Slektningene til mannen ble fornærmet fordi jeg ikke lot dem overnatte i min ettromsleilighet.
Eirik, tuller du med meg, er du? Si at dette bare er en dum spøk, og at du snart skal le. Vær så snill.
Synnøve stod med en øse i hånden, helt glemt at hun skulle helle suppe. Damp fra gryten steg opp og la seg på den blanke fronten av kjøkkeninnredningen, men hun merket det ikke. All hennes oppmerksomhet var rettet mot mannen, som satt ved det lille kjøkkenbordet og skyldbetynget pirket i salaten med en gaffel, og prøvde å unngå øyekontakt.
Å, Synnøve, hva kan jeg gjøre? mumlet Eirik, med hodet presset inn i skuldrene. Det er tanten Ragnhild. Hun ringer og sier: «Vi har allerede billetter, skal til Oslo for å vise barnebarnet til legen, og samtidig finne på litt sightseeing». Jeg kunne ikke si til min egen tante: «Kom ikke». Det føles bare ikke riktig.
Ikke riktig? Synnøve senket sakte øsen tilbake i gryten. Metall-til-metall-lyden lød i stillheten som en gong før et slag. Å være «riktig» betyr å dra tre personer inn i leiligheten vår? Eirik, vi har trettitre kvadratmeter! Trettitre! Med balkong, der ski og malingsspann står!
Hun gestikulerte rundt den lille boligen. Det var en klassisk ettromsleilighet Synnøve hadde kjøpt før ekteskapet, etter å ha spart i fem år på streng budsjett. Hun elsket den som sin egen baby. Hvert eneste centimeter var nøye planlagt: sovesofa, innebygde garderober opp til taket, et kjapt men koselig kjøkken som fløt sammen med stuen. Perfekt for én, eller høyst to, dersom de to lever i full harmoni og ikke slenger sokker overalt.
De blir kun tre dager, forsøkte Eirik en svak forsvarshandling. Så kan vi holde ut. Trengsel, men ingen har på sin papp.
Hvem er «de»? La oss spesifisere gjestelisten, Synnøve krysset armene over brystet, og merket at den ene øyenåsen begynte å krype.
Vel tante Ragnhild, onkel Per og Kaja med lille Lars.
Synnøve følte jorden forsvinne under føttene. Hun falt ned i stolen rett overfor mannen, uten å bry seg om at nattkjolen flå et glipp.
Fire personer? Eirik, er du i deg selv? Tante Ragnhild er, mildt sagt, fyldig. Onkel Per røyker som en skorstein og snorker så kraftig at veggene rister. Kaja er deres trettiårige datter, og lille Lars er fem år gammel, og som du har sagt, river han i alt han får tak i. Og du vil ha dette gjemsel her? Hvor skal vi sove? På taklampen?
Så begynte Eirik å protestere. Vi kan sette en oppblåsingsmadras på kjøkkenet. Gi dem rommet. De er jo gjester, akkurat fra veien. Barnet trenger en rutine.
På kjøkkenet? Synnøve brast av latter, og så på det fem kvadratmeter store rommet der bord og to stoler knapt fikk plass. Under bordet, da? Eller skal jeg stikke føttene i ovnen?
Ikke start, protesterte Eirik. Det er familie. Moren min blir så lei seg hvis hun får vite at vi ikke tok dem inn. De kommer med hjertet fullt av gaver. Spekemat, sylteagurker
Jeg spiser ikke spekemat, Eirik! Og sylteagurkene har vi kjøpt på tilbud i kiosken! Synnøve sprang rundt, fra vindu til dør, tre skritt frem og tre tilbake. Nei. Det får ikke skje. Jeg lar dem ikke sove her. En kopp te er greit. Middag kan jeg ta med meg. Men overnattelse? Nei. La dem finne et hotell.
De har ikke penger til hotell, Synnøve! De er enkle folk fra bygda. For dem er prisene våre som romfart. Sett deg i deres sko!
Hvem vil ta min plass? Jeg jobber hele uka. I morgen har jeg kun én fridag, og jeg hadde tenkt å sove lenge og slappe av i badet. Isteden blir jeg bedt om å sove på kjøkkengulvet og høre onkel Per snorke? Nei, Eirik. Ring dem og si at røret brast, at vi har pest, at vi har blitt kastet på gaten hva som helst. Men de skal ikke komme for å overnatte.
Eirik sukket tungt, dyttet tallerkenen bort og så på kona med øyne som en slått hund.
Jeg kan ikke. De er allerede på toget. I morgen tidlig møter de på stasjonen. Jeg lovet å hente dem.
Synnøve så på ham og forsto at han aldri ville ringe. Det var lettere for ham å tåle ubehaget, å tvinge henne til å lide, enn å si et fast nei til sin pågående slekt. Det var hans evige kamp å ville være god for alle, bortsett fra sin egen familie.
