For nesten to år siden droppet mannen min en setning jeg aldri kommer til å glemme: «Du lever så forutsigbart at jeg kjeder meg av deg.» For Øystein syntes livet vårt var like spennende som en grå tirsdag i Oslo, men jeg syntes det var perfekt! Jeg sto opp tidlig, spiste frokost, tok noen pushups for syns skyld, og gjorde meg klar for jobb. Først svingte jeg sammen matpakke til både meg og Øystein, siden han forsvant ut døra før fuglene gadd å synge. På kveldstid handlet jeg på nærbutikken, etterfulgt av matlaging, rydding og litt klesvask mens NRK rullet i bakgrunnen. Før leggetid en film og så rett til køys.
Jeg var sikker på at jeg gjorde alt riktig. Mannen min var fornøyd og mett, leiligheten luktet alltid nybakt brød, og det var orden i sysakene. Hva mer kunne man ønske seg? Hver lørdag var det rundvask, jeg slang sammen noe godt fra Baker Hansen og lagde søndagsmiddag. På lørdagskvelden inviterte vi venner, eller tok oss en bytur kanskje et brettspill og litt hygge. Søndag besøkte vi foreldre. Halve dagen hos mine, halve hos hans, kaffe og litt klaging på været. Vi hjalp til med alt fra hage til å sette inn ved. Det var altid godt samvær med familien.
På kvelden var det bare å ta livet med ro hjemme. Kranglet gjorde vi aldri. Og stemningen var stort sett så fredelig at det nesten luktet vafler ut av stikkontakten. Men! En dag proklamerte Øystein at han var drit lei og ikke orket mer A4-liv. Timelang utgreiing om venner som «lever livet» med latter og adrenalin de gjør alt vi ikke gjør! «Vi krangler jo ikke engang!», sa han, og ruslet ut døra med støvletten på halv tolv.
Jeg var fornøyd, ja kanskje til og med lykkelig, og hadde ikke det minste lyst til å forandre noe. Likevel, for Øystein sin skyld, var jeg klar til å snu livet opp ned. Først kastet jeg hele garderoben ut og brukte sparepengene de som egentlig var tenkt til småhus ved fjorden på nye klær. Jeg klippet håret kort og farget det rødt, så ingen skulle tro jeg gikk rundt og kjedet meg mer. Etterpå fikk jeg meg ny jobb, ingen kontorjobb, men partyplanlegger! Gjennom jobben oppdaget jeg et hav av rare events og hysterisk gøyale folk.
En uke etterpå kom Øystein hjem, fikk hjertesjokk og måtte klø seg i hodet to ganger. Fra den dagen sverget jeg at nå skal vi leve helt annerledes. Slik ble det også. Plutselig var vi knapt hjemme. Alltid på farten, alltid nye venner. Hver kveld: klubber, restauranter, barer, hjemme hos folk, festival, you name it! Vi tok teltet til Nordmarka, syklet til Drøbak, padlet kajakk, spontantur til Bergen for den saks skyld.
Etter noen måneder i denne karusellen begynte Øystein plutselig å savne de gode gamle tidene med ro og hjemmelaget fårikål. Nå fantes det verken tid til kanelboller eller å dekke bordet, og take away ble hverdagsmat. Jeg hadde rett og slett blitt så forandret at han ikke lenger savnet selskapet mitt som før.
En uke etterpå kom han plutselig og erklærte at dette går ikke lenger. Han ville tilbake til slike dager hvor stillheten hersket, sokkene hans lå i kommoden, og han kunne spise varme middager bestemor ville vært stolt av. Han ville hjemmets lune rede, hybelkaniner og søndag hos mor.
Men jeg? Jeg hadde fått smaken på espresso-martini og latterbrøl på takbarer. Livet ute passet meg nå som hånd i hanske. Det gamle var greit da, men jeg var ferdig med å leve det. Da Øystein erklærte at han ville spole tiden tilbake enda en gang, smalt det som en nyttårsrakett på nyttårsaften.
Tallerkener gikk i gulvet, naboen ringte på, og Oslo-politiet sto i gangen. Øystein satte seg på El-sykkelen, dro til mora si med baggen på slottsplass. Nå sitter han vel med kaffekoppen og venter på at jeg skal bli som før. Men det skjer aldri. Vi er ikke med i noen TV2-serie, vi kan ikke bare skifte spor sånn uten videre. Når Øystein omsider kommer hjem, finner han skilsmissepapirer og en post-it på kjøkkenbenken: «Kjeder meg. Kan ikke leve sånn. Lykke til!»Så gikk jeg ut dørai min knallrøde kåpe, med leppestift og latterbrus i brystetog kjente regnet kile i nakken mens byen åpnet seg. For første gang på lenge var det jeg selv som valgte eventyret, ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville. Den gamle rutinen hadde løsnet taket, og nå var det bare meg, Oslo, og en helt ny tirsdag som faktisk kjentes spennende ut.
Jeg rufset håret, vinket farvel til trappeoppgangen og trakk pusten før jeg gikk ut i gaten, klar for alt som kunne kommeikke lenger forutsigbar, men fri.
