Mannen din er faren til barnet mitt.
Med de ordene kom det plutselig en ukjent dame bort til Kristine der hun satt og nøt lunsjen sin i fred. Uten å blunke satte denne kvinnen seg rett overfor og satte seg til å vente på en reaksjon.
Og hvor gammel er barnet ditt da? svarte Kristine helt rolig, som om dette var en hverdagslig greie folk fortalte henne stadig vekk.
Åtte, svarte Maren og begynte å se litt småirritert ut. Dette var ikke reaksjonen hun hadde håpet på! Hvor var sinnet? Beskyldningene? Litt forakt, i det minste?
Så flott, Kristine smilte svakt og tok en ny bit av det nydelige kirsebærpaien de kun serverte på denne kafeen. Vi har bare vært gift i tre år, så alt som skjedde før meg bryr jeg meg ikke noe om. Har kun ett spørsmål, da, Kristine lot som hun var sånn smått interessert, vet Arne om dette?
Nei, svarte Maren surt og lente seg bakover i stolen. Men det har ikke noe å si! Jeg går til retten og krever barnebidrag og han kommer til å måtte betale, skjønner du?
Ja, selvfølgelig det skulle bare mangle, nikket Kristine. Mannen min elsker jo barn, så hadde han visst tidligere, hadde han sikkert vært med på guttens oppvekst. Hva heter han forresten?
Eirik, svarte Maren på refleks, men kjente seg brått mistenksom. Bryr du deg ikke? Mannen din har et barn på si…
Igjen, det som skjedde før ekteskapet vårt er ikke viktig for meg, det vennlige smilet forsvant ikke ett sekund fra leppene hennes. Jeg visste da jeg giftet meg at Arne ikke akkurat var noen uskyldig guttunge. Det er helt naturlig at en mann på tretti har hatt sine forhold før. Det som teller for meg, er at nå er vi to sammen.
Greit, vi ses i retten da. Gjør klar lommeboka jeg skal ha alt Eirik har krav på!
Maren gikk brått avgårde og etterlot en tung duft av dyr parfyme etter seg. Kristine måtte virkelig skjerpe seg for ikke å vri seg i stolen av den lukta, det føltes som om kvinnen hadde helt halve flaska over seg.
Lykke til, Kristine trakk på skuldrene som om hun lo av det hele, mens hun tok siste bit av paien. Blir vel gøy for henne å finne ut at Arne bare har tretti tusen kroner brutto i måneden? Hele firmaet er jo registrert på faren og i tillegg passer han moren sin som er syk. Hun kommer ikke til å få stort.
Kristine fikk oppriktig vondt av barnet da. Kanskje hun burde stikke innom dem og se hvordan de faktisk hadde det og kanskje bli enig med Maren om en ordentlig sum som kunne gå fast til Eirik.
Selvfølgelig dersom Eirik faktisk er sønnen til Arne Noen folk vet man hvordan er.
*********************
DNA-testen gikk fort unna har man litt penger, løser det meste seg raskt. Resultatet var helt entydig: Eirik var virkelig Arnes sønn.
Men Kristine la merke til noe rart med gutten han var så stille og innesluttet. Det er da ikke normalt for en åtteåring å sitte helt rolig i halvannen time, mens papirarbeidet tok sin tid, uten å si et ord eller be om å se på barne-TV? Han gikk ikke rundt, lagde ikke lyd ingenting som andre på hans alder gjør når de må vente.
Det bekymret Kristine nok, og hun ble bare enda mer sikker på at hun burde besøke ham hjemme.
Hjemme hos dem var det egentlig veldig fint flott område med portner, moderne to-romsleilighet, og luksuspreget interiør.
Kristine lot automatisk øynene sveipe over alt og skjønte lite av at noen som levde slik kunne klage over dårlig økonomi.
Retten er om en uke, sa Maren bryskt og slapp henne inn i stua. Kunne godt tatt denne praten der, egentlig.
Jeg ville bare bli bedre kjent med Eirik selv, siden Arne virkelig ønsker å være involvert i livet hans fremover. Kanskje han kan ha ham hos oss i helgene når han blir trygg.
Det var det vel ingen som sa var greit?! utbrøt Maren opprørt.
Dommeren bestemmer Arne er jo faren og har rettigheter, svarte Kristine rolig. Men jeg ser faktisk ikke en eneste leke?
Jeg har ikke råd til slikt tull, svarte Maren hånlig, så vidt nok penger til klær. Leketøy er faktisk ikke en prioritet.
Helt ærlig? Kristine så raskt på den dyre designervesken på stuebordet, dyre klær slått utover sofaen, og eksklusiv sminke på sminkebordet. Så du har ikke penger nok?
Jeg er jo fortsatt ung og vil stifte ny familie, snerret Maren. Hun mislikte sterk tonen til Kristine. Uansett, dette er virkelig ikke ditt anliggende.
Og hvor er Eirik når du er ute på dater? fortsatte Kristine og begynte etter hvert å skjønne hvorfor barnet var så stille og lukket.
Han klarer seg selv noen timer. Er ikke liten lenger heller. Ferdig nå? Hvis ikke ser vi hverandre bare i retten.
Jeg kommer til å kreve at du gir full regnskap over hver eneste krone som går til Eirik, Kristine hadde ikke engang lyst til å bli i leiligheten lenger. Det gjorde vondt å se hvordan denne moren behandlet sitt eget barn! Jeg tror ikke du kommer til å like vedtaket…
**********************
avslutningsvis har Oslo tingrett besluttet at Maren Lunde sitt krav om barnebidrag delvis avslås. Arne Malm blir bekreftet som far til Eirik Lunde, og Folkeregisteret endrer fødselsregisteret i tråd med det. Krav om økonomisk bidrag til Eirik Lunde avslås. Derimot støtter retten Arne Malms motsøksmål og Eirik vil bo fast hos sin far…
Kristine smilte fornøyd, endelig hadde de kommet i mål Eirik skulle få flytte inn hos dem. Kanskje noen ville kritisere at hun tok sønnen fra moren, men dette var det beste for gutten. Alle naboene til Maren var samstemte: hun brydde seg ikke om sønnen, skrek og slo uten skam, og flere hadde sett det. Til og med barnepsykologen de hadde vært til, mente Eirik burde hentes ut så snart som mulig. Lærere og ansatte fra skole og barnehage støttet også dette.
Nå skulle Eirik få sitt eget store rom, masse leker og PC men viktigst av alt, få den kjærligheten han aldri hadde fått for Arne og Kristine, de hadde allerede rukket å bli glad i dette fantastiske lille mennesket.
