Eksamen for voksne — Svetta, hvorfor blir du ikke med oss og feirer at prosjektet er ferdig? — spurte Mikal smilende og sendte henne et blunk. — Fordi, min kjære venn, jeg har en date i kveld, — svarte Svetta litt flau. — Det var noe nytt! — Mikal ble overrasket. Han hadde jo kjent Svetta i fem år, visste hun var alenemor og hadde fått inntrykk av at hun ikke lette etter mannfolk … Men kanskje hun gjorde det likevel, han hadde bare ikke lagt merke til det. — Vel, da skal vi ikke holde deg igjen. Lykke til på daten, — sa han og snudde seg til de andre kollegene. — Skal vi gå? — Ja! — Kom igjen! — Selvfølgelig! — lød det fra flere kanter, og de ruslet mot kafeen. Mikal gikk sammen med de andre og smilte, men innerst inne kjente han et stikk av sjalusi. Men hvordan kunne han være sjalu? Det var jo ingenting mellom ham og Svetta, annet enn jobb og vennskap. «Merkelige greier,» tenkte han. * * * Den dagen kom han hjem mye senere enn vanlig. Med én gang kastet ungene seg over ham og ropte: «Pappa er hjemme, pappa er hjemme!» Så dukket kona opp. — Mikal, endelig! Hun klemte ham og kysset ham. — Ungene og jeg har både rukket å bygge et kjempefint skip og gått masse tur. Og du bare jobber og jobber, — smilte Katja. — Noen må jo tjene pengene, — mumlet han. — Og jeg har da faktisk rett til å bli igjen på jobb, akkurat så lenge jeg vil! — Selvsagt har du det, — samtykket Katja. — Og ikke begynn å forhøre meg, — fortsatte han surt. Om noen hadde spurt Mikal der og da hvorfor han snakket så kort og irritert, ville han ikke visst hva han skulle svare. — Har du blitt bitt av noe? — spurte Katja, fortsatt like blid. Da forstod Mikal hvorfor han var så vanskelig. Han ville viske bort smilet hennes og få henne til å føle seg like dårlig som han selv følte seg akkurat nå. — Nei. Er bare sliten. Fiks noe middag, — sa Mikal, prøvde å høres normal ut og satte seg på skoskuffen da Katja forsvant inn på kjøkkenet. «Hva er det jeg driver med?» tenkte han, forskrekket. * * * Etter noen dager slapp det taket. Han tenkte at han egentlig bare var misfornøyd fordi han ønsket at alle skulle bli med for å feire prosjektet, og ble lei seg da Svetta sa nei. Nå hadde de et nytt prosjekt, og han kastet seg inn i det. * * * — Svetta, du må visst bli igjen litt i dag, — sa han en dag. — Jeg trenger noen beregninger fra deg. — Beklager, men i dag skal jeg til mamma, — svarte Svetta og ristet på hodet. — Det er viktig for meg. Jeg kan heller komme tidlig i morgen og fikse det. — Greit, — sukket Mikal. — Avtale. Egentlig var han skuffet. Hvordan kunne hun velge noe annet foran prosjektet? — Er mammaen din syk eller? — spurte han. — Ja, hun er ikke helt i form, — mumlet Svetta, blikket i gulvet. — Skjønner, — nikket han. At noen skulle til syke foreldre kunne han tross alt akseptere. Men senere fikk han høre at moren ikke var syk, Svetta hadde bare funnet på det for å slippe unna. — Hvorfor drar hun da ikke til mora, da? — undret han seg høyt til en kollega. — Hvem sier hun ikke drar? Hun drar – men sammen med kjæresten sin, — svarte Ola. Hun gikk til vinduet og vinket Mikal bort. — Se her … Han ble stående sammen med henne og så hvordan Katja kom ut av kontoret, hvordan en yngre mann tok henne i hånden, og de gikk bort til bilen og kjørte. Mikal kjente sjalusien skylde