Du, jeg må bare fortelle deg om diskusjonen jeg har hatt med Anders, mannen min, angående leiligheten han arvet. Det var tanta hans som etterlot ham denne lille leiligheten den ligger midt i sentrum av Oslo, men det er bare ett lite soverom og stue. Du vet vi har tre barn: eldste jenta vår, Ingrid, hun er 19 nå og studerer på universitetet. Så har vi Mathias på tolv, og lille Jakob som bare er fem. I utgangspunktet har vi jo et ganske så romslig hjem med tre soverom, så alle har sin plass.
Men, vet du, vi begynte å krangle om hvem som burde få leiligheten. Jeg foreslo til Anders at kanskje Ingrid burde få bo der hun er jo voksen nå og kommer sikkert til å flytte ut etter hvert, kanskje til og med gifte seg om noen år. Men Anders mener det er kjempedumt, og fullstendig urettferdig for guttene våre. Han mener vi heller bør selge leiligheten og dele pengene likt mellom alle barna, sånn at ingen blir favorisert. Men jeg synes det er skikkelig teit for selv om vi får ut, la oss si, litt over en million kroner, så er det jo ingenting barna får kjøpt for de pengene, verken leilighet eller ordentlig startkapital med dagens boligpriser.
Hvis vi gjør det Anders foreslår, kommer pengene bare til å stå på sparekontoen deres på DNB helt til guttene fyller atten, og Ingrid får kanskje bare råd til en rimelig bruktbil da. Jeg er helt sikker på at det er bedre å gi Ingrid denne leiligheten nå bedre med en fugl i hånda enn ti på taket, er det ikke? Da har i det minste ett av barna tak over hodet, og så får vi heller se om det ordner seg for guttene når de blir eldre.
Anders er så redd for at dette vil ødelegge forholdet mellom barna at Mathias og Jakob skal føle seg urettferdig behandlet og at de aldri kommer over det. Men jeg tror egentlig ikke de tar det så tungt ennå, de skjønner jo egentlig ikke helt hvor mye dette betyr. Og vi har jo tid til å tenke på hvordan vi skal hjelpe dem når de blir voksne.
Vi har faktisk ikke sagt noe om dette til Ingrid ennå Anders og jeg ble enige om å diskutere det ferdig først, for den leiligheten trenger uansett skikkelig oppussing før noen kan bo der. Akkurat nå har vi ikke råd til å ta fatt på oppussingen, så det er ikke så aktuelt uansett.
Jeg vet ikke helt hvem av oss som har rett, egentlig. Bør jeg bare stå på mitt, eller er det faktisk mer fornuftig sådan å gå med på det Anders vil eller finnes det kanskje en tredje løsning vi ikke har tenkt på? Hva tenker du, sånn helt ærlig? Jeg føler meg litt rådvill her.
