Kjære dagbok,
I dag fikk jeg min lille hevn en norsk variant, selvsagt. Jeg gikk gjennom Oslo City med barna mine, begge ivrige etter å sjekke ut de nyeste joggeskoene til skolestart, da jeg så ham. Eksmannen min, Morten. Han har ikke gitt oss én krone i barnebidrag på flere måneder, alltid med en eller annen «økonomisk utfordring» når jeg spør om litt støtte til skoleutstyr eller joggesko.
Men der sto han, midt i den dyreste skobutikken, sammen med sine to stebarn. De prøvde på eksklusive Adidas-sko som om det ikke fantes noen morgendag. Jeg kjente temperamentet boble, men jeg tok et par dype pust og tenkte: «Dette skal ikke få stå ustraffet.»
Jeg nærmet meg rolig med barna, akkurat da han stod bøyd over mobilen sin mens stebarna hans prøvde på de dyreste skoene. Butikkmedarbeideren pakket unna eskene.
Unnskyld, frøken, har du disse modellene i størrelse 32 og 35? spurte jeg, med den mest høflige tonen jeg kunne oppdrive.
Hun så litt forvirret på meg.
Selvfølgelig, til hvem?
Til barna mine, svarte jeg, før jeg lot stemmen øke litt: Mannen min betaler for alt samlet, ikke sant, kjære?
Morten løftet hodet overrasket, som om jeg nettopp hadde truffet ham med en snøball. Øynene hans var store som golfballer.
Hva…?
Jeg passet på at begge barna fikk prøve de nye skoene.
Ja ja, han tar alt, sa jeg rolig til ekspeditøren. Vi er en moderne familie, vet du. Her er stebarna, her er våre biologiske. Han insisterer alltid på rettferdig behandling er det ikke sånn, Morten?
Han ble rød som en rødbete, og åpnet munnen for å protestere, men ekspeditøren var allerede i ferd med å hente flere esker. Jeg ga ham et lurt blikk.
De sitter perfekt! Vi tar dem.
Jeg fikk øye på noen herlige, korallfargede sneakers i hylla.
Du, har du disse i størrelse 38? De korallfargede.
Til damen? spurte ekspeditøren.
Jepp! svarte jeg mens jeg tok dem på. Åh, de sitter som støpt. Og de elegante, sorte har du dem også? De trenger jeg til jobb.
Flere? klarte Morten å få ut med hes stemme.
Ikke vær gjerrig nå, Morten, sa jeg vennlig. Du vet at jeg trenger gode sko til jobb, og de sporty til parkbesøk med barna. Jeg har jo sagt det før, har jeg ikke?
Ekspeditøren ante ingenting om dramatikken, og bare smilte og noterte.
Supert, det blir totalt åtte par, sa hun, og begynte å taste på kalkulatoren.
Jeg kysset barna raskt og gikk bort til Morten.
Ok, kjære, jeg må videre. Barna blir med deg nå, ikke sant? Du bringer dem hjem senere.
Før han rakk å si noe, tok jeg med meg posene med joggesko til både barna mine og meg selv og gikk mot utgangen, rak i ryggen som dronning Sonja. Det siste jeg hørte var ekspeditøren:
«Dette blir 5 000 kroner. Kontant eller kort, herren?»
Da jeg var på parkeringsplassen, tillot jeg meg å le høyt. Ansiktsuttrykket hans var ubetalelig! Jeg så ned på posene endelig hadde barna mine og jeg nye sko. «Dette er norsk rettferdighet,» tenkte jeg.
Senere på kvelden, kom han med barna selvfølgelig en halvtime for sent. Ingen stebarn å se.
Det du gjorde, det var…
Hva da? avbrøt jeg uskyldig. At jeg sørget for at DINE barn også fikk nye sko? Ingen årsak, kjære. Det var det minste du kunne bidra med.
Han tidde, ristet på hodet.
Åtte par… ÅTTE! Trengte du virkelig TO?
Man vet aldri når man får bruk for komfortable sko, Morten. Og hvor mye skylder du i bidrag? Regn dette som forskuddsbetaling.
Du er gal, sa han.
Nei, jeg er bare sliten, svarte jeg. Det er forskjell. Og nå har jeg gode sko.
Han snudde ryggen til, og mens han gikk til bilen, hørte jeg ham mumle:
«Dette kommer til å koste mer enn å betale månedlig bidrag…»
«Helt riktig, snill gutt», tenkte jeg for meg selv, og lukket døren bak meg.
Barna kastet seg rundt meg og var overlykkelige med sine nye joggesko. Jeg tok på de korallfargede samme kveld og gikk meg en tur og følte meg fantastisk.
Var det feil av meg? Kanskje.
Angrer jeg?
Aldri et sekund. Hva ville du gjort, hadde du vært i mine norske sko?