innover seg igjen. Ikke bare et lite stikk, men overveldende. «Herregud! Det er sant. Hun har funnet seg en mann!» — Jaja, — forsøkte han å høres uberørt ut. — Vi er ferdige klokka seks, da er det bare å gå hjem når man vil. Så satte han seg ved pulten og prøvde å jobbe, men det var helt umulig. * * * Dagene gikk. Mikal ble bare mer og mer nervøs. Han skjønte ikke hvorfor. Først var det bare små uro – så snart han hørte stemmen til Svetta eller så en melding fra henne, banket hjertet litt fortere. Slik det hadde gjort før, da han nettopp hadde møtt Katja. «Kan jeg ha blitt forelsket?» undret han. Det føltes både morsomt og skremmende. Han gjorde alt for å ignorere det. En voksen mann på førti skulle da være ferdig med slikt. Han hadde jo familie. Han elsket kona si. Vel … ikke akkurat nå lenger. Nå var det mer respekt, tillit, takknemlighet. Kjærligheten – den ville og sterke som en gang var – hadde forsvunnet. Kanskje den forsvinner for alle etterhvert. Uroen økte, og han begynte å merke flere merkelige ting. Reiste seg straks Svetta kom inn, prøvde uforskyldt å fange oppmerksomheten hennes, snakket til henne før noen andre gjorde det, gikk gjennom samtalene deres i hodet etterpå – på jakt etter et skjult budskap i hvert blikk, hvert ord. En dag slo det ham: «Hva om jeg hadde møtt henne før? Før barna?» Det traff som et sjokk: han ville gått fra alt, sakte men sikkert, funnet en grunn, en unnskyldning. Forlatt hele livet for bare ett forsøk sammen med henne. Han ble slått overende av skyldfølelse, så sterk at han ikke lenger kunne holde følelsene ute. Han så på familiebildet på pulten. Katja, ungene, ferie ved sjøen. Alle smilte. Det så riktig ut. Men hvorfor føltes det som han levde noen andres liv? Mikal kunne ikke forklare hvorfor han følte alt dette. Hvorfor nå? Hvorfor akkurat Svetta? Hvorfor hadde hun vært likegyldig for ham så lenge, men nå klarte han ikke glemme henne? Han kjente hvordan alt raknet inne i seg. Verdisettet raste sammen. Han ville ikke forråde noen, han ville ikke miste familien, ville ikke rive ned det han hadde bygget. Men han kunne ikke slutte å føle det han følte. * * * Den morgenen våknet han tidlig. Det var mørkt i rommet, bare et smalt lysstråle randt over gardinkanten. Han lå og stirret i taket. Svetta forsvant ikke fra tankene hans, ikke et øyeblikk. Selv i denne stille, varme familiestemningen kjente han henne inni seg, som en flis det var umulig å få ut. Han husket dagen i går. Hun gikk igjen tidlig, med den samme mannen. Og hver gang hun gikk, følte han at noe revnet inni ham. «Jeg mister meg selv, — tenkte han. — Hvis jeg ikke stopper nå, mister jeg alt. Ikke med én gang. Men etter hvert. Jeg blir kald. Slem. Fremmed for barna mine. Fremmed for Katja. Fremmed for meg selv. Og jeg kommer til å hate det jeg blir til. Da er det for sent.» Han sto opp, kledde på seg, gikk på kjøkkenet, lagde kaffe og så ut av vinduet. Gatebildet ute var tomt, dystert og ensomt. Da tok han valget. * * * — Hva? Går du over til en annen avdeling? — kollegene stimlet rundt ham, til og med Svetta. — Sånn ble det. De trenger hjelp der, og jeg skal ordne opp, — svarte han. — Så det er midlertidig? — Ja, midlertidig, — nikket Mikal, vel vitende om at ingenting er mer permanent enn det som bare skulle være for en stund. Først