En dag ropte pappa meg inn på rommet sitt. Han ville snakke med meg om noe alvorlig, sa han. Jeg kjente uroen krible i magen. I stua ventet det en kvinne på meg.
Hele livet mitt har dreid seg rundt pappa, som alltid har vært der for meg, oppdratt meg og gitt meg ubetinget støtte. Da jeg ble født, forlot mamma oss, og pappa bestemte seg for å bli alene. Kanskje var han redd for å oppleve mer smerte. Livet har aldri vært enkelt for pappa, og jeg ønsket bare å bli voksen fort, slik at jeg kunne lette ansvaret hans.
På grunn av familiens økonomiske situasjon begynte jeg å jobbe allerede da jeg var femten. Jeg skrev småartikler for lokalavisa i Oslo, og etter tre år fikk jeg en bedre jobb. Noen år senere fikk jeg en kontorstilling i byen, noe som gjorde at jeg kunne klare meg selv og støtte pappa økonomisk. En dag ba pappa meg om en alvorlig prat. Han hadde denne stemmen som fikk pulsen min til å stige. Da jeg kom inn i stua, satt det en dame med ham, og pappa sa, med en stemme jeg ikke gjenkjente, at dette var min mor.
Da hun så meg, brast hun i tårer, ba om unnskyldning og prøvde å omfavne meg. Men armene mine nektet å svare. Jeg vred meg forsiktig ut av grepet hennes og gikk ut i den kalde gangen uten å si et ord, lot de to gamle sitte igjen. Jeg bestemte meg for at pappa skulle få håndtere dette på sin måte. Jeg klarer ikke tilgi en som uten blygsel forlot oss, som aldri har sendt en bursdagshilsen, ikke engang et brev, gjennom alle disse årene.
