1. januar
Hele dagen i går sto jeg over grytene. Plutselig ringte det på døra. Familien til Thomas kom kjørende fra Fredrikstad og slang seg rundt bordet. Hvor er kjøttet? spurte tanta tørt. Jo, der er jo den fylte gåsa, svarte jeg høflig. Tanta reiste seg demonstrativt: Dette går da ikke an å spise. Nå drar vi hjem! Thomas reiste seg etter tanta og mumlet: Du altså… Bare bo alene, om du ikke kan lage mat! Plutselig begynte han å pakke tingene sine ned i bagen.
Senere ringte jeg til Grethe, barndomsvenninnen min. Hallo, det er meg, Ingrid. Jeg sier Ingrid. Forferdelig dekning du har. Hvorfor jeg ringer? Nei, Grethe, jeg kommer ikke til dere i år. Kommer ikke på julebesøk, sier jeg. Hvorfor? Hvorfor skal jeg det? Du er med Vidar, dattera di med mannen og barna, og jeg da? Skal jeg spise salatrester og betale dobbel pris for taxi hjem? Jeg får jo ikke sove i andres hus, du vet jo det. Hva jeg skal gjøre? Ingenting, bare legge meg og sove, ropte jeg gjennom støyen på linja. Det er tross alt der jeg har feiret nyttår de fem siste årene, etter skilsmissen.
Hva? Du skulle akkurat ringe meg? Skal dere dra bort? Hvor? Til Bergen, til Vidars tante? God tur, da! Og lykke til, altså. Problem? Hvem kommer? Sissel? Hvem er det? Niesen din? Hallo? Hva er det med den linja deres? Huse henne noen dager? Du vet jo at jeg ikke liker fremmede i huset mitt… Jaja, får vel stille opp. Hun får komme, da. For en dag! Og så mistet vi kontakten. Jeg la på med irritert sukk.
Etterpå satt jeg og tenkte litt. Kanskje det egentlig er like greit at jeg får litt selskap i høytiden? Jeg fikk fart på meg måtte i det minste lage en liten salat. Selv kunne jeg overlevd på brødskiver, men en gjest måtte jo få noe bedre. Jeg satte potetene til koking, hakket urter, og kom på gamle dager.
Da jeg var gift med Thomas, var det annerledes. Allerede 30. desember kom hele familien hans fra bygda. Da var det fullt kaos på kjøkkenet damp og stekeos, og vinduet måtte stå åpent. De kokte sylteflesk, bakte brød og laget karbonader. Alt så fett og kraftig at man kunne drukne i majones. Det var ikke min greie, men det var aldri min tur å lage noe etter jeg en gang laget avokadosalat.
For noe skrømt, fnøs tanta til Thomas, og alle nikket seg enige.
Og jeg tenkte i ettertid: «De syns ikke min mat duger, men selv lager de bare ting som svømmer i majones!» Mannfolka slo seg til bords, hevet akevitten og holdt ut så vidt til midnatt.
2. januar var boligen tømt og jeg ble sittende igjen med hele kaoset. En uke gikk med på å vaske, skrubbe og rydde. Thomas var da selvsagt på bygda, for festen fortsatte der. Han kom tilbake gretten og usosialisert, og med høye skuldre. Hadde visst hørt at han hadde giftet seg med en kjerring som ikke kunne koke poteter en gang. Da blussa alltid krangelen opp igjen. Dessuten minte han meg stadig på Vera, ekskona, som han mente jeg hadde overtatt.
Jeg taklet skyldfølelsen med å ringe Grethe og klage. Da det ble for mye for henne, la hun en plan. Hun fikk meg til å ringe hele familien og sette klare betingelser: Jeg lager maten, dere får komme 31., og ikke før! Sammen med Grethe laget jeg mer lette og smakfulle retter. Familien kom. Satt seg til bords.
Hvor er kjøttet? spurte tanta skuffet.
Der er jo gåsa, svarte jeg høflig.
Og hvor er potetstappen? gav hun seg ikke.
Tanta reiste seg: Dette er bare kaninfôr. Fredrik, kjør meg hjem.
Alle reiste seg brått, og smalt igjen døra.
Ja du altså… Thomas pustet ut og viftet med hånda mot meg.
Vent, jeg blir med, ropte han etter slekta. Ikke glem sakene dine! sa jeg, og rakte ham bagen.
Bo du her alene, kjedekjerring. Jeg klarer meg uansett, men du? sa han, slengte ting i baggen og gikk.
Da det plutselig kokte over på kjøkkenet, våknet jeg fra tankene. Lokket på kjelen ble løftet, og da ringte det på igjen. «Det er sikkert Sissel», tenkte jeg og åpnet. Men der sto en mann på førti.
