Du, hør her har du noen gang tenkt over hvor mye ti år som ektepar egentlig er? Det var akkurat så lenge Ingrid og Vegard hadde vært sammen. På utsiden så de ut som den perfekte familien, men ting tok en skikkelig vending da Ingrid ble gravid.
De traff hverandre rett etter universitetet. Det var ikke lenge før de flyttet sammen og giftet seg. Vegard hadde sagt mange ganger at han ikke ønsket seg barn. Ingrid brukte prevensjon år ut og år inn, men en dag glapp det. To streker på testen, rett i fleisen.
Hun ante ikke hvordan hun skulle fortelle det til Vegard. Først gikk hun i skjul til gynekologen, tok alle prøvene og ultralyden for å være sikker på at alt var bra med babyen. Så, til slutt, fortalte hun det til Vegard. Han ble lynende forbanna Ingrid hadde aldri sett ham så sint før. Han sa rett ut at hun måtte ta abort. Hvis ikke, kom han til å gå fra henne.
Ingrid tok det modigste valget hun kunne og bestemte seg for å beholde barnet. Allerede dagen etter pakka Vegard sakene sine og stakk. Hun trodde bare han var ute og fikk lufta hodet, men i virkeligheten holdt han kjempesnusen med på alle bevegelsene hennes. Han sto til og med utenfor ultralydklinikken og overhørte da det ble sagt at det faktisk var tvillinger. Etter fødselen kom han til sykehuset ikke for å møte Ingrid med én gang, men han ville bare hilse på de nyfødte. Han innrømte at han ikke hadde guts nok til å gå inn til henne helt da.
En dag fortalte en sykepleier Ingrid at Vegard brukte å komme på besøk til barna. Det gjorde at hun ble glad, men hun lot som ingen ting.
Så, plutselig, en dag sto Vegard foran henne og sa forsiktig:
Ingrid, jeg er lei meg. Jeg tror jeg må forklare deg alt. Jeg var bare tre år da jeg bodde hos mamma. Hun var gravid, men det stoppet ikke faren min fra å dra sin vei. Fødselen kom plutselig, det ble skikkelig tøft Mamma døde, og jeg vokste opp alene. Tvillingene mine døde også dagen etter mamma. Da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli far hvis det betydde å risikere å miste noen sånn.
Ingrid brast i gråt og holdt rundt Vegard. Hun synes fryktelig synd på ham, for han måtte gjenoppleve alle de forferdelige tingene fra barndommen. De fant sammen igjen etter hvert, flyttet sammen, og nå var de liksom ikke bare de to lenger de var fire.
Årene gikk, og Vegard og Ingrid var fortsatt like glade i hverandre som de alltid hadde vært. Alt de trengte for å kjenne seg ordentlig lykkelige, var de to barna de nå hadde sammen.
