Mann etter testamentet
En høy, romslig dame kom dundrende ut fra kupeen som en tornado fra Trøndelag. På sekunder hadde hun jaget alle bråkmakere til alle kanter så folk endelig kunne hvile øynene litt. Jeg må innrømme, selv de mest bryskekjekke karene paraderte rolig tilbake til setene som om det var et direktiv fra Statsministeren.
Hun hadde kornblonde fletter lagt som en krans rundt hodet, øyne blåere enn Mjøsa på en klar dag, og roser i kinnene som etter en god skitur. Hun skimtet mot do. Der kom en liten, senete mann pilende ut, håret nesten hvitt som nyspunnet saueskinn, med et ansikt så mildt og troskyldig at du skulle tro han akkurat hadde sluppet taket i barnevogna.
Ivargutten! Nå trodde jeg du var forsvunnet! Jeg hører leven og styr, og konduktøren titter så vidt rundt hjørnet. Tenker står det bra til? Slike rakkere lager bråk for ingenting! sa damen så hele vogna vibrerte.
Å, Vera! Jeg skulle nok ha vist dem! Men hvorfor kom du ut, Veronie? Du er jo en dame! smilte han sjenert og smatt lynraskt inn i kupeen.
Hun lot blikket gli over meg og to andre slitne sjeler i vogna. Konkluderte kjapt at ingen av oss så spesielt truende ut, og forsvant like fort.
Senere møttes vi i restaurantvogna. Jeg fant ingen plasser, så jeg satte meg hos henne. Mannen så jeg ikke til. Etter at hun hadde nedkjempet en tallerken kjøttkaker og poteter, proklamerte dama høylytt:
Du, jeg heter Vera Nikolaisdatter. Du kan bare kalle meg Vera.
Reiser du alene? Kommer mannen din snart?
Han slapper av. Kommer ikke. Jeg har tullet skjerfet et par ganger rundt halsen hans og gir ham rikelig med tyttebærsaft. Tenk deg, midt i reisen og så bestemmer Ivargutten min seg for å bli forkjølet! Hva skjedde? Han løp ut for å riste teppet i kun en genser, jeg så det ikke før det var for sent! beklaget hun seg.
Du må være veldig glad i ham. Du kom stormende i gangen fordi du var redd for pøbler, ikke sant? Du beskytter ham mer enn han beskytter deg. Og du snakker om ham med en varme, forestilte jeg meg svakt.
Jeg har fått Ivargutt i arv, skjønner du. Han er ikke min mann, teknisk sett. Vi bare bor sammen. Han sørger ennå hans første kone, stakkars, gikk bort ganske nylig. For ei snill, god sjel! Vera stønnet teatralsk.
Hvordan da i arv? pep jeg.
Så begynte Vera å fortelle.
Ivar hadde bodd med Lydia, kjærester siden ungdomsskolen og gikk til og med på universitetet sammen. De giftet seg. Ivar var grenseløst oppfinnsom kunne finne på alt mulig, en skikkelig Petter Smart. Han fikk stadig oppdrag og inntektene rant inn som melk på et jorde. Men i hverdagen var han hjelpeløs. Kunne glemme vekslepenger i butikken, gikk over gaten hvor det passet ham, anet ikke hva som skulle kjøpes eller hvor, og kunne pøsle bort penger til helt tilfeldige folk.
Ikke helt av denne verden, han mannen din. Som om han ble dumpet på jorden ved en feil. Det store spørsmålet er jo hvordan han får økonomien til å gå rundt, mens vi jobber oss gjennom isen og knapt får ost på brødskiva, humret vennene deres.
Lydia klaget aldri. Med hennes energi og ståpåvilje holdt hun seg og Ivar flytende. Hun kledde ham til jobb, sjekket om han hadde husket vanter, hals og alt mulig, og kjørte ham etter hvert til jobben da hun kjøpte bil. Noen måtte jo Ivar klarte å oppgi feil adresse til en taxisjåfør og endte opp på feil side av byen. Men de utfylte hverandre rart nok på et vidunderlig vis.
Så havnet Lydia en uke på sykehus. Da hun kom hjem, trodde hun ikke sine egne øyne. Ivar hadde spist tørr nudler og drukket vann hele uka. Ikke kastet et blikk på fryseren.
Uten deg ingen matlyst! smilte Ivar forsiktig.
Sønnen, Andreas, var lik far sin. Slående intelligent men distré og sjenert. Verdens snilleste. Kona fant han seg i en stille Oline fra landet. Lydia holdt fortet, spesielt da barnebarnet, lille Lars, ble født. Alt gikk på skinner, helt til hun plutselig ble syk og sengeliggende.
Huset ble trist og tomt. Ivar gikk i panikk og skjønte ikke opp eller ned. Lege etter lege ble kontaktet og han var villig til å åpne lommeboka men dette kunne ikke kureres.
