Det ringte på døren.
– Mamma, åpne, det er pappa som er kommet! – tolv år gamle Kristian la spillkontrolleren fra seg på sofaen og løp ut i gangen.
Låsene på den nye ståldøren gikk tungt. Ingrid måtte trykke hardt på håndtaket for å vri om nøkkelen. Utenfor sto Vidar med en pose fra Elkjøp i hendene. Fem år hadde han ikke vist seg. Barnebidraget fra ham var magert, fordi det ble regnet ut fra en minimumslønn han oppga offisielt. Men nå sto han der i en ny skinnjakke og smilte.
– Hei, folkens! – Vidar kom inn i gangen og var nær ved å tråkke på en skoeske som ikke var ryddet inn i skapet. – Hei, Kristian! Se hva jeg har tatt med til deg. Dette er den nyeste modellen, vanskelig å finne i butikkene.
Gutten ble helt overrasket. De siste fem årene hadde Vidar bare sendt korte meldinger to ganger i året – til bursdag og til jul. Iblant overførte han halvannet tusen kroner. Kristian skjønte at faren ikke interesserte seg for ham, og hadde ikke ventet en så dyr gave.
– Hvorfor har du kommet, Vidar? – spurte Ingrid lavt. Hun ble urolig, for plutselig oppdukken av eksmannen bar sjelden med seg noe godt.
– Hvorfor? Til sønnen min! – Vidar satte posen på skohylla og begynte å ta av seg skoene. – Jeg hørte at dere hadde flyttet. Bra strøk, nytt hus. Flink du, Ingrid, har ordnet deg godt. Sett over kaffe, er du snill. Vi må ha en alvorlig prat om fremtiden til sønnen vår.
Det hadde vært svært vanskelig for Ingrid å kjøpe denne leiligheten. Fem år hadde hun spinket og spart, jobbet i to stillinger i et logistikkfirma og gjort rapporter om natten. Hun hadde lagt til side hver hundrelapp. Hun hadde ikke reist på ferie, ikke kjøpt nye klær, ikke gått på kafé. En toroms leilighet i utkanten av Oslo, i et nybygg, hadde først virket utilnåelig. Men utbyggeren leverte tidligere enn planlagt, og de kunne flytte inn.
Ingrid hadde straks skrevet eiendommen på Kristian, slik at han skulle ha en egen bolig i fremtiden, og at ingen problemer skulle frata ham denne eiendommen. Alle slektninger og venninner visste det og gledet seg. Men Vidar hadde også fått nyss om kjøpet.
– Kom på kjøkkenet, – sa Ingrid, for hun ville ikke krangle mens barnet hørte på. – Kristian, gå på rommet ditt og åpne gaven. Jeg og pappa skal snakke.
Gutten tok posen og forsvant raskt inn på rommet. På kjøkkenet hang det fremdeles lukt av materialer etter ny oppussing og nye møbler. Kjøkkeninnredningen fra IKEA var satt sammen av broren hennes. Vidar satte seg på en krakk, la albuene på bordet og så seg rundt.
– Ja, ikke verst, – sa han. – Omtrent seksti kvadratmeter her? Stort kjøkken. Hva koster slik bolig nå? Åtte millioner?
– Ni millioner, – svarte Ingrid og fylte vann i kjelen. – Og alle pengene har jeg tjent selv. Jeg brukte også foreldrepenger, og foreldrene mine hjalp til litt. Du har ingenting med denne leiligheten å gjøre.
– Ingrid, hvorfor bli sint med en gang? – Vidar ristet på hodet. – Vi ble skilt, det skjer. Vi var unge og gjorde feil. Men sønnen har vi bare én. Jeg har også jobbet alle disse årene og bygget opp min egen bedrift. Nå har inntekten min økt. Så, jeg kom for å se hvordan barnet mitt har det.
Ingrid hørte på ham og undret seg over frekkheten hans. Da de flyttet ut fra den ettromsleiligheten som tilhørte moren hans, sjekket Vidar alle veskene deres for å se om hun hadde tatt med noe ekstra. Han tok til og med blenderen som foreldrene hennes hadde gitt dem i bryllupsgave. Den gangen var hun såret, men nå kjente hun bare avsky.