Greit, sa Synnøve med en isende tone. Du henter dem. Men jeg vil ikke flytte på min seng for å lage soveplasser. Og om de tror jeg vil stå i kjøkkenet i tre dager og servere dem, tar de feil.
Natten gikk urolig. Synnøve vendte seg i sengen og forestilte seg hvordan hennes hvite, plettfrie leilighet ville se ut etter et inntrengningsangrep. Om morgenen dro Eirik til togstasjonen, mens Synnøve ble hjemme, i beredskap. Hun lagde ikke tradisjonell syltefisk eller kaker som mange familier gjør før gjester. Hun brygget kaffe, ristet brødskiver og satte seg for å lese, med et tydelig signal om at dagen fulgte hennes plan.
Dørklokken ringte som en luftalarm. Synnøve gikk rolig mot telefonen.
Synnøve, det er oss! Åpne! ropte Eirik, som om han hadde med seg en million kroner.
Et par minutter senere hørtes lyder fra etasjen over. Høye stemmer, latter, tunge knirkende lyder. Døren fløt opp og en mengde folk strømmet inn.
Først kom tante Ragnhild en massiv dame i en blomstrete kjole, med en kuffert på hjul som straks rullet over det lyse flisgulvet og etterlot seg et skittent spor.
Å, lille Synnøve! Så hyggelig å se deg! ropte hun, med armene utstrakt for en klem. Lukten av tog, pølse og billige parfymer fylte rommet. Du ser så tynn ut, du gamle Oslojente! Byen har visst gjort deg tynn! Men vi har kommet, vi skal mate deg!
Bak henne kom onkel Per, med en enorm sekk på skulderen hvor noe som så ut som en grisefot stakk opp.
Hei, sjef! Hvor skal vi kaste mammuten? brølte han, mens han børstet aske av en sigarett han heldigvis hadde slukket før han gikk inn. Røyklukten hadde satt seg fast i hans klær.
Deretter kom Kaja en kvinne med et slitent ansikt og en irritabel munn, som holdt den fem år gamle lille Lars i hånden. Barna løp straks til rommet og ropte: «Hvor er tegnefilmene?!»
Stopp! ropte Synnøve, men det var for sent. Skitne joggesko tråkket allerede på den myke takteppet ved sofaen.
Å, la ham være, det er jo bare et barn avfeide Kaja, mens hun kastet skoene midt i gangen slik at Synnøve nesten snublet. Har dere ingen tøfler? Vi er svette etter reisen.
Inngangen, beregnet for to personer, ble med én gang til en travel metrostasjon. Bagasje, ryggsekker, folk alt blandet seg. Synnøve kjente en panikk som hun aldri før hadde opplevd, krype opp i halsen.
Vær så god, kom inn klarte hun å si, mens hun forsøkte å holde en rest av høfligheten. Men vær snill å sette skoene på hyllen. Jakker i skapet.
Slutt med de her ritualene! ropte tante Ragnhild, mens hun trengte seg inn på kjøkkenet. Åh, så lite kjøkken! Hvordan skal du lage mat, stakkars? To damer kan ikke snu seg!
Hun kastet sekken rett på spisebordet.
Tante Ragnhild, vær så snill å flytte sekken fra bordet, beordret Synnøve bestemt. Det er et spisebord.
Den er ren, jeg har bare lagt den på gulvet i toget, der var det en avis! protesterte hun, men flyttet sekken til en stol. Så, la oss spise! Guttene er sultne, vi har bare drukket te siden morgenen. Eirik sa du ventet på oss.
Synnøve så på mannen. Han stod i døråpningen, prøvde å bli usett.
Jeg har satt på vannkoker, sa hun. Det er smørbrød. Jeg har ikke laget middag, tenkte dere kom med toget og kanskje vil dere slappe av, ta en dusj, så kan vi bestemme hvor dere skal spise.
Et stillhetsmoment. Tante Ragnhild satte armene i hoftene.
Hva mener du med «hvor vi skal spise»? Er vi ikke hjemme? Vi er her for å besøke familie! Du møter gjestene med et tomt bord? I bygda vår er det ikke vanlig! Når noen står på dørstokken, får de det beste på bordet!
I Oslo er man vant til å varsle i forkant, svarte Synnøve. Og spørre om verten har det bra.
Men vi varslet! Vi varslet Eirik! kuttet inn onkel Per, som allerede hadde åpnet kjøleskapet og studerte innholdet med stor interesse. Å, øl! Kaldt! Din, Eirik?
Min, pipet Eirik.
Da skal vi bli friske! hulket onkel Per, åpnet en flaske med et høyt smell og tok en stor slurk.
Synnøve lukket øynene og telte til ti. Det hjalp ikke.
