Oda, men hun har jo bagasje med seg! Eller plager det deg ikke? Sigrid lente seg mot gjerdet og smilte brett mot nabokona. Du kunne vel funnet noen bedre? Det er jo ikke som om du er rar eller stygg, du er en bra fyr. Og jenter har vi nok av her, men nei da, du fant deg denne!
Oda sukket. Hun ville ikke innrømme for seg selv at sønnens valg ikke begeistret henne. Enda sårere ble det å høre det fra sin evige rival.
Vi har glede av barn, Sigrid! Skjønner du? Hva er galt med henne da? Hun er ung, pen, rolig og ordentlig det vet jeg. Og at hun har et barn så hva så? Hun fikk jo barnet i ekteskapet. Det er ikke noe galt i det. At hun er enke allerede ja, vi går alle under den samme himmelen. Vi skal ta oss av ham, oppdra ham, og så får jeg enda et barnebarn. Det er ikke noe å slarve om!
Oda trakk munnen sammen og jaget bort nabokatten som lusket på gjerdet mot hennes side.
Han har blitt frekk! Han har tatt tre kyllinger hos meg nå, Sigrid. Hold styr på den katten din, ellers slipper jeg løs Birk, og da skal du få høre klager!
Nåja, du skremmer meg! Sigrid dyttet vekk den runde stripete katten fra gjerdet. Hvem jager egentlig hvem? Kattekreket får holde seg inne! Han jaget kyllinger hos meg også i fjor. Hadde han ikke vært så flink med musene hadde jeg kvittet meg med ham for lengst. Men instinktene får jeg ikke gjort noe med.
La katten følge instinktene sine inne!
Oda, jeg glemte å nevne det. Glassene! Syltetøyet er nok klart nå.
Du står jo bare her og skravler! Hvem passer på gryta?
Det gjør Ragnhild. Hun kom i går for å hjelpe til i hagen.
Men er hun ikke høygravid?
Det er hun. Derfor står hun ikke med spaden. Hun koker syltetøy. Hun vil ikke sitte uvirksom, skjønner du. Ikke noen alminnelig svigerdatter!
Hvorfor skryter du av henne bak ryggen hennes, men dirigerer foran andre?
For å holde orden, selvfølgelig! Sigrid gliste igjen. Bare vent til du selv blir svigermor. Vær for svak så ender du opp som dørmatte!
Vi får ta det som det kommer! Oda veivet med hånden. Skal du ha glassene eller går det uten? Jeg har ikke tid til å stå her og småprate, det er nok å gjøre.
Da Sigrid var ute av porten, tok Oda fatt på deigen. I morgen skal sønnen komme han tar med seg forloveden. Forloveden … Oda ble stående med melet og hånden mot kjøkkenbenken, stirret ut av vinduet. Vi får se hvordan dette går
Hun kjente ikke Solveig, bare sett henne et par ganger på avstand, når hun hadde vært innom søsteren i nabobygda. Ingenting spesielt med henne ei vanlig jente. Lys i håret, store øyne. Høy, som hennes Marius. Men jente og jente … Nei, hun var jo en ung kvinne. Hadde vært gift, hadde sønn på rundt tre år. Livet hadde ikke akkurat vært snilt med Solveig. Foreldrene døde tidlig, hun ble oppdratt av besteforeldre. De fikk henne gjennom skolen, giftet henne bort, så gledet de seg over oldebarnet men så, i en bilulykke, døde ektemannen. Tilbake satt hun som enke med et lite barn. Hvordan kunne man ikke synes synd på henne? Men … Oda foretrakk å synes synd på henne på avstand. Hjertet hennes banket ekstra for sønnen siden mannen gikk bort, har Marius vært hennes klippe og støtte. Hun var både glad for at han var der, og engstelig. En voksen mann, på tide med egen familie, men han nølte. Når hun spurte, bare spøkte han det bort, sa han ventet på den store kjærligheten. Og nå, plutselig, hadde han funnet den: Solveig.
Oda dro sporenstreks til søsteren. Måtte jo finne ut mer. Men Marit hevet stemmen straks.
Hva er det du farer rundt så fælt for?
Må jo vite hva slags person han tar med seg. Om han skal flytte inn, og så … ja, så da?
Han skal til deg en stund, ja. Men ikke lenge.
Hvordan det? Oda så overrasket på henne.
Har ikke Marius sagt at jeg har gitt ham bestefars hus? Det er ikke levelig der nå, altfor gammelt, men tomta er stor. De får bygge noe.