hadde han tenkt å slutte. Men det var dumt – han hadde god jobb og god lønn, og ikke minst framtidsutsikter. Derfor ba han om å bli flyttet til en annen avdeling, om så bare for noen måneder. Det ville hjelpe ham å bryte ut av spiralen, der hvert møte med Svetta gjorde alt verre. Han ville ikke bli helten som mistet alt for en følelse. Ville ikke bli en av dem som forsvarer seg med «jeg er jo bare et menneske …». Han visste det kom til å gå over. Det ville gjøre vondt i starten, så ville smerten slippe taket. Om kvelden sa han til Katja: — Jeg vil være mer sammen med deg og ungene. Jeg vil ikke lenger være borte på jobb hele tiden. Katja så overrasket på ham. — Mener du det? — Ja. Jeg har gått glipp av for mye. Hun svarer ikke, bare smiler svakt, og smilet hennes føles så kjent at han får vondt i hjertet. Han begynte å hente barna på skolen, gå turer, bli med på skoleopplegg han før bare hadde tvunget seg til. Han snakket mer med Katja; ikke bare om plikter, men også om seg selv, tankene sine, det som uroet ham. Han spurte henne om hennes liv. Noen ganger slo det ham: «Hvorfor gjorde jeg ikke dette før? Hvorfor så jeg på det som plikt, ikke som mulighet til å bli bedre kjent med henne?» Han sluttet ikke å tenke på Svetta. Men tankene kom sjeldnere, og han følte ikke lenger smerte – bare et lite stikk av vemod. En påminnelse: Dette kunne vært meg, men jeg valgte familien. Og jeg er takknemlig for det. * * * — Mika! Mikal! Han gikk gjennom et kjøpesenter med kurs for lekebutikken, da han hørte noen rope på seg. Snu seg – og der sto Svetta. — Mika! Hvor ble det av deg? Hele avdelingen har savnet deg. Det har gått et helt år! Mikal smilte. Han merket gleden over å se henne, men det verket ikke i brystet. — Hei, Svetta. Hyggelig å se deg! — Hvordan går det? — Bra. Nei, faktisk veldig bra. — Hvorfor kom du aldri tilbake til oss? Du var den beste lederen. — Jeg trengte forandring, — svarte han kort. — Med deg da? — Jeg? — hun smilte bredere. — Jeg har giftet meg. Han er en bra mann. På ordentlig. Datteren min har tatt ham inn. Mikal nikket. Ingen sjalusi, bare litt undring, som om han møtte en gammel venn som har blitt et nytt menneske. — Jeg er glad på dine vegne, — sa han ærlig. De sto og snakket litt om hva som hadde forandret seg, hvordan det gikk med gamle kjente. Ingen foreslo å fortsette praten på kafé. De skjønte begge: Dette var slutten. Eller begynnelsen på noe nytt – for hver på sin kant. Da de sa farvel, gikk Mikal videre. Kjøpte presang. Gikk ut. Satte seg i bilen. Og først da skjønte han: Han følte ingenting for henne. Ingen smerte. Ingen uro. Ingen lyst til å kaste alt og starte på nytt. Han så frem – på lyskrysset. Barna som ble ledet over veien. Og for første gang på lenge følte han: Her hører jeg hjemme. Ikke i et perfekt liv. Ikke i et eventyr. Men i mitt eget, ekte, kompliserte, men likevel mitt liv. * * * Svetta og Katja stod ved hver sin tredemølle. De hadde lenge gått på samme treningssenter og møttes ofte. — Hvordan gikk det da dere traff hverandre? — spurte Katja. Svetta trakk på skuldrene. — Ingenting spesielt. Han ønsket meg lykke til, og … Så du vant, — sa hun. — Du har en fantastisk mann, — la hun til. — Jeg vet det, — svarte Katja. — Og jeg har alltid visst det. Hun smilte og blunket til venninnen sin.

