Du har revet nervene mine fra hverandre! utbrøt Synnøve irritert. Nå skal du signere papirene?
Det er derfor jeg skilte meg fra deg! erklærte Eirik. Du har aldri forstått meg! Jeg er lei av dine nervøse utbrudd. Jeg bekymrer meg for barnas fremtid!
Det blir jo perfekt med barna! svarte Synnøve. Dessuten reiser mamma med oss!
Dekning, mumlet Eirik.
Igjen! ropte Synnøve. Jeg drar på jobb! Jeg drar for å jobbe! Forstår du det?
Jeg forstår! nikket Eirik. Jeg vet også at du vil finne en utlending der, gifte deg og bli der for alltid!
Jeg tjener ikke millioner for å svinge meg rundt i utlandet og se på barna fra avstand!
Jeg har ingen planer om å bli værende noe sted! sa Synnøve nervøst.
Jeg tror deg ikke! Jeg tror på ingen av dine ord! hevet stemmen Eirik. Du tar også med mamma! Du har ingen andre! Du tar med hele familien på én gang!
Og ikke kom med løgner om at du ville bli dersom muligheten byr seg. Jeg skal ikke miste barna på grunn av ditt private liv!
Eirik, i motsetning til deg, fikk jeg barna etter skilsmissen. Vi har jo, om du ikke har glemt det, tre av dem!
Det er ikke mange som vil ha en kvinne med tre barn nå om dagen! sa Synnøve. Jeg drar kun på jobb!
Men jeg kan ikke glemme barna! Så lenge jeg jobber, vil min mor gå i fornøyelsesparker, på strender og andre lystgoder med dem!
Din mor kan jo gå med dem her også! Du kan dra hvor du vil! svarte Eirik med et stramt smil.
Eirik, ikke vær verre enn du er! sa Synnøve. Barna har sommerferie, jeg har jobb i utlandet, og det er høysesong! La dem hvile og ha det gøy!
De har ennå ingen hvile, men de kan tilbringe tid hjemme! fastslo Eirik. På grunn av dine utenlandske kjærlighetsaffærer gir jeg meg ikke fra å delta i barnas oppdragelse!
Jeg gir jo halvparten av lønnen min til deres forsørgelse! Så har jeg full rett!
Eirik, handler dette om penger begynte Synnøve.
Nei! ropte Eirik. Pengene er ikke saken! Jeg vil ikke miste mine barn!
Så du stiller spørsmålet slik? spurte Synnøve spent.
Ja! Ikke på noen annen måte! bekreftet Eirik. Jeg gir deg ikke tillatelse til å ta barna ut av landet!
Heldig at jeg tok opp dette på forhånd, sukket Synnøve. Jeg visste at det ikke ville gå glatt. Å overtale deg er jo meningsløst?
Absolutt! nikket Eirik selvsikkert.
Ett spørsmål: Har du et forhold nå? spurte Synnøve.
Hva har det med dette å gjøre? ble Eirik forvirret.
Jeg ber deg, som ekskone, svar på mitt spørsmål!
Nei, jeg har ingen forhold, svarte Eirik. Når halvdelen av lønnen er i lomma, blir det vanskelig å bygge et forhold
Lønnsspørsmålet løser vi, sa Synnøve. Og vi kan forbedre din økonomi!
Hva mener du? spurte Eirik mistenksomt.
Ikke noe! Vi skal i retten. Du vil gå til sak om hvor barna skal bo mens jeg er på jobb i utlandet.
Dermed blir du ikke pålagt barnebidrag, men du får halvparten av min lønn!
Da blir barna, som du så sterkt ønsker, igjen i Norge! Og hos deg!
Er du i ditt rette sinn? stammet Eirik.
Hvis ikke, vil jeg søke om å frata deg foreldreplikten! At du betaler barnebidrag er ikke nok, men at du ikke deltar i oppdragelsen er allerede grunnlag for å frata deg retten! Etter skilsmissen, for tre år siden, har du aldri besøkt dem!
Eirik stod som en statue i vannet.
Men du kan bare signere papirer for å ta barna med deg ut av landet, smilte Synnøve så søtt at Eirik fikk en skjelving.
Barna blir hos meg, sa Eirik som en mekanisk dukke.
Perfekt! Jeg har tre måneder til avreise. Da rekker vi å ordne alt. Og jeg kan sende min mor som hjelp og støtte!
***
Alle forsto at Synnøve og Eirik aldri ville få det til. De var for ulike, forholdet var for vanskelig, alt var for stort. Høye fraser, tomme løfter, grandiose planer.
Kanskje hadde de fortsatt ungdommelig maksimalisme i blodet.
Da de giftet seg, ville folk ha spådd skilsmisse, og noen satset på datoen. De ropte til hverandre:
Hvordan klarer dere å bo sammen?
For selve brudeparet var det greit. De kranglet av og til, men de forsonet seg. Noen ganger ga Synnøve etter, andre ganger buket Eirik.
Foreldrene håpet de skulle holde sammen. Hver krangel fylte dem med nervøsitet, men de forsto ikke hvorfor de unge ikke var like nervøse.
Synnøves foreldre ga henne leilighet i Oslo. Den måtte renoveres, møblert og fylt med alt. Men på grunn av de lidenskapelige forsoningene gikk renoveringen i sakte film.
Å bo i ruiner var morsomt, men upraktisk. Hvit maling som knirket i tennene, føtter som aldri hvilte.
Renoveringen måtte skyndes da Synnøve ble gravid.
Da viste Eirik sin beste side. Han var en håndverker, klarte å fullføre oppussingen to uker før datterens fødsel. Synnøve, som en designer, ønsket mer, men den lille tvang henne til å godta det som var gjort.
