31. desember
Hvor har du lagt serviettene? Jeg sa jo at du skulle ta frem de med sølvkant, de matcher duken mye bedre, ropte jeg fra kjøkkenet mens jeg skjærte sitronen i tynne, nesten gjennomsiktige skiver. Håvard pleide vanligvis å sitte foran TV-en akkurat nå, utålmodig ventende på Nyttårskonserten, men i dag var han ikke kommet hjem enda. Jeg snakket med meg selv, som så ofte før, mens jeg holdt på på det lune kjøkkenet. Bare tre timer igjen til midnatt. Anden med epler stod i ovnen min spesialitet, arvet etter mor. Leiligheten skinte, juletreet glitret, og i brystet boblet den der barnslige følelsen av forventning. Slike øyeblikk, selv nå som jeg fyller femti.
Jeg tørket hendene og kikket på klokken. Hvor ble Håvard av? Han hadde sagt han skulle innom kontoret for å hente en glemt gave til meg. Jeg smilte i skjul. Han går helt sikkert og finner på noe spesielt til sølvbryllupet vårt i år, etter tjueseks år sammen, skulle vi feire nyttårsaften alene, bare vi to, uten barn som har flyttet ut eller store sammenkomster.
Endelig hørte jeg nøkkelen i døra. Jeg rettet på håret, tok av meg forkleet og gikk mot gangen i fløyelskjolen min.
Håvard, hvor har du vært? Anden er straks…
Jeg ble stående han var ikke alene. Bak han kom ei ung kvinne, energisk og sikkert ti år yngre enn meg, med flammende rødt hår, dyp rød leppestift og en diger pelsjakke. Hun holdt en pose med klementiner og smilte altfor bredt. Håvard, med et unnskyldende og nesten kunstig blidt uttrykk, holdt en flaske champagne.
Her er vi, ropte han altfor høyt til å være i vår ellers så rolige gang. Dette er Synne. Synne Reiersen, vår nye økonomiansvarlig.
Jeg følte hvordan kulden krøp oppover ryggen. Så på Håvard, så på Synne. Frem og tilbake.
God kveld, klarte jeg å presse frem. Ventet vi… noen i kveld?
Synne rakte ut hånden i tynne, dyre skinnhansker.
Åh, hei! Så flott å møte deg! Du aner ikke høyst merkverdig situasjon, nesten som på film! Håvard… jeg mener, Herr Kristiansen, reddet meg i kveld. Jeg er så takknemlig!
Håvard begynte å ta av seg skoene, unngikk mitt blikk.
Mariell, du skjønner… jeg dro til kontoret og der satt Synne og gråt. Leiligheten hennes var oversvømt, strømmen hadde gått, og rørlegger kommer ikke før 3. Ingen slekt i Oslo, helt alene på nyttårsaften. Jeg kunne da ikke la henne tilbringe natten på Oslo S. Så jeg sa: Kom til oss! Mariell er verdens snilleste, hun har nok mat for en liten armé.
Jeg hørte knapt etter. Tjueseks år. En kveld vi hadde gledet oss til. Lysene, resten av forberedelsene, det skulle bli vår tid sammen. Nå, dette.
Kom inn, svarte jeg tørt. Stemmen min klang metallisk og fremmed. Nå som du først er her.
Synne flakset inn, etterlot seg en tung søtlig duft som overmannet både lukt av and og granbar.
Her er det koselig! nesten lo hun, mens hun nysgjerrig så seg rundt. Så… nostalgisk. Bestemoren min hadde også et slikt skap. Virkelig stemningsfullt, nesten litt som på museum.
Jeg beit tennene sammen. Skapet var italiensk, solide eik, kjøpt for altfor mange kroner for bare fem år siden.
Håvard, hjelp gjesten av med kåpen, sa jeg kort og gikk ut på kjøkkenet. Måtte få kontroll på hendene som ristet.
Håvard listet seg ut etter meg etter ett minutt, en slagen mann, men blikket hardt.
Mariell, ikke vær sånn. Det er jo nyttår! Hva kunne jeg gjort? Hun har jo ingen andre. La henne bli en kveld. Hun spiser, så får jeg bestille en drosje, eller hun kan ligge på sofaen…
På sofaen? Jeg snudde meg mot han med sleiven i hånd. Knokene hvite. Håvard, vi skulle være alene. Nå har du bare brakt hjem en fremmed dame som snakker nedsettende om hjemmet mitt. Museum, liksom?