– Har du sett deg om? Drikk kaffen og gå. Vi har mye å gjøre, – hun satte fram en kopp med billig tepose. Dyr te hadde de ikke kjøpt på lenge – vanen fra spareperioden hang i.
***
Vidar trakk koppen til seg, men drakk ikke. Han la et alvorlig ansikt og lente seg over bordet.
– Ingrid, jeg er kommet for en sak. Jeg har hørt at du skrev leiligheten på Kristian. Det vil si at han er eneeier. Stemmer det?
– Ja, det stemmer. Hvorfor bryr du deg?
– Nei, du er god! – Vidar lo forundret. – Du har handlet ufornuftig økonomisk. Han er bare tolv år. Skjønner du hvor risikabelt det er? Hvis noe skjer med deg, blir det problemer med barnevern og rettssaker. Og forresten, det er ikke bra for et barn å få alt ferdig servert. Du kommer til å skjemme ham bort, og han vil ikke lære å sette pris på ting.
– Jeg trenger ikke dine råd om oppdragelse, – Ingrid klemte hardt om bordkanten for å dempe sinnet. – I fem år brydde du deg ikke om han ble bortskjemt eller ikke. Jeg kjøpte sko i større størrelse så de skulle vare lenge, og tok imot brukte jakker fra venner. Hvor var du da med din økonomiske innsikt?
– Nå, ikke krangle, – Vidar holdt hendene fram som for å vise at han ikke ville diskutere. – Jeg vil det beste for dere. Jeg har et forslag. En god plan for å bruke disse kvadratmeterne til å tjene penger.
– Firmaet mitt åpner en ny logistikkavdeling. Jeg trenger kapital. Med denne leiligheten som sikkerhet kan vi ta opp et stort lån i banken. Eller vi kan selge toromsleiligheten, investere i bedriften, og om et år kjøper jeg en treroms midt i byen til Kristian. Vi kan tjene femti prosent rente i året.
Ingrid hørte på ordene hans og kunne knapt tro det. Denne mannen var kommet for å ta fra sønnen det eneste tak over hodet og sette pengene i en risikabel forretning.
– Er du gal? – hvisket hun, slik at Kristian ikke skulle høre noe. – Leiligheten tilhører en mindreårig. Ingen bank vil gi lån med pant i eiendom som tilhører et barn. Og barnevernet vil ikke tillate salg med mindre barnet straks får en annen bolig som ikke er dårligere.
Vidar smilte.
– Ingrid, det er ikke noe problem. Alt kan ordnes. Jeg har kjente advokater som kan omgå reglene. Barnevernet kan vi unngå. Vi kan midlertidig skrive Kristian inn på en adresse på landet hos min mor. Der har hun et stort hus, arealet er innenfor normene. Etter det kan leiligheten omregistreres på deg eller meg, og deretter brukes til handler. Jeg har alt regnet ut. Vi kan samarbeide som forretningspartnere, for Kristians skyld.
I samme øyeblikk kom Kristian inn på kjøkkenet. I hendene holdt han det nye nettbrettet og smilte fornøyd.
– Pappa, tusen takk! Nettbrettet er så raskt. Kan du hjelpe meg å sette opp profilen? Den gamle mobilen min klarer ikke programmene lenger.
Vidar endret straks toneleie og ble veldig myk:
– Selvfølgelig, sønn! Det ordner vi med en gang. Jeg skal alltid hjelpe deg, husk det. Nå kommer vi til å sees ofte. Jeg tenker til og med at jeg burde flytte inn til dere. Det er god plass her, og det blir kjekkere å være sammen. Jeg kan hjelpe deg med lekser og melde deg på en sportsklubb.
Ingrid følte ubehag. Hun skjønte den egentlige hensikten hans. Det var ikke bare pengene fra leiligheten han var ute etter. Han hadde bestemt seg for å komme tilbake fordi de nå hadde en dyr eiendel. For fem år siden kastet han dem ut med én koffert. Da sa han at han var lei av gråt fra et barn og av at hun alltid så sliten ut. Nå, da sønnen var blitt større og hun hadde fått egen leilighet i Oslo, ville han hevde sin farsrett.