Lydia gråt ikke for egen del; sorgen var for Ivar, sønnen og barnebarnet. Hun så for seg at de ville fryse ihjel omtrent som å plante en blomst på Hardangervidda sent i oktober og håpe den slo røtter.
Hun ba til Gud, ikke for seg, men for familien. Og så dukket Vera opp. Hun jobbet som nattevakt, var langdistanse tante av en av legene.
Første gang Vera gikk inn døra, ble hun møtt av en skjør mann, mer lik en diskret adelsmann i smoking på museum, som hvisket. Det luktet tristhet og rot overalt, kleshauger og oppvask så langt øye kunne se (selv om de hadde oppvaskmaskin).
På soverommet lå Lydia, så tynn at det skar i hjertet. Hun smilte allikevel til Vera, som selv tok et dypt magadrag og brettet opp ermene.
Innen kvelden var huset ugjenkjennelig. Rent, ryddig, og lukten av kjøttkaker, boller og stekt kylling hang i lufta. Lydia lå i nyvasket sengetøy og sov for første gang på lenge. Ivar prøvde å snike seg ut i kun vindjakke, null plan i antrekket, men Vera var raskere:
Stopp der du! Hvor er du på vei ut i bare jakka, det er jo kaldere enn et kjøleskap i dag! Kona trenger deg frisk, du. Her, denne kåpa og skjerfet. Hatten også! Nå kan du gå, men syng på veien, kommanderte Vera.
Lydia hadde tårer i øyekroken. Det var bråk og leven på kjøkkenet, men det luktet rent for første gang på lenge. Stor i kjeften, torden i gangen men veldig bra kvinne, denne Vera.
Takk, Gud. Nå er det noen som passer på dem, hvisket Lydia.
Når det var på det verste, tok Lydia mot til seg og snakket med Vera. Spurte hvordan hun bodde og hadde det. Vera bodde med mor og søsterens familie i en liten toroms trangt som tinte rømmegrøt, men hun holdt seg på jobb så ofte hun kunne. Hun hadde aldri vært gift, runda 45 og syntes det gikk fint. Heller alene enn feil match. Så åpnet Lydia seg:
Vera, jeg gir deg min mann i arv om jeg går bort. Bli hos ham. Han fryser så lett og er altfor naiv.
Vera mistet pusten, men Lydia ga seg ikke. Vera nikket, litt motvillig.
En stund etter var Lydia borte. Vera vurderte å trekke seg unna tenkte folk ville snakke. Troen på at dette måtte være et kupp for å få seg leilighet! Men nei, hun følte ansvar. Da hun en dag banket på døra, låste ingen opp. Hun gikk inn der satt Ivar på gulvet, omfavnet Lydias morgenkåpe og ulte som Sofus, nabokatten, alene hjemme. Da Vera la hånda på skuldra hans, brast han i gråt og klamret seg til henne.
Stakkar! Lydia hadde helt rett. Du er helt fortapt, du. Kom, la oss ta en kopp te og så ser vi hvordan livet går videre, sa Vera bryskt.
Vera var myk som norsk marsipan, bare godt skjult bak litt pondus. Huset våknet sakte til liv. Ivar ventet på henne hver dag, strålende fornøyd.
Så bestemte jeg meg for å flytte inn. Han fikk en ordentlig hushjelp, og familie min fikk litt mer armslag. Det var som å få et stort barn, ikke en mann men for en smarting! Økonomien suser, jeg kunne droppe alle nattevakter. Sladderkjeftene ble satt på plass folk plukker jo både hunder og katter fra gata, hvorfor ikke et menneske også? Han hadde bare vært uheldig, veltet på ryggen liksom ei skilpadde, og trengte å hjelpes opp! Han er bare god, min Ivar varm og snill. Og vi trenger jo hverandre. Nå skal vi til sønnen hans. Spør om barnevakt, jeg sier aldri nei. Tuller ikke, jeg tar ti barnebarn uten å nøle, sa Vera.
Akkurat da åpnet døra til vogna seg. Inn kom Ivar i skjerfet, trykkende mot seg en favn med markblomster.
Du, hvorfor reiser du deg nå? Du er jo langt fra klar! Nå må du skifte straks, du svetter! Vera rev seg i håret og klappet ham på skuldra mens de beveget seg mot utgangen.
Veronie, jeg har kjøpt blomster til deg, fra bestemødrene på stasjonen. Liker du dem?
Vera ble knallrød og la hånda på skulderen hans.
De steg av toget før oss andre. Vera med en diger koffert. Ivar med en liten sekk. Hun holdt ham i jakkekragen så han ikke forsvant i folkemengden. Og de smilte begge to som små, solbrune boller etter St. Hans så det var opplagt at Vera var i ferd med å bli hans kone nummer to, rett etter testamentet.
