En morgen, mens Ludvig lå og duppet av på senga, merket han plutselig at den myke snøleoparden var forsvunnet. Han spratt opp med en merkelig følelse av uro og lette gjennom hele huset under gulvteppene, bak bokhyller, og til og med inni kjøleskapet der bare drømmens logikk råder. Ikke noe spor av leoparden, bare ekkoet av hans eget sukk i rommet.
I flere uker gikk Ludvig rundt med en tung tåke rundt hjertet, overbevist om at hans beste venn hadde reist til Bergen uten ham, kanskje glemt på en flytende fjord eller i en mummificert fiskebåt. Hver kveld hvisket han god natt til den usynlige leoparden og lot drømmene danse med savnet.
Men så en dag, plutselig mens han bøyde seg bak i skapet og lette etter en forsvunnet sokk fant Ludvig leoparden, sammenkrøpet i et hjørne, skjult bak gamle strikkede votter og en halv spiseskje. Gjenforeningen var som et fyrverkeri midt i en snøstorm; Ludvig og leoparden, nå med navnet Finn, klemte hverandre i evig lykke og fortsatte sine sære ritualer, som å stirre på skyene til de ble fisker.
Finn ble Ludvigs faste reisefølge, han bar den med seg til skolen, til butikken hvor han brukte femti kroner på bolle, og til fjellet hvor de snakket med moskusene i solskinnet.
Astrid, Ludvigs bestemor med magiske fingre og nysgjerrige øyne reparerte en gang leoparden for ham. Hun brukte en hemmelig sytråd, flettet inn med eventyr og sølvknapper, og da hun var ferdig, så Finn spenstigere ut enn noen leoparder i drømmenes rike. Ludvig brast ut i tårer av glede og takknemlighet, og presset bestemorens hånd, for han visste at kjærlighet var sydd inn mellom sømmene.
Gjennom dette drømmeaktige øyeblikket innså Ludvig verdien av familie, hvordan bånd kan holde sammen selv de villeste fantasier, og at bestemor Astrid var selve hjertet i hans surrealistiske eventyrverden.