Tankene løp villt i hodet til Oda. Så sønnen skulle flytte ut. Hva med henne? Det var jo bare en kort busstur mellom bygdene, og likevel … Det er noe annet når han bor hjemme og kommer inn om kvelden, hjelper til, enn å være «ut av redet». Da ser hun ham jo bare til høytidene.
Hva er det, er du lei deg? Marit satte seg tettere innpå henne. Du må slippe ham, Oda. Han har vokst opp, Marius. Nå er tiden inne for at han starter sin egen familie.
Alt det sier du riktig. Men jeg er redd. Hva om det ikke går? Og barnet …
Hør på meg. Det er mange jenter i bygda. Men ingen av dem kan jeg si så mye godt om som Solveig.
Nettopp det skremmer meg. Hun virker for perfekt.
Du blir aldri fornøyd! Marit ble plutselig forarget. Hadde hun vært dårlig, hadde du klaget da også. Viktigst er at de har det godt. Pass på at du ikke gjør noe som koster deg sønnen din.
Hva mener du? Oda gispet.
Viser du henne vekk, mister du Marius. Jeg har sett hvordan han ser på Solveig. Det er kjærlighet.
Oda tenkte mye på det søsteren sa. Hun hadde en vond klump i brystet som gjorde det vanskelig å sove, og den vokste, selv om hun ikke helt visste hvorfor.
Hun rettet ryggen, ristet hendene og tok fatt på deigen igjen. Når Solveig og Marius kom, skulle de føle seg velkomne. Marit hadde rett hun måtte ikke vise sønnen at hun mislikte valget. Resten fikk vise seg.
De bittesmå bollene lå på rekke og rad på fatet. Oda tenkte nostalgisk på hvor glade mannen og barna hadde vært i dem.
Solsikkefrø! Man får aldri nok! Så gode de er!
Han tok hånden hennes og kysset den. Oda lo og trakk fingrene til seg, omfavnet ham. Hun hikstet. Nå savnet hun Pål mer enn noen gang. Han ville visst råd og trøstet henne.
Natta ble søvnløs. Hun ventet bare på morgenen …
Solveig sto beskjedent bak Marius, turte ikke se direkte på den framtidige svigermoren. Lille Isak vred seg i armene hennes og stirret nysgjerrig på det nye stedet. Her var det mye spennende å se. En stor hund lå i kjetting, men han bjeffet ikke. Katten labbet målbevisst forbi. Isak pekte etter den, kikket på moren.
Sitt rolig du nå.
La ham løpe litt, det er greit. Jeg lukker Birk inn, så det er ingen fare. Oda betraktet sin kommende svigerdatter nøye.
Hun så pjusk ut, tynn og blek. Ikke lignet sønnen hennes henne, og det var vanskelig å tro at denne gutteklumpen var hennes. Noe rørte seg i brystet til Oda og presset vekk den vonde klumpen. Gutten som Solveig slapp ned, trippet bortover stien og stoppet ved beina hennes, så opp med store øyne.
Hvor gikk katten?
Katten? spurte Oda mistroisk. Jeg har ingen katt. Hvor så du den?
Isak pekte bort fra trappa, og Oda utbrøt:
Å nei, må løpe og fange den før den tar flere kyllinger!
Isak sprang etter Oda bort til hønsegården. Katten fikk de jaget vekk like før den nådde fram.
Din luring! Oda kastet tøffelen etter katten.
Latteren til Isak smeltet henne, og hun kunne ikke annet enn å smile. En herlig unge aktiv og godhjertet. Hun rakte ham en kyllingunge, og han turte knapt å ta på den, bare strøk forsiktig.
Den er liten!
I løpet av kort tid satt Isak på fanget hennes og forsynte seg av bollene. Da hun fanget blikket til Solveig, nikket hun.
Fin gutt du har, Solveig! Smart og glad i mat enhver bestemor sin drøm.
Solveig pustet ut, og Oda kjente noe løsne i brystet. Hun er forsiktig, bekymret for barnet, en god mor ja, hun gjør alt hun kan. Oda innså at bekymringen slapp litt taket. Ikke borte, men hun kunne puste lettere.
Marius skrøt og lo om bryllupet, mens Solveig satt stille og så ned. Da sønnen gikk ut, spurte Oda.
Hvorfor er du så stille? Oda dyttet fatet med syltetøy nærmere Isak. Spis i vei, gutten min.
Jeg har sagt til Marius at jeg ikke ønsker et stort bryllup. Bare skrive under i ro og fred.
Og det vil han ikke ha?
Nei, han mener familie og venner forventer det. Skal ikke såre noen.
Han har litt rett i det. Men du bør heller ikke tie. Hvorfor ikke bryllup?