Hun er bare ung. Litt direkte, liksom. Jeg lover, det skal ikke bli noe mer. Det er jo pinlig, tenk hvis hun forteller på jobben at jeg kastet henne ut i kulda…
Jeg kjente knapt igjen mannen min. Hvor ble det av den trofaste, hensynsfulle partneren? Han stod der og utnyttet alt jeg hadde skapt for å imponere en mye yngre kollega.
Greit, sa jeg omsider. Hun får bli. Men om hun sier ett ord til om huset mitt…
Hun skal ikke, jeg lover! prøvde han.
Gå og underhold “energien” hennes, så skal jeg dekke på til en til, sa jeg.
Middagen startet i trykket stillhet. Jeg dekket bordet, Synne satt henslengt, altfor pyntet med et kjolevalg som passet dårlig hjemme hos oss, benet over det andre og snurret på glasset.
Håvard, kan du åpne champagnen nå? Så vi kan skåle ut året, flørtet hun, blikket tungt på mannen min. Gleder meg helt villt.
“Håvard”. Jeg holdt nesten på å miste salatbollen. Jeg satte ned sildesalaten litt hardt.
Her i huset venter vi til midnatt med champagne, svarte jeg. Men du kan få tranebærsaft til nå. Den har jeg laget selv.
Synne rynket litt på nesen.
Tranebærsaft? Så hyggelig. Men jeg unngår sukker, må passe linjene. Har dere brut? Halvtørre bobler er visst for dem uten smak.
Håvard begynte å rote i barskapet.
Jeg har visst litt cognac. Vil du ha det, Synne?
Kanskje en liten skvett. Her er det jo litt kjølig. Spar på strømmen, dere?
Jeg satt meg til bords. Plutselig føltes jeg som en statist i min egen stue. Håvard fjollet for å underholde henne og fylte i glasset hennes, lo av sine egne gamle vitser, Synne svarte med et unaturlig latterbrøl.
Du, jobber du ikke? spurte hun plutselig og tygget brødet halvegs.
Jeg jobber, sa jeg rolig. Jeg er produksjonssjef på Freia.
Oi? hun så misbilligende overrasket ut. Skulle ikke tro det. Du virker så… hjemmekjær. Typen som bare står på kjøkkenet og venter på gubben. Håvard sa jo at du har gullhender. Men også at det ofte ikke er så lett å holde samtalen i gang, men kakene dine, de er visst gode.
Det ble dødsstille. Bare TV-en surret svakt i bakgrunnen. Håvard hostet i cognacen og ble rød.
Det har jeg aldri sagt! pep han, slo seg for brystet.
Jeg la sakte ned gaffelen. Den siste tynne tråden av tålmodighet røyk. Ikke interessant å snakke med? Bare til pynt?
Fortsett, Synne, sa jeg med et iskaldt smil. Hva mer har Håvard delt?
Synne innså at hun hadde gått for langt, men prøvde å snu.
Nei, uff, ikke ta det ille opp! Menn trenger hjelp til å føle litt krydder i hverdagen. Herr Kristiansen var dansens konge på julebordet! Vi danset samba sammen, alle heiet. Han sa: “Hjemme er det ikke tid eller rom for det, Mariell orker ikke så mye lenger.”
Jeg så ned på bena mine under bordet. Sårt såre ble de egentlig bare etter flere døgn over grytene, for hans skyld.
Håvard så ut som om han håpet å forsvinne. Han forsto katastrofen var nær.
Vi får vel skåle, prøvde han. For freden!
Vent litt, avbrøt jeg. Synne, du sa det var noe med rørene? Hva skjedde, egentlig?
Rørene? Hun så forvirret opp. Å ja. Vann overalt. Nesten kokende. Skrek og løp ut, ringte Håvard… altså, Herr Kristiansen. Han er en ekte kar. Ikke som eksen min.