Voksenprøven

Ingrid, hvorfor blir du ikke med oss og feirer at prosjektet endelig er ferdig? spurte Erik med et bredt glis, mens han blunket til meg.
Fordi, min gode venn, jeg har en avtale i kveld, svarte jeg litt rød i kinnene.
Oi, såpass! Erik var tydelig forbauset. Han hadde jo kjent meg i fem år, visst at jeg var alenemor og aldri aktivt hadde lett etter noen… Rart, det der. Eller kanskje jeg hadde lett, og han bare ikke hadde fått det med seg. Nåvel, da må vi ikke holde deg igjen. Håper alt går bra, sa han og henvendte seg til de andre på teamet. Skal vi dra?
Ja!
Kom igjen, folkens!
Selvfølgelig! lød det fra alle kanter, og vi ruslet i retning av kafeen.
Erik gikk sammen med de andre og smilte, men jeg kunne skimte et snev av sjalusi i blikket hans. For hva hadde han å være sjalu på? Mellom oss hadde det aldri vært noe mer enn kollegialt vennskap. Ikke noe annet bare god tone og samarbeid.
“Alt er litt merkelig,” tenkte jeg for meg selv.

*

Den kvelden kom Erik hjem mye senere enn vanlig. Mye senere. Ungene styrtet mot ham i gangen, ropte: “Pappa er hjemme, pappa er hjemme!” Etter dem kom kona hans.
Endelig, Erik!
Hun omfavnet ham og kysset ham kjærlig.
Vi rakk å bygge et utrolig kult skip, vi! Men du er alltid ute på jobb, lo Mari, kona hans.
Jaja, jeg jobber i det minste inn pengene, mumlet Erik. Dessuten har jeg vel lov til å jobbe overtid om jeg vil!
Selvsagt har du det, sa Mari og smilte.
Og du trenger ikke drive avhør her nå, la han fortsatt litt mutt til.
Han ville ikke kunnet si hvorfor han svarte så surt, om noen hadde spurt. For han visste det ikke selv.
Erik, er det noe som plager deg? spurte Mari, fortsatt vennlig.
Da forstod Erik brått hvorfor han hadde vært så avvisende. Han ville at hun skulle kjenne på det ubehaget han selv følte nå.
Nei. Er bare sliten. Kan du varme opp middagen? forsøkte Erik å si det så vanlig som mulig, før han, da Mari gikk på kjøkkenet, satte seg på skohyllen og la hodet i hendene.
“Hva er det jeg driver med egentlig?”, tenkte han fortvilet.

*

Etter noen dager slapp det litt taket i Erik, og han overbeviste seg selv om at han bare hadde blitt skuffet fordi han ønsket så sterkt at hele prosjektgjengen skulle feire ferdigstillelsen sammen.
Nå jobbet de med et nytt prosjekt, og Erik gikk helt inn i det og blokkerte ut alt annet.
*

Ingrid, du må visst regne med å bli sittende litt i dag, sa han en kveld. Jeg trenger de kalkylene.
Beklager, men jeg skal til mamma i dag, svarte hun bestemt. Det er viktig for meg. Jeg kan komme tidlig i morgen og ordne alt.
Greit, svarte Erik, men han var misfornøyd. Prosjektet hadde jo høyeste prioritet, var det ikke?
Er moren din syk? spurte han.
Ja… det er noe sånt, sa Ingrid stille og så ned.
Skjønner, nikket Erik. En syk mor, der gikk grensa for ham. Han lot henne gå.
Men snart fikk han høre fra kollegaene at Ingrid ikke egentlig skulle til noen syk mor. Nei, hun skulle bare ikke la ham overtale henne til å bli igjen.
Hva mener dere? Hvorfor drar hun ikke til moren? ble han forbauset da Randi fra avdelingen forklarte.
Jo, hun drar! Bare ikke alene med kjæresten, sa Randi og vinket ham bort til vinduet. Se…
Erik så ut. Han la merke til at Ingrid kom ut fra kontorbygget, at hun ble møtt av en ung mann som tok hånden hennes. De gikk sammen til bilen hans og forsvant.
Da kjente Erik at sjalusien gjennomsyret ham, ikke bare et lite stikk, men i hele kroppen.
“Herregud. Det er sant. Hun har virkelig funnet seg noen,” raste det gjennom ham.
Nåvel … svarte han så upåvirket han klarte. Vi slutter seks, så alle står fritt til å dra når de vil.
Resten av dagen slapp Erik aldri taket i tankene. Han forsøkte å jobbe, men det gikk ikke.

