Jeg er gift med en mann som tidligere har vært gift, og han har to barn fra sitt første ekteskap. Mannen min gikk fra sin ekskone for lenge siden, men de har fortsatt kontakt på grunn av barna. De snakker mest om barna, og han betaler barnebidrag og hjelper til økonomisk. Han følger godt med på hva som skjer med barna sine, ekskona og til og med sin tidligere svigermor.
Så, plutselig får jeg høre at mannen min har bestemt seg for å hjelpe ekskona økonomisk. Det viser seg at hun har pådratt seg store gjeldsproblemer. For tre år siden tok hun opp et banklån for å starte en liten bedrift. Av grunner jeg ikke kjenner til, gikk bedriften konkurs. Lånet står igjen, og hun har ikke mulighet til å betale. Summen har vokst seg stor. For å slippe å miste alt, overførte hun eiendommen til sin mor. Ellers risikerte hun og barna å stå på bar bakke.
Mannen min fikk nylig vite om alt dette og har begynte å hintet forsiktig til meg om saken. Han sier: Ekskona mi har mye gjeld, og det gjelder jo også barna mine. Jeg burde støtte henne økonomisk, ellers vil hun aldri bli kvitt gjelden før pensjonsalderen. Og hvis hun ikke klarer det, kan gjelden havne på barna våre.
I går kom det rett fra ham: Jeg har tenkt å overføre halve lønna mi til ekskona hver måned slik at hun raskt kan betale ned gjelden… Hva tenker du om det?
Jeg fikk nesten hakeslepp da jeg hørte det. “Er du ikke litt forvirret nå, kjære? Hvem er hun for deg? Hun er ikke lenger en del av livet ditt hun er en fremmed. Hvorfor skal du hjelpe henne videre?”
Men mannen min ga seg ikke: “Barna mine bor jo der, og hvis noe skjer så skyves gjelden over på dem. Jeg føler jeg må hjelpe.”
Jeg svarte at du allerede betaler barnebidrag og sender ekstra penger. Barna har det allerede godt. Ekskona må takle sine egne økonomiske problemer. Dette har ingenting med deg å gjøre. Jeg sa tydelig ifra: “Jeg er ikke med på at vi skal sette oss selv i en vanskelig situasjon for å hjelpe ekskona di. Ikke engang tenk på å gjøre det!”
Nå har mannen min blitt stille og fornærmet seg. Men har jeg egentlig gjort noe galt?
Noen ganger må vi minne oss selv på hvor grensene går, og at det å hjelpe noen ikke alltid betyr å ofre vår egen trygghet. Å støtte barna er viktig, men voksne må også selv finne løsninger på egne problemer. Ellers lærer vi aldri å stå på egne bein.
