Må ha mann helst i går
Mamma, du MÅ virkelig finne deg en ny mann! Liksom, NÅ med en gang!
Ingrid holdt nesten på å velte kaffekoppen, og så vidt en skvett traff den broderte duken. Hun satte koppen fra seg, kremtet og så alvorlig bort på datteren.
Nå må du forklare dette her, sa hun så rolig hun kunne. Hvorfor et så akutt behov for en ny kjæreste?
Jenta vrei seg, kikket ned og begynte å studere mønsteret i teppet. Embla syntes det var pinlig, men hun var skråsikker på at dette var nødvendig.
Altså… Jeg sa i dag til pappa at du hadde fått deg kjæreste, sa hun med et sukk. Og DA gikk han helt bananas! Spør og graver hele tida om du har funnet deg noen! Hver bidige gang sier jeg nei, og da begynner han å langpredike om hvor ubegripelig stor tabbe du gjorde da du gikk fra ham. At du egentlig ikke skjønner noen ting i livet, hvis du tillater deg å miste et så fantastisk mannfolk!
Embla så opp på moren. I øynene hennes blinket både frustrasjon, usikkerhet og en god dose irritasjon på faren.
Dessuten… så gjentar han hele tida at du uansett kommer til å forstå at du tok feil, og at du kommer krypende tilbake. At det ikke finnes noen bedre enn ham. Så til slutt eksploderte jeg og sa at du hadde truffet en fyr.
Ingrid dro hånden gjennom håret. Hun så for seg eksmannens velkjente tonefall den overdrevne selvsikkerheten, hans evne til å forvandle enhver samtale til en monolog om hvor rett han alltid har.
Kan tenke meg hvilke glitrende gloser han bruker, sa hun tørt. Det er visst fortsatt vanskelig å innse at jeg gikk, jeg som burde være evig takknemlig. Av og til mistenker jeg at Svein vil ha deg på besøk i helgene bare for å kunne holde foredrag om seg selv. Det er små behov innimellom som må stelles for å lette på selvfølelsen.
Embla sukket tungt og satte seg på sofaen, beina under seg som vanlig. Hun strøk tankefullt over det myke stoffet i sofaen og prøvde å samle tankene.
Ja, jeg tror også det, sa hun og stirret ut i lufta. Halvannen time går med til å høre om hvor enestående han er. Resten bryr han seg ikke om han spør aldri hvordan jeg har det, eller om det er noe jeg trenger
Hun sa det så hverdagslig, som om hun oppsummerte dagens rutiner: opp, spise frokost, skole, lekser. For Embla hadde dette blitt så vanlig at hun knapt la merke til det lenger det vekte ingen følelser.
Hun lente seg bakover og stirret opp i taket, mens hun tenkte gjennom samtalen med faren. Som alltid begynte det med en utlegning om en eller annen stor bragd denne gangen hadde han forhandlet på jobben. Så fortalte han om planene sine, om alle utfordringene på arbeidsplassen, om hvor utrolig undervurdert han er. Halvannen time senere hun tok faktisk tiden fikk hun skviset inn at hun hadde vunnet bronse i matteolympiaden. Faren nikket likegyldig og svingte straks samtalen tilbake til sine egne ting. Joda, flink du, men husker du hvor flink jeg var i min tid og så var det i gang igjen.
Embla trakk på skuldrene. Slik hadde det alltid vært. Hvor lenge hun kunne huske, handlet alt om pappa. Resten av familien fantes vel egentlig bare helt i utkanten av synsfeltet hans viktige, men ikke viktig nok.
Alt ble til slutt dratt tilbake til ham selv. Hvis mamma nevnte at hun var sliten, handlet det plutselig om hvor hardt han jobbet. Om Embla bekymret seg for en venninne, snudde han det straks til en episode fra sin egen skoledag selvfølgelig MYE mer spennende. Ingen andres bekymringer var egentlig betydningsfulle nok til å stoppe han.
