Jeg har aldri sett min far, og mamma kom sjelden på besøk. Først langt senere fikk jeg vite av de ansatte hvordan jeg havnet på barnehjemmet. Jeg var bare rundt ett år da jeg fikk lungebetennelse. Utslitt av sykdommen sluttet jeg helt å gråte. Jeg lå stille i barnesengen i flere dager, og livet på et vis forsvant sakte mens mamma, trist og alene, drakk akevitt på rommet ved siden av.
Jeg vokste opp hos en mor som elsket alkohol mer enn noe annet. Hun drakk dag ut og dag inn, og lyden av det holdt meg våken om nettene. Naboene hadde begynt å klage på det gråtende barnet, så en dag tok mamma meg med til Ullevål sykehus. Da sykepleieren skulle undersøke meg, oppdaget hun at klærne mine brant. Flammene var så voldsomme at tre voksne måtte til for å slukke dem. Jeg ble hastet til akutten der de behandlet brannskadene mine. Mens jeg var innlagt, kom aldri mamma på besøk.
Gleden jeg fant på barnehjemmet ble med meg videre, også da jeg fikk mitt første barn. Jeg fikk god utdannelse og en flott jobb, og leiligheten vår var romslig og vakkert innredet. Det ga meg stor glede å bo der. Vi elsket hverandre, som en liten familie av mirakler satt sammen etter hjertet. Det eneste som manglet var vårt eget barn
Mannen min og jeg adopterte en liten jente på to år fra barnehjemmet. Mange rådet oss til å la være, men vi hørte ikke på dem. Vi tok henne med da vi flyttet til Oslo og selv om det var risiko for arvelige sykdommer, har hun vært frisk hele veien!
Hver dag takker jeg Gud for at jeg har evnen til å tenke selv og å ignorere andres råd når de ikke føles riktige. Ingen av legenes advarsler har slått til datteren min er sunn og frisk, og vokser for hver dag som går. Etter min mening er det altfor enkelt å skylde alle problemer på “dårlige gener”. Som om omsorg og oppvekst ikke skulle ha betydning, men bare det biologiske. Alt et barn trenger er kjærlighet og følelsen av å være nødvendig for noen da blir man en god person.
Nå nærmer det seg fem år siden vi adopterte Anna, og jeg kjenner på en alvorlig uro. Jeg elsker min sønn like høyt som henne, han er mitt biologiske barn, men sammen er de min familie. Samtidig er jeg redd for dagen Anna finner ut at hun er adoptert, og at hun kanskje tar det tungt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal starte samtalen med henne hvis det skulle skje om hun vil forstå. Den tanken skremmer meg mer enn om noen andre skulle fortelle henne sannheten før jeg rekker det selv.