– Kristian, gå på rommet, – sa Ingrid så rolig hun kunne. – Vi blir ferdige med pappa snart, så kommer han inn til deg.
Gutten nikket og gikk ut. Vidar så på henne med selvsikker mine.
– Ser du hvordan han er mot meg? Han trenger mannlig oppdragelse. Du oppdrar ham alene, ser så blek og sliten ut av all jobb. Si ja til forslaget, Ingrid. Jeg kommer tilbake i familien, og vi skal leve normalt. Leiligheten settes i arbeid, og vi tjener mye penger. Du kan si opp den slitsomme jobben og være hjemme.
– Moren din bor i et gammelt trehus i Gudbrandsdalen som holder på å rase sammen, – sa Ingrid og så ham rett i øynene. – Du vil melde barnet ut av en ny leilighet i Oslo og inn i et hus uten sentralvarme? Alt for å ta opp lån og sette dem i dine prosjekter? Jeg husker dine forrige idéer: kaffeautomater og bildeler. De prosjektene etterlot bare gjeld, som foreldrene mine måtte betale for at namsmannen ikke skulle ta hvitevarene våre.
Vidar sluttet å smile. Ansiktet hans ble mørkt, og han smalnet munnen.
– Hvordan snakker du til meg? – spurte han høyt. – Jeg er faren! Jeg har lovfestet rett til å oppdra sønnen min. Hvis jeg går til retten for å få fast bosted hos meg, blir det vanskelig for deg. Den offisielle inntekten min er tre ganger så høy som din. Barnevernet vil se at mor jobber to skift og ikke har tid til barnet, mens far har fleksibel arbeidstid og gode økonomiske muligheter.
Ingrid syntes både det var komisk og ekkelt å høre på truslene. For fem år siden ville hun ha blitt redd, grått og bedt ham la være. Men gjennom årene hadde hun jobbet hardt og sluttet å være redd. Hun hadde lært seg å hanskes med inkassoselskaper da Vidar etterlot seg ubetalt forbruksgjeld. Hun hadde lært seg å fylle ut skjemaer og snakke med offentlige etater.
– Gå til retten, – svarte hun rolig og skjenket seg et glass vann. – Anmeld meg. Dommeren vil bli overrasket når han ser dokumentene om etterbetalingen av barnebidrag. Hvor mye skylder du for det siste året? Tre hundre tusen kroner? Databasen til namsmannen er åpen for alle, Vidar. Den nye jakken din og gaven til sønnen din ser flotte ut. Men loven beskytter de foreldrene som forsørger barnet daglig, ikke de som dukker opp hvert femte år.
Vidar reiste seg kvikt fra stolen. All hovmod var som blåst bort.
– Du er bare sjalu og sur fordi jeg har det så bra nå! – ropte han. – Bli i din lille leilighet og vær alene her. Tror du at du lykkes? Kristian blir voksen og kommer til meg, for du har ingenting å gi ham utenom denne leiligheten!
– Gå, Vidar, – Ingrid åpnet inngangsdøren. – Og ta nettbrettet ditt med deg. Vi har klart oss uten gavene dine i fem år, og vi klarer oss videre.
Vidar gikk inn på rommet til sønnen og tok den overraskede gutten posen med elektronikken.
– Dere forstår ikke å sette pris på gode ting! – ropte han mens han dro på seg skoene ved døren. – Mer får dere ikke en eneste krone fra meg. Du kommer til å be meg om hjelp når du ikke har penger til strømregningen!
Inngangsdøren smalt igjen. Det ble stille i gangen. Kristian kom ut av rommet, gråtende. Han var lei seg for at han mistet nettbrettet, men han forsto situasjonen. Han gikk bort til Ingrid, tok rundt livet hennes og klemte henne.
– Mamma, det går bra. Jeg kan fint gå med den gamle mobilen min. Det viktigste er at vi bor i den nye leiligheten nå.
Ingrid strøk ham over hodet. Hun hadde ikke lenger noen forhåpninger til den mannen. De ville klare seg selv, uten hans farlige planer og uten hans plutselige farslyst, som ville koste dem altfor dyrt.