Solveig så på Oda med grå øyne, vurderte et øyeblikk og sa så:
Jeg er redd. Lykken liker ro. Jeg hadde jo kjærlighetsbryllup forrige gang. Det gikk ikke godt …
Du skal ikke tenke slik, Solveig. Jeg vet du mistet mannen din, det er et stort tap. Men hvis han elsket deg, ville han ønsket at du skulle finne gleden igjen, ikke sørge hele livet. Alt har sin tid smerte og glede. Det gjelder å ta imot det man får, på godt og vondt. Skjebnen styrer vi ikke.
Jeg var redd at du skulle mislike meg.
Hvorfor det?
For at jeg gifter meg igjen med en som kunne fått hvem han ville. Jeg er heldig
Isak vred seg i armene til Oda, som satte ham ned.
Hvem er du? de grå øynene så spørrende på Oda.
Nå er jeg bestemor din, Isak. Kall meg bare bestemor.
Ok! Isak nikket klokt.
Bryllupet ble slik Marius ønsket det. Noen sladrende tanter og onkler gjorde et nummer ut av det, men Oda knep munnen sammen, og praten stilnet fort.
Marius og Solveig bodde hos Oda nesten et år. Hun hadde for lengst glemt den vonde følelsen i brystet. Hun så hvor varsomt Solveig behandlet Marius, hvor inderlig hun brydde seg, og Oda visste at det var på tide å slippe taket. Selv om gamle vaner levde, og hun tidvis var misfornøyd, hadde Solveig en egen evne til å runde av alt. I stedet for å ta til motmæle, roet hun gemyttene.
Du sier aldri noe, Solveig. Hadde du grått ut til Marius, kanskje moren hans hadde roet seg! Sigrid veivet med en bjørkekvisten og jaget kua ut porten.
Da hadde de skreket til hverandre og blitt uvenner. Godt råd, virkelig! Solveig smilte sarkastisk.
Du er stolt, Solveig. Ikke alltid like greit.
En får bruke egen forstand, ikke høre på alle andre, svarte Solveig og gikk inn.
Sigrid bablet videre, og en ny fersk sladder gikk gjennom bygda.
Huset Marius begynte på etter bryllupet sto klart etter ett år, og Solveig og han flyttet inn. Tiden gikk raskt. Så begynte Solveig å merke at ting ikke var helt som før, og hun tok kontakt med legen.
Gravid? Solveig så overrasket på legen.
Overrasker det deg? Er ikke barnet ønsket?
Selvfølgelig er det ønsket! Men sist gang var ting helt annerledes.
Det er noen utfordringer, og du må nok holde sengen en stund. Men vi skal passe på deg og babyen.
Oda kom samme dag for å hjelpe med Isak. Da hun kom inn, rykket Solveig til.
Hva er det, undret Oda.
Nei, det var ikke noe. Solveig så hvordan Oda pakket ut gaver til Isak.
Takk, bestemor! Isak rullet fornøyd rundt med ny leke.
Bare hyggelig, gutten min. Men hvorfor vegret du deg, Solveig?
Du så så streng ut. Jeg trodde du var sint.
Oda hevet øyenbrynene. Sigrid altså! Det var hun som hadde ødelagt humøret hennes på vei hit, såpass at hjertet verket.
«Hun har både bagasje og dårlige nerver, Oda! Tror du virkelig …»
Hva feiler det deg, Sigrid? Hadde du så ulykkelig barndom at du må kruge nag? Hva galt har Solveig gjort deg?
Jeg bryr meg da ikke! Sigrid trakk på skuldrene. Var bare en spøk. Håper alt går fint.
Oda snudde ryggen til naboen og gikk til busstoppen. Prøvde hele veien å roe seg, men Solveig gjennomskuet henne likevel.
Ikke bry deg, Solveig. Jeg ble bare opprørt over et dumt krangel på bussen. Skjønner ikke hvorfor folk ikke kan være snille med hverandre.
Solveig smilte. Hun visste svigermoren ikke kunne lyve, og at alt var i orden.
Skal jeg hjelpe deg med pakkingen?
Jeg er ferdig. Men jeg vil ikke på sykehuset nå.
Det skal du hvis det er best for barnet. Og Isak skal jeg passe på, alt blir bra!
Marius kjørte Solveig til sykehuset. Dagene gikk. Ukene gikk, og så kom det endelig positive beskjeder fra sykehuset.
Litt til, så kan du reise hjem. Men vi følger deg tett, har du hjelp hjemme?
Svigermor bor hos oss nå.
Svigermor? Er det greit da?
Storslagent! Ikke som på film.
Så bra det er sjelden å høre!