Hei, det er meg. La meg presentere meg, Alexander Igorsen Myhr. Jeg er nevøen til Vidar. Skulle være en overraskelse, men de dro til Bergen. Du er sikkert Ingrid?
Jeg nikket uten å tenke, og stotret: Men, Grethe sa jo niesen skulle komme…
Alexander smilte: Har du kanskje misforstått i telefonen?
Jeg husket linjecrashen og nikket. Mulig det. Kom inn, du, nå når du først er her.
Du, ikke vær lei deg. Billetten min hjem går ikke før i morgen kveld, det var det eneste jeg fikk tak i. Jeg skal ikke oppta plassen lenge.
Jeg gikk ut på kjøkkenet og helte av vannet på grønnsakene.
Skal du feire med bare en salat? lo Alexander bak ryggen min.
Jeg svarte brått uventet til meg å være: Må du ha full treretters med biff og bathingsfat med Waldorfsalat altså?
Han lo: Nei, for all del! Jeg liker fisk best, jeg.
Jeg trakk på skuldrene: Har hverken fisk eller kunnskaper i fiskemat, dessverre.
Alexander slengte på seg jakka igjen: Ikke tenk på det! Det fikser jeg! Og før jeg rakk å protestere, var han ute av døra.
Jeg lo lavt for meg selv. Trodde det kom ei eldre dame, ikke en energisk kar i fyr og flamme.
Han ble borte i halvannen time. Jeg rakk å bli småstressa han var tross alt ikke kjent her. Men så ringte det på nytt. Jeg åpnet, og så Alexander med et lite furutre og bæreposer.
Hva er meningen? spurte jeg.
Alexander stilte treet opp: Hva er vel jul uten juletre?
Den herlige duften av gran bredte seg, og jeg lo: Mangler bare mandariner, nå.
Han svarte med et blunk: Er du gal? Jeg har både mandariner og musserende! Kom, hjelp til, nå blir det ordentlig forberedelse!
Så stod vi sammen og pyntet tre, fikset retter og lo. Jeg renset reker, fileterte fisk og så på Alexander som laget ovnsbakt karpe(!). Innen midnatt sto alt klart. Korken på Mousserende, bobler i glasset.
Godt nyttår og lykke til, sa vi i kor, skålte og drakk. Vi satt lenge og pratet.
Du skjønner, da vi giftet oss, var han annerledes… snillere, eller jeg så det i alle fall sånn. Men, hvilke svakheter legger man merke til først når man er forelska? lo jeg bittert. Så ble det bare surmuling og kritikk. Nok om meg. Fortell litt om deg selv. Gift?
Alexander nikket tankefullt: Ikke nå lenger. Vanlig historie jeg på sjøen, hun fant en ny. Jeg får vel søke skilsmisse straks jeg kommer hjem. Men du, la oss snakke om mer morsomt. Skal vi drikke på brollebånd og le av gamle barndomsminner?
Jeg turte engang å klatre opp i den store bjørka ved blokka, men turte ikke ned. Satt der og grein til onkel Sigurd fra tredje tok meg ned! Lo jeg.
Jeg limte engang rektors stol fast til gulvet på skolen, glemte å si fra… fikk deng med beltet av far, sa Alexander og vi lo.
Plutselig var det nesten morgen.
Oj, vi har vel skravlet natta vekk. Du får gå og legge deg, sa Alexander.
Nei å nei, jeg må rydde først, sa jeg halvveis i søvne.
Han tok ansvaret, Det tar jeg i morgen, natt!
Jeg la meg og sovnet før jeg rakk å trekke dyna godt oppunder haka.
Jeg ble vekket av Alexander. Ingrid, nå må jeg dra. Lås døra etter meg.
Er det så seint allerede? Hvorfor vekket du meg ikke før?
Han strøk meg over luggen. Du sov så godt. Men jeg må til Oslo S før toget mitt går.
Jeg fulgte ham ut: Takk for en fantastisk kveld, sa jeg lavt.
Han sto en liten stund i gangen før han spurte brått: Kan jeg besøke deg igjen, når jeg får tid?
Gleden kjenner jeg enda, Kom gjerne tilbake!
Før jeg rakk å si mer, kysset han meg, smilte og hvisket: Da sier vi det, på gjensyn!
En god stund ble jeg stående og kjenne etter, lykkelig. Du kan kjenne noen hele livet og ikke forstå dem i det hele tatt. Andre får du en dag sammen med, og det føles som om dere alltid har kjent hverandre. Julemirakler finnes og plutselig er det håp om ny kjærlighet og et nytt liv.
Aldri slutt å tro på det uventede selv på årets siste dag kan du få deg en overraskelse som endrer alt.
