Jeg er seksti år gammel og bor i Oslo. Aldri kunne jeg ha forestilt meg at etter tjue år med fullstendig ro og stillhet, skulle fortiden komme tilbake så frekt og kynisk inn i livet mitt. Og det vondeste er at det er min egen sønn som står bak denne tilbakekomsten.
For lenge siden, da jeg var tjuefem og følte meg udødelig forelsket, møtte jeg Erik høy, karismatisk og full av liv. Han virket som en drøm som gikk i oppfyllelse. Vi giftet oss fort, og etter et år ble sønnen vår, Jakob, født. De første årene var som et eventyr. Vi bodde i en liten leilighet, drømte sammen og planla fremtiden. Jeg jobbet som lærer, han som ingeniør. Ingenting kunne ødelegge lykken vår, trodde vi.
Men med tiden endret Erik seg. Han kom senere hjem, løy og trakk seg unna. Jeg ignorerte de sene kveldene, den fremmede parfymen. Men til slutt ble det umulig å overse: Han bedro meg. Ikke bare en gang. Vennene, naboene, til og med foreldrene mine visste det. Likevel prøvde jeg å holde familien sammen. For Jakobs skyld. Jeg holdt ut altfor lenge i håp om at han ville komme til fornuft. Men en natt, da jeg våknet og skjønte at han ikke var kommet hjem, forstod jeg: Nok er nok.
Jeg pakket sakene våre, tok Jakob i hånden og flyttet til min mor. Erik prøvde ikke engang å stoppe oss. En måned senere flyttet han utenlands angivelig for jobben. Det varte ikke lenge før han fant en annen kvinne og slettet oss fra livet sitt. Ingen brev, ingen anrop. Fullstendig likegyldighet. Jeg ble alene igjen. Moren min døde, så faren min. Jakob og jeg klarte oss gjennom alt sammen skole, hobbyer, sykdom, gleder, eksamen. Jeg jobbet dobbelt for at han ikke skulle mangle noe. Egne forhold rakk jeg ikke han var alt for meg.
Da Jakob ble tatt opp ved Universitetet i Bergen, støttet jeg ham så godt jeg kunne med pakker, penger og oppmuntring. Men en egen leilighet kunne jeg ikke gi ham. Det rakk ikke til. Han klaget aldri. Han sa han skulle klare seg selv. Jeg var så stolt.
For en måned siden kom han med nyheter: Han ville gifte seg. Men gleden varte ikke lenge. Han virket nervøs, unngikk blikket mitt. Så kom det:
«Mamma jeg trenger din hjelp. Det gjelder pappa.»
Jeg ble stiv av sjokk. Han fortalte at han nylig hadde tatt kontakt med Erik igjen. At faren hans var tilbake i Norge og tilbød ham nøklene til en toroms leilighet han hadde arvet etter bestemoren sin. Men på én betingelse. Jeg måtte gifte meg med ham igjen og la ham bo hos meg.
Pusten stanset. Jeg stirret på sønnen min, ute av stand til å tro at han mente det. Han fortsatte:
«Du er jo alene Du har ingen. Hvorfor ikke gi det en ny sjanse? For meg. For min fremtidige familie. Pappa har forandret seg»
Taus reiste jeg meg og gikk på kjøkkenet. Vannkoker, te, skjelvende hender. Alt ble uklart for øynene mine. Tjue år hadde jeg båret alt alene. Tjue år uten et eneste spørsmål om hvordan det gikk med oss. Og nå kom han tilbake med et «tilbud».
Jeg gikk tilbake til stuen og sa rolig:
«Nei. Jeg gjør det ikke.»
Jakob ble sint. Han begynte å skrike og anklage. Sa at jeg alltid bare tenkte på meg selv. At det var min skyld at han ikke hadde hatt en far. At jeg nå ødela livet hans igjen. Jeg var taus. For hvert ord skar rett i hjertet. Han visste ikke hvordan jeg lå våken om natten av utmattelse. Hvordan jeg solgte vielsesringen min for å kjøpe ham en vinterjakke. Hvordan jeg gikk uten, så han kunne få kjøtt på tallerkenen ikke jeg.
Jeg føler meg ikke ensom. Livet mitt har vært hardt, men ærlig. Jeg har en jobb, bøker, en hage, venner. Jeg trenger ikke en mann som en gang forrådte meg og som nå kommer tilbake av bekvemmelighet, ikke kjærlighet.
Jakob gikk uten å si farvel. Han har ikke ringt siden. Jeg vet han er såret. Jeg forstår ham. Han vil ha det beste for seg selv, akkurat som jeg en gang gjorde. Men jeg kan ikke selge verdigheten min for noen kvadratmeter. Prisen er for høy.
Kanskje forstår han det en dag. Kanskje ikke med det første. Men jeg vil vente. For jeg elsker ham. Med ekte kjærlighet uten betingelser, uten leiligheter og «hvis». Jeg fødte ham av kjærlighet og oppdro ham med det samme. Og jeg vil ikke la kjærlighet bli en handelsvare.
Og eksmannen min kan bli i fortiden. Der hører han hjemme.