Embla skjønte fortsatt ikke hvordan mamma holdt ut i femten år. Han var jo superopptatt av seg selv! Kanskje hun holdt ut for Embla sin skyld hun ville ikke at jenta skulle vokse opp uten far. Da hun var yngre, trodde hun lenge at pappa skulle forandre seg en dag Men nei, årene gikk og han fortsatte i samme spor. Etter skilsmissen oppdaget hun faktisk at det var mye mindre stress uten ham. Ingen som maste om oppmerksomhet, ingen som regnet alle andres opplevelser som ubetydelige.
Men hvorfor er det plutselig så akutt at jeg finner meg en kar? spurte Ingrid, litt skarpere enn hun hadde planlagt. Du kunne jo sagt hva som helst. Hva så?
Du skjønner, da pappa fikk høre det, fikk han sjokk! Embla rynket på nesen og klemte en sofapute hardt mot brystet. Han ble hvit, så rød, så begynte han å hyle så alle naboene sikkert fikk med seg dramaet. Jeg ble faktisk litt redd.
Hun stoppet opp og tenkte tilbake til den pinlige scenen. Faren med skingrende stemme, knyttede never, ørten blikk rundt seg. Han så ut som han kunne eksplodere hvert øyeblikk.
Han krevde navn på mannen, detaljer, alt du aner ikke. Jeg nektet å si noe. Jeg sa at du hadde bedt meg tie, spesielt til ham Ville ikke bli overrasket om han snart ringer deg og setter i gang.
Ingrid snudde seg mot datteren. Dette kom til å bli av slagene, kunne hun allerede se for seg Takk for den, tenkte hun. Jaja, gjort er gjort, nå var det ikke så mye å gjøre med det.
Hun satte seg ned ved siden av Embla på sofaen og trakk henne inn til seg med et langt, oppgitt sukk.
Hvorfor måtte du dikte opp dette da? spurte hun mykt, idet hun vugget Embla i armene. Vi hadde det jo rolig nå! Og så blir det full klageskrik igjen. Noen ganger frister det å bare koble ut mobilen og stenge verden ute.
Embla vred seg løs, satte seg opp og så alvorlig på moren.
Fordi du er fantastisk! erklærte hun. Du er snill, pen, smart og har masse venner og menn liker deg, uansett hva du tror. Jeg ser det. Og så går pappa rundt og sier stygge ting om deg jeg blir så sint!
Ingrid strøk datteren varsomt over håret hun smilte og så kjærlig på henne.
Jeg skjønner, vennen min, mumlet hun. Men jeg trodde faktisk ikke du ville ha noen stefar allerede. Det er jo bare seks måneder siden jeg og pappa skilte lag.
Det kostet litt å si det. Innerst inne fryktet hun at datteren skulle oppfatte en ny mann som forsøk på å erstatte pappa, eller at hun ville føle seg sviktet. Ingrid betraktet Embla nøye, så etter det minste tegn på misnøye.
Tull og tøys! fnøs Embla, Det viktigste er at du er lykkelig!
Hun la armene i kors og smilte bredt til mammaen. Plutselig så hun ut som en skikkelig voksen og reflektert liten dame.
Ingrid ble sittende og se på henne, og kjente uroen slippe litt taket. Kanskje hun overtenkte alt? Kanskje Embla virkelig sa det hun mente? Tanken var ganske varm og fin.
Du er jammen klok, sa Ingrid med et kjærlig drag rundt Embla. Takk for at du passer på mammaen din.
Embla la seg ekstra tett inntil henne, og et øyeblikk kjente de begge hvor sterkt den lille familien deres sto.
***************************
Ingrid satt ved det overfylte kontorpulten og prøvde å konsentrere seg om et fryktelig kjedelig regnskapsark. Tallene fløt foran øynene, og i tinningen hamret det så intenst at dagen allerede var erklært tapt. Hun masserte hekken forsiktig enda en av dagens mange halvhjertede forsøk på selvmedisinering.
Etter en stund ga hun opp og ba kollegaen stikke innom apoteket rundt hjørnet. Litt vann og en Paracet senere var helsa fortsatt bedrøvelig. Alt klapring, ventilasjonslyd, fjerne stemmer sendte knive gjennom hodet.
Da gløttet vekteren inn døra. Han så høflig ut, men blikket sa her er det fare på ferde.