*

Utover ukene ble denne uroen i Erik sterkere og sterkere. Han skjønte ikke hva som foregikk med ham. Hver gang han hørte Ingrid si noe, eller så henne skrive til ham i chatten, hoppet hjertet hans over et slag. Akkurat som da han hadde blitt forelsket i kona si for mange år siden.
“Kan det være… er jeg virkelig forelsket?” tenkte Erik forvirret. Det var både latterlig og skremmende. Han prøvde å ignorere følelsen. Han var jo voksen. Han hadde nettopp fylt førti. Han hadde familie. Han elsket kona si. Eller… det trodde han. Nå føltes det bare som respekt og tillit, kanskje takknemlighet men ikke den voldsomme, altoppslukende kjærligheten fra tidligere. Men, det er vel slik for alle…
Snart tok tankene mer og mer plass. Han merket at han rettet seg opp i ryggen straks Ingrid kom inn i rommet. Han prøvde å ta initiativ til samtaler, spurte om hennes mening oftere. Og etter hvert eneste ordveksling, gikk han gjennom alt om igjen i hodet: hva hun sa, hvordan hun så ut, som om alt kunne romme et skjult budskap.
En dag slo det ned i ham som et lyn:
“Hva om jeg hadde møtt henne før? Før jeg fikk barn?”
Og svaret var klart for ham: Ja! Da hadde jeg nok forlatt alt. Ikke med det samme, men sakte funnet en grunn, et påskudd, og bare gått. For alt hjem, rutiner, trygghet for en sjanse til å være med henne.
Skyldfølelsen som kom, skyllet over ham.
Han så på familiebildet på pulten. Mari, barna, alle smilte fra et sommerminne. Det så så riktig ut. Men hvorfor føltes det da som om livet han levde ikke var hans eget?
Han klarte ikke å finne svar på hvorfor det skjedde akkurat nå, eller akkurat med Ingrid. I tre år hadde de vært kolleger uten at han reflekterte over henne på denne måten. Hvorfor kunne han ikke bare la det gå?

Han merket at noe i ham var i ferd med å gå i stykker. Det han alltid hadde trodd var fast og urokkelig, smuldret opp. Han ville jo ikke svikte noen, miste familien, ødelegge det han hadde bygd opp. Men han klarte ikke lenger å nekte for det han følte.

*

En morgen våknet han tidlig. Rommet lå fortsatt i mørke, bare noen striper av dagslys fant veien inn. Han ble liggende og stirre i taket.
Ingrid var i tankene hans konstant. Selv her, i sitt trygge, lune hjem, føltes det som om hun bodde i ham, som en torn dypt inne.
Han tenkte på dagen før. Nok en gang hadde hun gått før alle andre. Igjen sammen med den unge mannen. Og hver gang hun forsvant sånn, kjentes det som om noe brast i ham.
“Jeg mister meg selv. Hvis jeg ikke stopper dette nå, mister jeg alt. Ikke plutselig, men litt etter litt. Da vil jeg bli kald. Bitter. Fremmed for barna. Fremmed for Mari. Fremmed for meg selv. Jeg kommer til å hate den jeg blir. Og da er det for sent.”
Han sto opp, kledde på seg, laget kaffe og sto i stuevinduet og så ut på de grå, stille gatene. Da visste han hva han måtte gjøre.