Merkelig, sa jeg sakte. Det er minus femten ute nå. Om det hadde vært varmt vann overalt og strømmen gått, hadde både frisyre og negler vært ødelagt. Du hadde luktet fukt og uhell, ikke frisørsalong. Kanskje du heller bare vil stjele noen andres mann?
Synne stivnet.
Hvordan våger du! Jeg er gjest! Håvard, si noe!
Håvard krøp sammen.
Slapp av, Mariell… Kanskje hun rakk å bytte klær…
Vær stille, sa jeg lavt, men tydelig. Nå hadde jeg fått nok. Jeg har bortforklart små svik fra deg før. Kikk på andre, sene kvelder jeg lot det passere. Men nå står jeg her, kokka som du ikke har noe å snakke med.
Jeg trakk gardinen til side, så ut mot mørket. Raketter glitret svakt.
Sånn, sa jeg og vendte meg mot dem. Forestillingen er over. Synne Reiersen, ta klementinene og gå.
Synne sperret øynene opp, men da blikket vårt møttes, reiste hun seg og gikk mot gangen uten et pip.
Håvard! Skal du bare la henne kaste meg ut i natt? jamret hun.
Håvard hevet stemmen om det var mot, eller bare for mye cognac, vet jeg ikke.
Mariell! Dette er tross alt mitt hjem også! Synne blir. Vi feirer sammen, som folk.
Som hvem da? spurte jeg.
Som furier! freste han til slutt.
Jeg nikket, tenkte allerede kaldt og klart. Jeg hentet den store bagen vi brukte til å frakte julegaver til barnebarna. Kastet ut alt snop på gulvet.
Ditt hjem? Her bor du på min mors eiendom. Mandag, når kontorer og domstol åpner, søker jeg om skilsmisse. Men for i natt nå går dere begge.
Hva? Håvard bleknet med det samme. Hva mener du?
Ut. Der det er spenning og dans. Til Synnes lekkasje. Du er jo en ekte mann. Her er alt altfor kjedelig.
Nei, vent! Han reiste seg så stolen veltet. Kom igjen, jeg var dum. Synne kan gå! Vi kan la det fare!
Jeg så på ham uten et snev av kjærlighet. For et minutt siden skulle han forsvare henne, nå kaster han henne under bussen.
Nei, Håvard. Nå er salaten sur. Sammen med oss. Ut. Fem minutter.
Synne forsvant. Dultet hardt med døra. Gææring, hørte jeg henne mumle. Jeg tar taxi. Klarer meg fint uten “trygge menn med bagasje”.
Han stod tilbake, tafatt midt på gulvet.
Mariell… nå har hun gått. Kan vi ikke bare la det ligge? Du ser, anden blir kald!
Jeg tok ut anda fra ovnen. Lukten av epler og kanel pleide å elske den. Nå ble jeg kvalm.
Du kan glemme det. Du tok med deg ei elskerinne inn her på vår sølvbryllupsaften. Du snakket bak ryggen min. Du lot henne ydmyke meg.
Jeg tok tak i serveringsfatet.
Håvard, ut. Jeg tuller ikke. Forlater du ikke leiligheten nå, ringer jeg politiet og sier du er full og truende. De tror på meg, ikke på deg.
Han skjønte jeg mente alvor. For første gang på tjueseks år var det jeg som styrte. Han surret rundt, slang klær i bagen og gikk med jakken slengt over skuldrene og armer dinglende etter seg.
Du angrer, ropte han fra døren. Du blir sittende helt alene igjen! Hvem vil ha deg nå?
Jeg vil ha meg selv, svarte jeg. Og låste døra. To ganger.
Det ble stille. En sånn herlig, myk, velsignet stillhet. Jeg gled ned mot gulvet, ventet på tårene, men de kom ikke. Merkelig nok var alt bare… lettelse. Som om det gamle og stive møblementet endelig var båret ut og inn kom frisk luft.
Jeg gikk inn på kjøkkenet. Bordet var dekket til tre. Salater, and, sild, alt som dekorasjon i en forestilling det aldri ble noe av.
Jeg tok Synnes tallerken, med restene av brødskiven hennes og røde leppestiftmerker, og slengte den i søpla. Knall! Lyden av knust porselen lød som ekte musikk.
Så tok jeg Håvards. Rett i bøtta. Pling!