Eh, Ingrid Du har fått besøk, sa han lavt. Ektemannen din eh, unnskyld, eksmannen krever å få se deg. Skal vi hjelpe ham ut?
Ingrid frøs til is. Hun kjente irritasjonen stige som en test-ballong. Med dyp innpust prøvde hun å beholde ansiktet.
Jeg kommer straks beklager bryet, sa hun og tvang seg opp fra pulten.
Hun bannet inni seg. Som om denne dagen ikke kunne blitt verre! Allerede i minus; hodet verket, og så dukker Svein opp! Hvorfor kunne han ikke ringe? Og så komme rett inn på jobben, hvor halve Oslo jobber og ser på Så klart han skulle lage scene.
Hun gikk langsomt, mest for ikke å forverre hodepinen. I gangen hastet folk rundt med kaffekrus og prosjekter, uten å ense dramaet på trappene.
Nede i resepsjonen fikk hun øye på Svein. Han løp hit og dit foran diskene, viftet med armene og argumenterte opprørt med vakten. Resepsjonistene så allerede ut som de gruet seg til å måtte ringe politiet.
Hva vil du? spurte Ingrid, rett på sak. Stemmen var flat, men inne i henne kokte det. Er det audition til tredje verdenskrig du holder på med? Skal jeg ringe politiet?
Svein snudde seg lynt, rødglødende i ansiktet. Han pilte mot henne og pekte som om hun var tatt i lovbrudd.
DU! skrek han. Det har bare gått et halvt år, og så har du deg allerede en ny type?
Det var en salig blanding av vantro, såret stolthet og eim av grønn sjalusi. Det var ikke der han trodde samtalen skulle ende, for å si det slik.
Ingrid hevet et øyenbryn og la hodet på skakke, kontrollert og iskald.
Skal jeg ha enevig troskap, mener du? spurte hun langsomt. Også etter skilsmissen, ja? Du har litt store krav, kjære min. Spesielt fra en som ikke akkurat var så nøye på den dommen sjøl.
Svein stirret forfjamset, usikker på hvordan han skulle svare. Hånden falt skamfullt ned, og blikket flakket.
Folk fortsatte å haste forbi, men i det lille rektangelet mellom Svein og Ingrid dirret luften av gammelt nag og uoppgjorte fornærmelser.
Du du bare startet han.
La oss droppe scena, Svein, svarte Ingrid. Hvis du må diskutere noe, tar vi det rolig ikke her.
Scene, ja? Jeg kan vise deg scene!
Svein var på randen av utbrudd, rød i toppen og sprekkeferdig. Knyttnevene gikk i helikopter, beina frem og tilbake.
Jeg skal ikke ha Embla boende hos en eller annen tilfeldig fyr! skrek han, mens halve kontorlandskapet smuglyttet. Jeg skal ha henne boende hos meg! Du får ikke se henne mer aldri!
Han hørtes ut som en teatersjef i dødskrampe, men Ingrid bare løftet et øyenbryn.
Ferdig nå? Litt av en forestilling, lo hun tørt. Du får søke deg til Sirkus Arnardo.
Hva skjer her?
En ny stemme. Svein snudde tvert der kom direktøren, Henrik Solberg. Dress, slips, ryggrad av stål og selvsikker mine. Sikkerhetsvakten sto rett opp og ned.
Dette angår ikke deg! glefset Svein. Hold deg unna!
Henrik plukket rolig opp tråden, og stilte seg mellom partene. Det at han smilte, gjorde neppe Svein roligere.
Privatliv er privatliv når det tas hjemme her på kontor er det offentlig teater, bemerket Henrik. Så om dere vil slåss bør det foregå bak gardinene.
Ingrid så at Svein kokte over. Han gikk mot Henrik, men denne sto i ro og lot ordene henge i lufta.
Og hvem er du som blander deg? freste Svein.
Henrik trakk Ingrid bestemt inntil seg, la armen rundt livet hennes så det ikke var noen tvil.
Hvem jeg er? sa han kaldt, og så Svein rett i øynene. Jeg er han som gjør Ingrid lykkelig. Du kjeftet på min dame det finner jeg meg ikke i. Hvis du bruker Embla som utpressingsmiddel Da møter du advokaten min, og han biter hardere enn deg.
