Altså, du aner ikke hva som skjedde forrige lørdag ettermiddag! Ekskjæresten min bare dukka opp på døra mi helt ut av det blå med et kjempestort blomsterbukett, masse sjokolade, en pose med gaver og det der lille lurt smilet jeg ikke hadde sett på mange måneder. Jeg tenkte jo helt ærlig at han endelig kom for å si unnskyld eller snakke om alt det som hang igjen mellom oss etter bruddet. Det var så merkelig, for etter vi gjorde det slutt var han iskald og fjern, som om jeg bare var en helt tilfeldige dame for ham.
Han kommer altså inn døra, setter seg knapt ned og begynner å snakke ustanselig om hvor mye han hadde tenkt på meg, at han savna meg, kallte meg «livets kvinne»du vet, alt det der svulstige greiene. Han sa til og med at han hadde innsett alle feilene sine. Det gikk så fort, nesten som om han hadde pugga et manus. Jeg satt der helt stille og bare hørte på, litt satt ut det var rart å plutselig få så mye varme fra ham etter måneder med isfront. Men så kommer han bort, gir meg en klem og sier at han vil «ta tilbake det som er vårt».
Så begynner showet for alvor: Han trekker frem en parfyme, et armbånd og en boks med et personlig brev. Alt sammen skikkelig romantisk og litt teatralsk. Så begynner han å forklare at vi bør gi oss selv en ny sjanse, at han har forandra seg, og at alt han vil er å gjøre ting ordentlig med meg. Men ærlig talt, alt ble bare feil. Jeg ble ukomfortabel. Ting var nesten for bra til å være sant. Han hadde aldri vært så omtanke da vi faktisk var sammen.
Men så, midt i det hele, bestemmer jeg meg for å spørre riktignok: «Hva vil du egentlig?» Jeg inviterer ham til å sette seg, og plutselig begynner han å stokke ordene sine. Da viser det seg at han har et «lite bankproblem,» og at han trenger noen til å kausjonere et lån for et «forretningsprosjekt som skulle gagne oss begge». Han manglet bare én underskriftmin.
Da datt alle brikkene på plass. Hele den søte pakken blomster, sjokolade, snille ord alt det handlet bare om å få meg til å signere.
Jeg sa selvfølgelig rett ut at jeg ikke kom til å skrive under på noe, og plutselig forandret han ansikt på sekundet. Smilet visna, og han slang blomstene på bordet. Så begynte han å rope til meg om hvordan jeg ikke stolte på ham, at dette liksom var hans «livs sjanse». Han snakket til meg som om jeg skyldte ham noe. Han hadde til og med mage til å si at «hvis jeg fortsatt ville ha ham, måtte jeg hjelpe ham nå». Det hele smuldret sammen i løpet av noen sekunder.
Da han skjønte at han ikke kom noen vei med det, begynte han å dra på med at hvis han ikke fikk dette lånet, så var han «ferdig», men hvis jeg hjalp ham, da skulle han «komme tilbake til meg på ordentlig» og at vi kunne «starte på nytt». Han blanda sammen kjærlighet med pengebekymringer som om det var det mest naturlige i verden. Da skjønte jeg ordentlig at alt dette showet gaver, blomster, kjærlighetserklæringer bare var for å få meg til å signere.
Til slutt, etter at jeg sa for tredje gang at jeg ikke skulle skrive under, grabbet han med seg nesten alle gavene: sjokoladen, parfymen og til og med armbåndet. Bare blomstene lot han igjen, slengt på gulvet. Han dro ut døra og ropte etter meg at jeg var utakknemlig, og at jeg ikke skulle si at «han ikke prøvde å redde forholdet». Han smalt døra hardt igjen akkurat som om det var jeg som hadde gjort ham en stor urett.
Og ja, hele den «forsoninga» varte akkurat et kvarter.
