Elsk deg selv, så vil alt ordne seg

Elsk deg selv, så vil alt ordne seg

Ute snør det, kaldt og mørkt, og akkurat sånn føles det inni hjertet til Ingrid. Hun sitter alene i det store huset sitt, et hus hvor de egentlig har alt bortsett fra selskap. Ektefellen hennes, Harald, har hun jo, men han er ute igjen «på jobb», som han sier. Ingrid vet godt hva han egentlig holder på med.

Barna, de har for lengst flyttet hjemmefra. Sønnen, Martin, er gift og bor med familien sin på Majorstuen, og datteren, Sigrid, bor i Trondheim. Hun ble igjen der etter hun var ferdig med universitetet, giftet seg med en lokal gutt og har fått en datter selv. De har det så fint sammen.

I dag pratet Ingrid med Sigrid på telefonen.

Mamma, hvorfor er du så trist i stemmen? Er det noe som har skjedd? maste Sigrid, som alltid.

Nei, kjære deg, alt er i orden her. Hvordan har dere det? Hvordan går det med lille Olava?

Vi har det kjempefint! Markus jobber jo masse, du vet hvordan det er når man er lege på sykehuset, alltid mye å gjøre, men han stortrives. Olava skal snart begynne i barnehagen, så det er travle dager, men vi koser oss, altså.

Jeg er glad på dine vegne, Sigrid. Håper alt fortsetter å gå bra for dere, svarte Ingrid med en litt sliten stemme.

Men mamma, jeg hører jo at noe plager deg. Hvor er pappa, forresten?

Pappa? Han er nok ute i garasjen og holder på med bilen, det er iskaldt og snør som bare det, svarte Ingrid, selv om hun helst ikke ville at datteren skulle bekymre seg.

Det har gått et halvt år siden Ingrid har gått rundt med vonde tanker og uro. Hun har ingen å dele det med, og hvorfor skulle hun det? Noen ville kanskje synes synd på henne, andre ville sikkert bare være skadefro. Forrige sommer, mens hun holdt på i grønnsakshagen under kjøkkenvinduet, hørte hun Harald snakke i den åpne stua, i den myke, ømme stemmen hans. Han trodde kona var ute. Hun hørte ham tydelig.

Jada, vennen min men jeg får ikke kommet i dag. Jeg savner deg også Jeg elsker deg, det vet du. Ikke vær lei deg, jeg kommer i morgen. Og når jeg lover noe, så holder jeg det

Om han la på eller gikk ut av rommet, visste ikke Ingrid. Uansett, hun satt igjen med en følelse som om hun hadde fått et slag i hodet. Harald, hun hadde aldri tvilt på ham. Plutselig var han som alle andre menn. Hun husket hva søsteren hennes sa en gang, da hun fikk vite at mannen var utro hvor fjernt og umulig det føltes. Og nå, plutselig, var Ingrid i nøyaktig samme situasjon. Hun gråt seg tom bak huset.

Herregud, hvordan kunne dette skje meg? Harald, den jeg stolte blindt på, er altså akkurat som alle andre Er det bare sånn menn er?

Harald er førtiåtte. Han har hatt hell med det meste, har familie og bedrift han driver et lite flourmølle og produksjon av dyrefór fra bygda og distribuerer rundt i fylket.

I månedsvis holdt Ingrid alle følelsene inne. Hun gravde mer og mer, og til slutt fant hun ut at damen Harald møtte het Veslemøy, en slektning av noen av de felles vennene deres. De hadde vært på middag sammen flere ganger før. Veslemøy bodde i et borettslag i nabolaget. Via venninna Vera fikk Ingrid til og med tak i hele adressen.

Det snakkes ikke bare pent om Veslemøy, altså, sa Vera. Søt jente, ja men aldri vært gift, og hun har ord på seg for å være litt lett på tråden. Hun har sikkert blitt litt for vant til oppmerksomheten hun får, og nå er hun allerede trettifem og har verken mann eller barn. Selvsagt ønsker hun seg familie, men å gjøre det på denne måten Nei, det er ikke akkurat stabilt.

Ingrid sa ingenting til Vera. Hun holdt på det, gikk hjem og gråt så tårene trillet.

Det er tøft, altså. Så tungt å gå å bære alt dette alene.

Et par måneder senere fikk hun nok. Da dro hun til Veslemøy og ringte på døren. Veslemøy åpnet og ble hvit i ansiktet. Hun visste godt hvem Ingrid var. Ingrid gikk rett på sak, satte seg ned i sofaen uten å vente på at Veslemøy skulle invitere henne.

Hei, sa Ingrid rolig, men sliten. Hun så på Veslemøy, som stod som et skremt rådyr. Ingrid satte øynene hardt i henne.

Synes du virkelig ikke det er skamfullt? Du ligger med en som er gift. Hva slags lykke tror du man får ved å ødelegge for andre? Har du ikke fått nok oppmerksomhet fra menn uten familie?

Veslemøy kom seg til hektene, men tårer trillet.

Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg elsker Harald og klarer ikke å være uten ham

Da sprakk det for Ingrid. Hun reiste seg og ga Veslemøy en ørefik.

Unnskyld meg, Ingrid! Det bare skjedde Jeg trodde aldri jeg skulle være den personen, hulket Veslemøy.

Så brast Ingrid også ut i gråt. Der satt de, begge to, og gråt sammen. Til slutt fikk de samlet seg, og Ingrid sa:

Ikke si til Harald at jeg har vært her. Men hvis jeg får vite at han fortsatt kommer hit, da kommer jeg tilbake. Og jeg lover det blir ikke hyggelig.

