Tullingen
Alle mente at Trine var smånaiv, noen sa til og med dum. Hun hadde vært gift med mannen sin, Morten, i femten år. De hadde to barn sammen Ingrid på fjorten år og Jørgen på sju. Morten var utro nærmest i åpenhet. Første gang var allerede på bryllupsfestens andre dag, med en servitør på hotellet. Siden var det umulig å holde tellingen. Venner prøvde å åpne øynene hennes mange ganger, men Trine bare smilte og trakk på skuldrene.
Trine jobbet som regnskapsfører på en leketøysfabrikk, med elendig lønn og haugevis av arbeidsoppgaver. Jobben krevde også helgearbeid. I kvartals- og årsoppgjør hendte det ofte at hun ikke kom hjem om natta.
Morten hadde god inntekt. Men Trine var ingen drøm av en husmor heller, ifølge naboene. Hvor mye penger hun enn fikk, rakk det aldri til, kjøleskapet var stadig tomt, og det beste hun fikk til var lapskaus eller kjøttkaker med pasta. Folk rundt dem ristet på hodet når de så Morten med stadig nye flammer. Og ofte kom han hjem «like tørr som en gammel tørrfisk».
Å fy søren, Trine er godtroende. Hvorfor holder hun ut, han fyren der?
Da Jørgen fylte ti år, kom Morten hjem og sa han ville skilles. Jeg har funnet kjærligheten, dette livet er ikke for meg lenger, sa han.
Trine, ikke bli sint, men jeg søker om skilsmisse. Du er så kald, det er aldri ekte varme eller orden her hjemme, jeg klarer ikke mer.
Ok, jeg er enig, sa Trine rolig.
Morten ville nesten tippe av stolen. Han hadde forventet bråk, tårer, skrik. Hun bare nikket stille og ba ham pakke tingene sine, og sa at hun ikke ville være til hinder. Dagen etter fikk han beskjed om å legge igjen nøklen under matta og gå.
Hun så på ham med et underlig smil, som gjorde ham urolig, men han ristet det av seg. Nå ventet en ny og fri tilværelse uten kone og unger.
Neste dag sto han utenfor døra sammen med sin nye kjæreste, men nøkkelen var ikke under matta. Litt irriterende, men det skulle han ordne med et låsbytte. Da han forsøkte sitt gamle nøkkelknippe, fikk han det ikke til nøkkelen passet ikke. Han ringte på, og døra åpnet seg. I døråpningen sto det en kraftig kar i tøfler og morgenkåpe.
Hva vil du? spurte mannen.
Dette er min leilighet, svarte Morten, men stemmen var ikke spesielt overbevisende.
Da må du nesten vise til papirer, sa mannen, og så ganske bestemt ut.
Morten hadde ikke noen dokumentasjon på seg, men så kom han på at han kunne vise passet sitt med adresse. Han rotet febrilsk i jakkelommene, overrakte passet. Mannen åpnet det, kikket og smilte skjevt.
Når åpnet du sist denne boka egentlig, sa mannen.
Morten rev til seg passet og så på adressen utmeldingen sto stemplet for to år siden. Han var ikke lenger folkeregistrert der. Forvirret og sint, gikk han fra døra og ringte Trine, men hun svarte ikke.
Han bestemte seg for å vente på henne utenfor fabrikken. Men vaktmesteren informerte ham om at Trine sluttet for et år siden. Datteren studerte i utlandet, men kanskje sønnen fortsatt gikk på skolen i byen? Da han spurte i resepsjonen fikk han vite at Jørgen hadde byttet til en annen skole allerede i fjor, og de kunne ikke oppgi navnet.
Sliten og knust sank Morten sammen på en benk og tok seg til hodet. Hvordan kunne denne stille og forsiktige kvinnen ha klart dette? Hvordan i all verden var det mulig å selge leiligheten bak ryggen hans? «Ok», tenkte han. «Vi tar det i retten.» Skilsmissen nærmet seg.
Til rettsmøtet møtte han opp sint og innstilt på å avsløre lureriet og kreve alt tilbake. Men under rettssaken kom det fram at han selv, for to år siden, hadde gitt Trine en fullmakt til alle familiens eiendommer og økonomi. Det var på den tiden han møtte Elise en uimotståelig skjønnhet. Hun fikk Morten til å glemme alt annet. Trine maste om signaturer og fullmakter for datterens utenlandsopptak, så Morten konsulterte en jurist og skrev gladelig under. Med dette papiret hadde han ubevisst gjort seg selv eiendomsløs. Da Elise fikk høre at han ikke lenger hadde noen bolig, forsvant hun umiddelbart.
Vel, tenkte Morten, Trine vil sikkert søke om barnebidrag, men der skulle han i alle fall prøve å slippe unna. Men istedenfor krav om bidrag kom det innkalling til sak om farskap. Det viste seg at begge barna Trine hadde fått, var med en annen mann.
På bryllupsfesten så Trine selv Morten med servitøren. Noe brast inni henne. Hun visste ikke hvordan det gikk til, men hun sverget en slags hevn. Først planla hun å svare «likt for likt». Senere begynte hun å spare penger fra husholdningen, mens barna fikk alt de trengte av klær og mat hos bestemor. Moren hennes prøvde å overtale henne til å droppe hevnen. Det kommer til å ødelegge deg og barna, sa hun. Men Trine var urokkelig.
Hun tok DNA-tester, selv om hun visste svaret fra før. Alt falt på plass. Dette var et støt under beltestedet for Morten. Han tok tapet av leiligheten med ro sammenlignet med den følelsen han fikk nå, da han innså at barna han trodde var hans, ikke var det.
Man skal være varsom med å såre mennesker en kvinne med knuste drømmer kan vise krefter en aldri visste fantes.