Jeg ryddet bort det tredje kuverten. Tok bare min egen, den fine med gullkant. Helte opp et generøst glass kjølig champagne.
På TV dukket statsministeren opp for å holde nyttårstalen, og klokkene var klare til å ringe ut året. Et år der så mye har glidd vekk, men selvrespekten min vendte endelig tilbake.
Godt nyttår, Mariell, sa jeg til speilbildet mitt i vinduet.
Jeg skjærte en stor bit and, den beste, og forsynte meg av salaten som ikke var ødelagt i det hele tatt.
Så plinget mobilen melding fra datteren min, Ingrid: “Godt nyttår, mamma! Vi er så glade i deg! Barnebarna kommer om ei uke!”
Jeg smilte. Alt viktig i livet barn, familie, hjem, jobb finnes fortsatt. Det vonde har bare falt bort.
Jeg tok én stor slurk champagne. Boblene steg mot hodet, og for første gang på lenge var jeg bare til stede, stille, tilfreds.
Utenfor skrek naboene “Godt nyttår”, skøyt opp fyrverkeri. Selv feiret jeg også. Friheten.
Om en time ryddet jeg alt jeg ikke kunne spise alene i bokser for å gi til Eva nede eller vaktmesteren Jon. Fine, snille folk. De kan trenge litt ekstra godt.
Anden spiser jeg opp selv. Den har jeg fortjent.
Før jeg la meg, fjernet jeg sminken. I speilet så jeg en litt sliten, men nydelig kvinne med varme, levende øyne. Ikke noen “kjerring med hårruller”.
“Han ville ha mer spenning,” lo jeg innvendig. Nå får du spennende dager, Håvard! Finn deg bolig, forklar til barna, del alt du kan.
Jeg la meg midt i den brede sengen, armene spredd. Lakenet duftet lavendel.
Sola vekket meg i dag. Og det første jeg tenkte på, var ikke at jeg burde lage frokost til noen. Jeg hadde bare lyst på kaffe og kake på den nye kafeen på hjørnet. Og det var den beste tanken jeg har hatt på lenge.
Hva som skjer videre? Skilsmisse, deling, samtaler men alt det får komme senere. I dag har jeg frihet, fred og min egen stolthet. Ingen skal få kalle livet mitt kjedelig igjen.
Godt nyttår.
MariellEt nytt år. Ikke det jeg hadde planlagt, ikke med ro og forutsigbarhet, men med en overraskende smak av håp under bitterheten. Jeg åpnet vinduet og lot januarluften sive inn kald, klar, rå. På fortauet nedenfor gikk folk med stjerner i øynene og flasker i papirposer. Et par ønsket hverandre «Godt år!» og lo med ekte glede.
Jeg kjente det i brystet; regnet ikke lenger dagene i forhold til andres forventninger, men i pulsen fra eget hjerte. Jeg hadde latt andres stemmer definere hvem jeg var lenge nok. Nå var det som om hver stripe av grålys, hver ny frostnatt, tegnet opp et løfte om noe bedre. En klem fra et barnebarn neste uke, en telefonsamtale med søsteren min jeg ikke har ringt på evigheter. Kanskje et kurs i keramikk, slik jeg drømte om før jobbtitler og forpliktelser tok all kreativiteten.
På kjøkkenet lå restene av klementiner og glitrende gavepapir. Jeg plukket opp en av klementinene, skrelte den langsomt og spiste den skive for skive ved vinduet, mens byen feiret videre utenfor. Søtt, friskt. Som om det var skrevet til meg: Du kan velge på nytt. Og denne gangen velger jeg meg.
Raketter tegnet korte elver av gull over mørket. Jeg var ikke lenger redd for det tomme rommet etter han som ikke forsto hva jeg bar på skuldrene eller i hjertet. For første gang på lenge ønsket jeg velkommen alt det som kan vokse i tomrommet ro, vennskap, kanskje ny kjærlighet en gang. Men først skal jeg bli kjent med meg selv igjen.
Jeg løftet glasset en siste gang idet klokkene fra Majorstuen Sanktens kirke ringte inn det nye året. Og mens jeg hørte ekkoet av alle som jublet i natten, hvisket jeg til mitt eget speilbilde:
Dette skal bli mitt år.