Eirik kunne feie cement, betong, sagflis og småstein med presisjon, men å feie bare gulvet var for ham en uinteressant oppgave. Å vaske klær med byggestøv var ingen sak, men å slenge dem i vaskemaskinen og henge dem var et mareritt.
Han kunne lage mat, men hatet selve oppgaven.
Dermed stod de på randen av skilsmisse. Morsomt, men likevel balanserte de elleve år på den kanten. Selv skeptikerne måtte innrømme at familien så uvanlig som den var kunne overleve.
To barn ble født i ekteskapet, noe ingen forsto. Skilsmissen ble bare verre.
Eirik pakket sine eiendeler, ønsket alle lykke til, og forlot leiligheten i tre år uten et ord, ingen nyheter. Den eldste datteren var elleve, sønnen sju, den yngste tre og han hadde glemt dem i et øyeblikk.
Kun barnebidragene minnet om at han en gang var en mann.
Hvis ikke Synnøve hadde fått et oppdrag i utlandet for to måneder, med fantastiske vilkår, hadde hun kanskje aldri tatt med barna. De fikk hus, alt innhold og lov til å ta med alle tre barna og én ledsager.
Det var godt at hun ikke utsatte papirer. Hun trengte farens tillatelse, men Eirik nektet. Hun måtte handle raskt, og straffe ham for hans svikt som far.
Selv om Synnøve var bekymret for å la barna være med faren i to måneder, ville det vært lettere om han viste engasjement etter skilsmissen. Men han gjorde ikke, så uro vokste. Den eldste datteren, nå fjorten, var blitt morens lille assistent. Sønnen og den yngste var ti og seks de forsto allerede mye. De hørte på Oksana, som de hadde lært å respektere.
Eirik fikk vite at hans svigermor, Elena, var sendt som folkekontrollerende rådgiver. Hun skulle holde ham i sjakk, pålegge ham lover som en storm på havet.
Når man ser fra sidelinjen, ser man at Eirik får to måneder med beslutninger tatt for ham, og hjelp så langt han klarer. Barna forblir alltid barn.
Etter to måneder kom Synnøve tilbake til byen, men hun kontaktet moren først for å få en oppdatering.
Han har lagt av ti kilo, sa Elena. Han har pandaøyne, nervene hans er i opprør. Han skylder meg tretti tusen kroner.
Hvordan har de det? spurte Synnøve.
De er glade! De bygde pappa på tre dager! Da han protesterte, trådte jeg inn, ga ham lover å lese om hva som skjer når han bryter dem.
Er de i god form? spurte Synnøve forsiktig.
Hun så for seg fjell av søppel, usunn mat og endeløse fornøyelser.
Oksana holder dem i tøylene! Denis får til og med lese!
Da er jeg rolig!
Synnøve ønsket ikke å kunngjøre sin retur, men hun ble oppdaget. En byomfattende jakt på henne ble kunngjort.
Uken før hun skulle vende hjem, satte Eirik i gang en stormende kampanje. Han ba venner, naboer, butikkansatte om å melde hvis hun dukket opp. Han lovet ti tusen kroner for tips for å få barna tilbake til moren.
Selvfølgelig ble hun levert inn som en tomflaske etter fest.
Eirik hoppet av jobben og fløy inn i leiligheten akkurat da Synnøve kom inn døren.
Alt! Ta dem tilbake! ropte han.
Vent! fnyste Synnøve. Jeg har ikke engang kommet hjem! Jeg er bare her i en uke, så drar jeg igjen! Jeg har en ettårskontrakt for et helt år!
Ikke lyv! Jeg var på jobben din! De sa de ikke ville sende deg noe annet! Det var en engangsoppgave! svarte Eirik.
Du kom til jobben min? undret Synnøve.
Jeg snakket med sjefen personlig, strålte Eirik. Så, alt! Ta barna! Hvis du trenger å reise, skal jeg bære det i tennene! Jeg sverger! Bare ta dem!
Eirik, du forstår ikke! lo Synnøve. Vi har vært i retten! Vi har fastsatt bosted for barna! De bor nå hos deg, og jeg betaler barnebidrag!
Nå må jeg gå til retten igjen! Jeg har så mye på jobben at jeg ikke har tid! Jeg betaler bidrag og kommer hver annen uke, om du ikke protesterer!
Eirik ble blekt, svettet, som om han skulle besvime.
Du er jo årets far! Du vant saken mot ekskone, men du vil ta deg av barna! Så gjør du! tordnet han, med lyn i øynene. Jeg skal bli en god søndagsmor, i motsetning til deg som aldri har vært der på tre år!
Kjære Synnøve, vær så snill, ta dem! Jeg har ikke krefter! Jeg lover å komme hver helg! bønnfalt Eirik. De har tappet meg for livskraft!
Fôr dem, gi dem drikke, underhold dem, kle dem, avkle dem, rydde, vaske! Jeg er klar til å flykte inn i skogen!
Va! nikket Synnøve. Så levde jeg slik! Fra eksmannen får du ingen hjelp!
Jeg sverger, jeg vil hjelpe! Bare bli kvitt meg fra dem!
Eirik falt på knærne og krøp mot Synnøve:
Vær så snill!
Retten ble et slags sirkus, og barnevernet fikk en ny sak: «Ingen barn skal jongleres!» Likevel ble det sett på som et eventyr for barna.
Til slutt fikk barna en far igjen. Han var kanskje klønete, men han var der. Etter hvert husket ikke barna noe negativt om Eirik. Han ble aldri far av året, men han prøvde så hardt han kunne.