Svein ble brått paff. Rødmen forsvant, og han begynte å tvile på hva han egentlig drev med. Han åpnet munnen for å si noe surt, men det kom bare mumling.
Til slutt snudde han nokså stivt og forlot bygningen med løftet om:
Du får aldri mer en krone i barnebidrag!
Som om jeg bryr meg, fnøs Ingrid da han var ute av døra. Men da slipper Embla unna flere helgeturer til faren sin!
Idet hun merket at Henriks arm fortsatt hvilte på hoften hennes, ble hun plutselig rødmende var og rettet litt på seg. Hun så på ham med et småflau smil.
Tusen takk, Henrik. Du aner ikke hvor mye du reddet meg nå!
Han gløttet vennlig mot henne.
Kanskje vi burde diskutere dette over lunsj? fristet han og rakte ut hånden.
Ingrid stoppet opp et sekund. Skulle, skulle ikke? Men Henrik, som hadde vært så vennlig og tydelig, føltes plutselig som et trygt valg. Hun smilte, la hånden sin i hans, og en forsiktig glede boblet opp.
Noen timer senere satt hun og Henrik sammen på en kafé på Majorstuen, med duften av nybakt brød i bakgrunnen og småpratet seg varme.
Henrik innrømmet å ha hatt følelser for henne lenge, uten våge si noe, og at hun så alvorlig ut på jobb at han ikke ville mase etter skilsmissen.
Men da jeg så hvordan han skrek til deg… Jeg klarte ikke å stå og se på, sa han.
Ingrid smilte, nesten forlegen over hele situasjonen aldri hadde hun trodd at direktøren var interessert!
*******************
Tre måneder etter kulturnummeret i resepsjonen var Henrik og Ingrid blitt ektepar. Det ble en fest verdig kongelige, og Henrik sørget for at hver minste detalj var etter Ingrids ønske.
Embla strålte på mammas vegne. På den store dagen hjalp hun til med alt fra hårspenner til knapphull. Da de hadde fått ringene på, kastet Embla seg rundt dem og hvisket:
Jeg er SÅ glad på deres vegne!
Hun la dog inn en liten fotnote en av de første kveldene:
Vet du, Henrik, du er grei, og jeg er glad for at mamma har deg. Men pappa han forblir pappa, selv om han kan være en skikkelig dust.
Det tok Henrik med et lunt nikk.
Helt enig, Embla. Det viktigste er at vi har det bra sammen.
Svein ble forresten også invitert til bryllupet. Mest for at han skulle vite at livet virkelig gikk videre uten ham. Han fikk invitasjon i posten, ingen hilsen, bare dato og adresse.
Han møtte aldri opp, selvfølgelig. I stedet ringte han til hver bidige bekjente og holdt sin egen versjon av brudens far-talen:
Kan du forstå? Hun inviterte meg til sin egen bryllupsfest!
Og hver nye samtale startet likedan. Han lette fortvilt etter støtte, men fikk bare medlidenhet eller et vennlig Vi lever jo alle videre.
Så tok han neste linje:
Hun gifter seg altfor fort! Hvordan kan man finne ekte kjærlighet på seks måneder? Hun flykter, bare glemmer meg!
Eller:
Hun ga meg aldri en sjanse til å ordne opp! Vi kunne ha prøvd
Men han fullførte det aldri. Og om igjen:
Jeg har gjort så mye for henne, og så blir jeg bare droppet. Og der forsvant datteren min også!
Bekjentene gryntet, trakk på skuldrene eller mumlet litt. Ingen ga ham medhold. Nesten som om folk tenkte Ingrid hadde krav på lykke hun også.
Etter hvert sluttet Svein å ringe og satte seg med sofaen, gamle album og noen for små kjoler og kjente at livet faktisk gikk videre, bare ikke helt for ham.
Sånn gikk nå dagene. Ingrid, Henrik og Embla koste seg med felles middager, søndagsturer, rare diskusjoner om filmvalg og en ro som føltes akkurat riktig etter alt dramaet.
