tilgi noen som dro uten å se seg tilbake, som ikke engang har tatt seg bryet med å sende et bursdagskort på papir eller en enkel SMS gjennom alle disse årene.