Mens Solveig pakket på sykehuset, løp Oda fortvilet i bygda.
Kjære Gud, hvordan skal jeg … hva skal jeg si til Solveig?
Isak var borte da Oda la merke til det. Han var vant til å adlyde, gikk aldri utenfor porten alene. Oda ga ham lov til å være i hagen, mens hun forberedte maten. Solveig skulle jo endelig komme hjem. Hun tittet hele tiden ut så han lekte i sandkassa, så vekk og plutselig var han borte.
Hun sjekket rundt huset, men Isak var ingen steder. Porten sto på vidt gap. Gata var tom. Hvor lenge hadde han vært borte?
Oda visste ikke at Isak hadde løpt for å se hva som skjedde utenfor gjerdet, der noen eldre gutter ertet en liten svart og hvit valp de hadde fått tak i. Isak ropte at de skulle la den være, men de lo og slo etter ham. Han prøvde å ta valpen igjen, og til slutt endte han opp i en ukjent gate. Da guttene løp bort, stod Isak igjen, forvirret et sted han aldri hadde vært. Han husket at mamma hadde sagt at hvis man gikk seg vill, skulle man stå stille så ble man funnet. Han så seg rundt, fant en benk, satte seg med valpen og ventet.
Isak ante ikke at Oda lette på de nærmeste gatene. Ikke at hun kunne forestille seg at han hadde gått så langt.
Marius kom hjem, så porten på vidt gap og kjente uro i magen. Han lot Solveig vente, for hun var utmattet, og gikk mot huset. Da han skjønte Isak var borte, fant han fort moren og ba henne forklare. De delte området mellom seg, og Marius ba Oda ikke si noe til Solveig nå.
Etter en times leting fant Marius Isak sovende på benken, med valpen tett inntil. Hundevalpen bjeffet idet Marius løftet ham.
Dette skal bli en god vokter. Marius gliste og tok Isak på fanget. Våkne, vennen min!
Pappa jeg har ventet, akkurat som du har sagt.
Flink! Derfor fant jeg deg. Hvem er dette, da?
Han ligner på Birk. Vi kan beholde ham?
Klart det. Et hjem uten hund er ikke et ordentlig hjem.
Marius tok valpen, Isak, og gikk hjemover. Oda sto fortapt på en benk og stirret ut i lufta. Da hun så dem, satte hun seg tungt ned og gråt lettet.
Mamma, det ordnet seg jo.
Oda sank sammen med barnebarnet i armene.
Du skremte vettet av meg, gutten min!
Jeg skal aldri gå alene igjen, bestemor.
Oda gråt stille. Hvem kunne påstå at han ikke bare var hennes? Sigrid fikk bare prate i vei.
Solveig fikk høre om hendelsen senere. Isak holdt klokelig munn; han visste at mamma ikke måtte få flere bekymringer. De lo mye den kvelden, da de badet den bjeffende valpen, som viste seg å ha mer enn nok lopper, og både Solveig og Isak endte opp våte, men lykkelige.
Jeg har savnet deg, mamma!
Jeg har enda mer, gutten min!
Lillesøster kom nøyaktig til termin. Den lille høyrøstede jenta fikk navnet Oda, etter bestemor. Oda selv blomstret av glede. Ofte dro hun til nabobygda, hjalp med det hun kunne, og Solveig var bare takknemlig. Oda fryktet en stund at Solveig ikke ville tilgi henne for det med Isak, men Solveig sa bare:
Han kunne like gjerne stukket av hos meg. Ikke skyld på deg. Han bryr seg bare så mye om alt levende.
En god gutt. Det er viktig!
Oda blandet seg ikke borti mer enn hun trengte, men hjalp der hun kunne. Hver gang Solveig sa: «Takk, mamma», kjente hun at hun kunne flytte fjell for denne nye familien.
Når hun kom med gaver, kastet Isak seg om halsen hennes; Solveig smilte og rakte henne lille Oda.
Skal du til barnebarn igjen? Sigrid sto ved porten mens Oda låste.
Ja, jeg skal til barnebarna. Jeg har to nå.
Men det er jo bare én som er din?
To, Sigrid begge mine. Både barnebarn og barnebarn. Men det forstår ikke du. Skal jeg fortelle deg et lite hemmelighet, siden du alltid skal belære meg?
Hva da? Overrask meg.
Kjærlighet, Sigrid, er toveis. Vil du bli likt, må du vise kjærlighet. Mine barn elsker meg hva med dine?
De respekterer meg!
Det er da noe. Men kjærlighet er bedre, spør du meg. Nå må jeg skynde meg, bussen går straks og noen venter på meg.
