For snart to år siden sa min mann en setning jeg aldri kommer til å glemme: «Du lever livet ditt så forutsigbart at jeg har blitt lei av deg.» Tore mente tilværelsen vår var kjedelig, men jeg var egentlig fornøyd med alt. Hver morgen stod jeg opp tidlig, spiste frokost, gjorde noen øvelser og kledde meg for jobb. Først ordnet jeg nistemat til Tore, for han dro på jobb før meg, og så gjorde jeg meg selv klar. Vi lagde alltid mat hjemme jeg pakket lunsjbokser, både til oss begge. Etter jobb pleide jeg å handle på Meny på vei hjem, så lagde jeg middag, vasket klær og ryddet. Før leggetid satte vi gjerne på en film før vi la oss.
Jeg følte meg trygg på at dette var riktig alt var på stell; mannen min fikk god mat og rene klær, hjemmet var ryddig og koselig. Hva mer kunne vi be om? Hver lørdag vasket jeg ned hele huset, bakte noe godt, og lagde god middag. På kvelden inviterte vi venner hjem eller dro ut i byen. Søndag besøkte vi foreldrene våre først den ene, så den andre. Vi hjalp dem med det som trengtes, pratet litt, og koste oss sammen med familien.
Søndagskvelden ble gjerne stille hjemme. Vi kranglet aldri, hevet aldri stemmen. Hos oss var det fred og harmoni. Men så, helt ut av det blå, erklærte Tore at han var lei av meg. Han satt i flere timer og fortalte hvor ulykkelig han var, og trakk frem eksempler på kompiser som «levde livet» og hadde det gøy. Ikke som oss vi kranglet jo ikke engang. Den kvelden dro Tore bare ut av huset.
Jeg var egentlig fornøyd med slik vi hadde det, og ville ikke forandre noe. Men for Tore sitt skyld var jeg villig til å prøve for hans skyld ville jeg gjøre alt, til og med forandre meg selv. Jeg startet med å gi bort halve klesskapet. Sparingen til hyttedrømmen brukte jeg på nye klær, kjøpte klær jeg vanligvis aldri ville vurdert. Så var det frisørbesøk; jeg klippet meg kort og farget håret lyst. Nå ville jeg ikke være «kjedelig» mer. Etter det søkte jeg meg en ny jobb ikke noe A4-kontorliv, men prosjektstillingen som planlegger for arrangementer. Der var det full fart og stadig nye sprell plutselig oppdaget jeg alt det morsomme byen kunne by på.
En uke senere kom Tore hjem og ble helt forfjamset over forvandlingen. Fra den dagen lovet jeg ham at jeg skulle legge om hele livsstilen vår og det gjorde jeg. Vi var sjelden hjemme nå alltid på farten, jaktet opplevelser, traff nye venner. Hver kveld skjedde det noe: vi var enten på bar, spiste middag ute, gikk på konsert, hjemme hos venner eller dro ut på telttur, syklet eller padlet kajakk. Noen ganger pakket vi sekken og reiste til Bergen eller Trondheim i helgene.
Etter noen måneder med dette tempoet begynte Tore plutselig å savne roen. Han snakket mer og mer om at han savnet hjemmelagde middager og hvetebakstene mine. Jeg hadde jo ikke tid til å stå ved komfyren lenger. Jeg hadde forandret meg så mye at han nesten ikke savnet meg sånn som før.
Men etter en uke til orket ikke Tore mer av det hektiske. Han ville tilbake til slik vi hadde det før med ro, trygghet, og kvelder hjemme. Han ville spise hjemmelaget mat igjen, besøke foreldrene sine i helgene, og ikke leve på pizzabud og take away.
Problemet var bare at jeg ikke ville tilbake. Jeg hadde endelig blitt vant til ansvaret og syret i voksenlivet, og nå stortrivdes jeg med det nye tempoet. Jeg hadde likt den gamle tilværelsen også men nå klarte jeg ikke forestille meg å gå tilbake. Da Tore tok det opp igjen og ville ha alt som før, utviklet det seg til et voldsomt oppgjør.
Det var jo faktisk hans drøm, dette. Det smalt i tallerkener, naboene ringte politiet. Han pakket tingene sine og dro til moren sin. Kanskje håper han å komme tilbake til slik jeg var. Men så enkelt er det ikke. Vi er ingen rollefigurer i en film som kan forandre seg på kommando. Når Tore kommer hjem en dag, vil han finne skilsmissepapirene liggende på bordet og en lapp fra meg: «Jeg har blitt lei, og jeg klarer ikke å leve sammen med deg lenger.»
Moralen for meg er at vi aldri kan ofre oss selv helt bare for å tilfredsstille noen andres bilde av lykke. Og man kan aldri gå tilbake til det som har vært, uansett hvor trygt det føltes.