Veslemøy sa aldri noe til Harald om besøket, og Ingrid sa heller ingenting hjemme. Hun bar på det alene. Slik har de levd siden. Og ennå aner ikke Ingrid om Harald fortsatt treffer Veslemøy, men innimellom uteblir han fortsatt “på jobb”.

Tankene kverner på henne.

Hva gjør jeg? Han er alt jeg har. Etter alle disse årene er vi så knyttet sammen. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å skulle dele alt, gjennomgå en skilsmisse, flytte. Nei, jeg vil bare at alt skal være som før, tenker hun mens hun stirrer ut mot det svarte vintermørket.

Om han etterlot meg hele huset, hva skulle jeg gjort her alene? Dette huset krever jo alltid noe. Det er alltid noe Harald må fikse eller male, det er alltid en dør som henger eller et rør som lekker. Jeg er redd for å måtte klare meg selv Og barna hvordan skal jeg noen gang klare å fortelle at faren deres har funnet seg ei yngre dame? Jeg vet ikke. Det ville blitt et sjokk for dem.

Ingrid holder alt inne. Hun vet at om hun betrodde seg til noen, ville mange bare mene hun burde sette seg selv først, gå fra Harald og finne igjen selvrespekten.

Kanskje de har rett, tenker hun. Men jeg elsker ham fortsatt. Håper at han elsker meg også. Kanskje det bare går over, denne fascinasjonen for en yngre kvinne. Harald har jo aldri vært annerledes mot meg, han er fortsatt snill og rolig. Kanskje det er sånn det må være, kanskje det er det de mener når de sier: Elsk deg selv, så vil alt ordne seg. Jeg må vel begynne å tenke litt på meg selv…

Alt føles bare så tungt for Ingrid. Å vite om Veslemøy, men late som ingenting hjemme, og fortsatt være den samme gode kona. Veslemøy forsvant ikke ut av tankene hennes, alltid vakker og ung. Ingrid tok seg selv i å nesten akseptere at Harald hadde hatt noen på si.

Hvor er han nå? Sa han var på jobb. Jeg mistenker vel hvor han egentlig er…

Plutselig slo tanken henne: Hva om hun også fant en annen? Hun så da absolutt ikke verst ut, folk kom stadig med hyggelige kommentarer Men nei. Hun visste med seg selv at det ville hun aldri klare. Hun kunne ikke forestille seg noen andre enn Harald ved sin side. Men hvordan skulle hun få ham tilbake?

Hun tenkte tilbake til ungdommen. Hun smilte litt trist.

Da vi satt trangt på hybelen, da vi knapt hadde penger til middag, men valgte å bruke dem på kinobilletter i stedet. Hvor lykkelige vi egentlig var og nå, nå har vi alt, men jeg føler meg mer ensom enn noen gang. Og det er ingen jeg virkelig kan åpne meg for.

Han bestemte seg for å overraske henne
Ingrid satt igjen med alle tankene sine, da hun plutselig så bilen til Harald blinke inn i oppkjørselen. Han gikk rolig ut, parkerte i garasjen, og til slutt kom han omsider inn.

Ingrid! Hvor gjemmer du deg i mørket? Han stakk hodet inn på kjøkkenet og slo på lyset. Ingrid hadde jo knapt merket hvor mørkt det var blitt i huset.

Jeg sitter bare her, svarte hun lavt. Mista litt tid, og været er jo helt håpløst.

Du sier noe der, veiene er helt håpløse. Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg hjem uten å kjøre meg fast, alt er bare hvitt. Men nå er jeg sulten, har du litt mat til meg?

Ingrid reiste seg og begynte å ordne mat, mens Harald vasket hender. Under middagen smilte han lurt til henne.

Du, Ingrid, snart er det nyttår, også har jeg faktisk ordnet en liten overraskelse til oss.

Ingrid ble stram i ansiktet overraskelser hadde hun fått nok av det siste året.

Hva slags overraskelse da? Hun prøvde å skjule nervøsiteten i stemmen.

Harald holdt henne på pinebenken, såg rett på henne.

Du og jeg, vi har jo ikke reist noen plass sammen på evigheter, sa han. Så reiste han seg og tuslet ut i gangen før han kom tilbake med to billetter i hånda. Jeg har bestilt ferie for oss til Gran Canaria! Vi feirer nyttår der, med sand mellom tærne og palmer og hele pakka.

Ingrid måtte nesten le. Hun kjente en diger lettelse i magen, som om hele den tunge byrden falt av ryggen.

Å, herre min hatt, Harald, du finner på så mye rart. Jeg har aldri vært på ferie under palmer før så gøy! Endelig, svarte hun glad og lettet.

Ideen fikk jeg faktisk av Martin, men jeg har tenkt på det lenge jeg og. Synes vi fortjener å komme oss litt bort begge to. Så du må bare begynne å pakke

Resten av vinteren var plutselig full av forventning. Turen til Gran Canaria ble fantastisk, nyttåret under palmene like så. Da de kom hjem igjen, føltes alt lettere. Harald viste mer omtanke enn før, ringte og sendte melding hvis han måtte bli sent borte. Ingrid følte at livet var på vei tilbake.

Hun visste at det ikke betydde at alt var glemt men hun bestemte seg for at kanskje, bare kanskje, er det faktisk sant: Om man bare elsker seg selv litt mer, så kan alt ordne seg til slutt.