*

Hva? Du bytter avdeling? kollegene stimlet rundt ham. Til og med Ingrid.
Ja… det var en utfordring som trengte en løsning, og jeg skal hjelpe til en periode, svarte han.
Men det er bare midlertidig, ikke sant?
Selvfølgelig, nikket Erik. Han visste utmerket at alt som er midlertidig ofte varer.
Først hadde han vurdert å bare si opp, men tenkte seg om. Hvor fornuftig er det? Han hadde tross alt en god stilling, god lønn og fremtidsmuligheter i bedriften.
Så han ba om overgang til en annen avdeling selv om det bare var for noen måneder. Han håpet det ville hjelpe ham å stoppe den onde sirkelen hvor hver lille ting ved Ingrid slo ham ut av fatning.
Han ønsket ikke å bli en av dem som mister alt på grunn av en forbigående følelse. Ikke en som unnskylder seg: “Jeg er bare menneske…” Han visste at det ville gå over, og selv om det ble vondt først, ville smerten avta etter hvert.
På kvelden sa han til Mari:
Jeg vil være mer sammen med deg og barna. Jeg er lei av å være borte fra hjemmet hele tiden.
Mari så overrasket på ham.
Mener du det?
Ja, jeg tror jeg går glipp av mye. Med barna. Med deg.
Hun svarte ikke, bare smilte svakt, og det smilet var så kjent og kjært at hjertet hans snørte seg.
Erik begynte å ta barna med ut i parken, hente dem på skolen, delta på skolearrangementer han før hadde vegret seg for. Han snakket mer åpent med Mari, ikke bare om hverdagslige ting, men om det som foregikk inni ham. Om tankene sine, bekymringene. Han ble mer nysgjerrig på henne som menneske.
Noen ganger undret han: “Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Hvorfor har jeg sett på det som en byrde, ikke en mulighet til å lære å kjenne henne mer?”
Han tenkte fortsatt på Ingrid. Men tankene tygget mindre, de ble færre. Noen ganger så han henne på jobben og kjente et lite stikk, men det var ikke vondt lenger. Bare en nøktern påminnelse: der er hun, en jeg kunne vært sammen med, men jeg valgte det jeg har. Og jeg er glad for det.

*

Erling! Erik!
Erik ruslet gjennom et kjøpesenter, på vei til lekebutikken, da han hørte noen rope navnet hans. Han snudde seg og der sto hun, Ingrid.
Erik! Hvor har det blitt av deg? Hele avdelingen har savnet deg. Glemmer du oss? Det er jo et helt år siden du sluttet der!
Han lo. Han merket med et øyeblikks glede at det ikke lenger gjorde vondt å treffe henne.
Hei, Ingrid. Godt å se deg!
Hvordan går det? spurte hun.
Fint. Nei, faktisk det går veldig bra, svarte han, og kjente at det var sant.
Hvorfor kom du ikke tilbake til oss? lurte hun. Du var den beste lederen vi hadde.
Trengte en forandring, svarte han kort. Og du?
Meg? hun smilte enda bredere. Jeg har giftet meg. Han er en ordentlig, trygg og fin mann. Datteren min har akseptert ham også.
Erik nikket. Han kjente ikke sjalusi. Bare et snev av overraskelse, som om han møtte en gammel venn som hadde forandret seg.
Jeg er glad på dine vegne, sa han oppriktig.
De sto litt, pratet om hvor mye firmaet hadde endret seg, hva felles bekjente drev med. Ingen av dem foreslo kaffe. De visste begge: dette er slutten. Eller kanskje starten på noe nytt, men ikke for dem sammen.
De sa farvel, og Erik gikk videre. Han handlet gave, gikk ut, satte seg i bilen. Først da slo det ham: han følte ingenting for Ingrid nå. Ikke smerte, ikke uro, ikke trangen til å kaste seg inn i et nytt eventyr.
Han så fremover. På trafikklyset. På folk som krysset veien. På foreldre som holdt barna i hånden. Og for første gang på lenge forstod han at han var der han skulle være.
Ikke i et perfekt eventyr. Ikke i en romantisk film. Men i sitt eget liv. Ekte. Kaotisk. Men sitt eget.

*

Ingrid og Mari sto sammen ved tredemøllene på treningssenteret. De hadde gått der i årevis og havnet ofte på samme treningstimer.
Så, hvordan gikk det da dere møttes? spurte Mari.
Ingrid trakk på skuldrene.
Ingenting spesielt. Han ønsket meg bare lykke til… Så du vant, sa hun og smilte svakt. Mannen din er virkelig en flott kar.
Jeg vet det, svarte Mari. Det har jeg alltid visst.
Hun smilte og blunket til venninnen sin.