Så, kjære gjester, erklærte hun med høy stemme. La oss være klare. Leiligheten er liten. Sovemuligheter kun en sofa. Vi er to, dere fire. Det er ingen plass til overnatting her.
Hvor er ingen plass? spurte Kaja, og så inn i rommet. Sofaen er stor, vi kan ligge på den med mamma og lille Lars. Pappa kan ta en ekstra stol på balkongen. Dere er unge, så gulvet er greit, sett en madrass. Eller spør naboene, kanskje de har plass?
Forslaget var så dristig at Synnøve mistet pusten et øyeblikk. De ville ikke bare flytte på vertene de hadde allerede laget et oppsett. Vertene måtte sove på gulvet i sin egen leilighet, kjøpt med egne penger, eller jage seg til naboene.
Nei, sa Synnøve. Det går ikke. Sofaen er vårt eneste soveområde. Jeg vil ikke gi den bort.
Se på henne! ropte tante Ragnhild. Hvorfor er du så sta? Slekt fra fjerne strøk kommer, og du beskytter sofaen? Vi har byttet bleier på lille Oles, sendt pakker til soldaten din! Og nå vil du nekte oss inngang?
Tante Ragnhild, ingen jager dere, forsøkte Eirik å gripe inn. Bare Synnøve hun er sliten, og plassen er knapp.
Hold kjeft, underhund! brølte tanten. Din kone respekterer oss ikke, og du slår knøtt! Vi kommer til deg, ikke til henne! Leiligheten tilhører oss begge, så vi har rett!
Leiligheten er min, sa Synnøve rolig, men bestemt. Kjøpt før ekteskapet. Jeg betalte lånet. Eirik bor her fordi han er min mann. Det gir ikke rett til å gjøre hjemmet til et vandrehjem.
Stillheten senket seg. Onkel Per sluttet å drikke øl. Kaja stoppet å trampe med foten. Tante Ragnhild rødmet.
Sånn er det sa hun, truende. Du vil såre oss med brødskiver? Du tror du er en Oslotopp! Glemte du hvor du kommer fra?
Hvor kommer vi fra? begynte Synnøve å koke. Dette handler om enkel respekt og privatliv. Dere kommer fire personer inn i en ettromsleilighet. Dere spurte ikke om det passer for oss. Dere presenterte bare fakta.
Hva skulle vi spørre? De er familie! protesterte tanten igjen. Vi tenkte på kos og prat. Men du
I det øyeblikket brøt et brak og glassrysting fra rommet. Alle styrte mot lyden. Den fem år gamle lille Lars, som ville se hva som lå på hyllene, rev et kostbart vinglass og kastet en haug med bøker på gulvet. Han stod midt i glassbitene, skrek i frykt.
Åh, Gud! Lars, du er ikke skadet? ropte Kaja, grep barnet. Hvorfor har du satt vaseene hvor barnet løper? Han kunne ha dødd!
Synnøve så på ruinene av den kjære vaser fra Italia. Det var siste dråpen.
Ok, sa hun, stemmen dirret av raseri. Forestillingen er over. Rykk opp tingene.
Hva? utbrøt tante Ragnhild, rettet seg så høyt som hun kunne. Du kaster oss ut? Med barnet? Ut på gaten?
Ikke på gaten. Det er dag. Det er lyst og varmt ute. Dere har god tid til å finne et hotell eller et vandrarhjem. Jeg kan gi dere adresser til rimelige steder, jeg så på internett i går.
Synnøve tok frem et ark fra buksen, med en liste over hosteller og et rimelig hotell «Soloppgang» i nærheten.
Er du helt uten samvittighet? knurret Kaja. Vi sparer penger til lege, ikke til hotell! Du vil rive barnet bort fra munnen?
Jeg vil ha ro og orden i mitt hjem, svarte Synnøve. Dere skulle ha planlagt overnattingskostnadene selv. Eller trodde dere at jeg skulle ta dere inn?
Eirik! ropte tante Ragnhild. Er du en mann eller en håndduk? Si til din kone at hun skal holde kjeft! Vi drar ikke! Vi blir her!
Eirik sto mellom kona og den rasende tanten, rød som en krabbe. Han vekslet blikk mellom Synnøve, som så fast bestemt ut, og slektningene som var klare til å kjempe.
Tante Ragnhild begynte han, stemmen knapt. Jeg skjønner at plassen er liten og at vasen knuste Kanskje et hotell er best? Jeg kan bidra med litt penger.
Hva?! ropte tanten og Kaja i kor.
Du har solgt oss for en kjole?! ropte tanten. Du har byttet blodet vårt for denne La oss gå!
Onkel Per, som hadde vært stille, satte den tomme boksen på detSynnøve sto rolig ved vinduet, vel vitende om at hun endelig hadde forsvart sitt lille hjem.
