Hvit duk, grått liv
Søndag 15. oktober
Rødbetesuppen min ble virkelig god i dag. Jeg vet det, for jeg smakte tre ganger underveis, og hver eneste gang kjente jeg at smaken satt som den skulle. Rødbetene var ferske fra torget, og oksekjøttet hadde småkokt i nesten to timer. Hvitløken tilsatte jeg til slutt, akkurat som jeg har lært hjemmefra. På bordet brant det tente stearinlys, og jeg la på den hvite linduken, den som kun tas fram til spesielle anledninger. Femten år. Det må vel telle som noe spesielt.
Utenfor lå oktober som et vått ullteppe over Oslo grått, tungt, lukten av råtne blader og eksos. Jeg rettet litt på gaffelen ved tallerkenen og dro i et hjørne av duken, selv om den allerede lå pent. Så ble jeg bare stående midt på kjøkkenet, hørte på klokken over kjøleskapet som tikket uforstyrrelig.
Martin kom hjem halv ni. Jeg hørte ham fikle med låsen, dunke handleposen i gulvet, slå på lyset i gangen.
Jaha, hva er det du styrer med da? spurte han, fortsatt i jakka, den røde nesen vitnet om kald ettermiddagsluft.
Kom inn, vask hendene, så setter vi oss. Jeg har laget rødbetesuppe, kylling og en salat, sa jeg, smilte.
Martin slengte jakka på en stol i døråpningen, kikket rundt seg.
Hvorfor i all verden har du tent stearinlys?
Fordi det er bryllupsdag, Martin. Femten år i dag.
Han svarte ikke, gikk bort til vasken, skyldte hendene lett. Jeg øste opp den varme suppen i skålen hans, la en skje rømme på toppen akkurat som han liker det, hjemmelaget rømme fra Bondens marked.
Han luktet på suppen, tok en skje, tygde.
Litt syrlig, sa han.
Jeg satte meg ned.
Syns du? Jeg smakte ikke det.
Mor lager denne suppen på en annen måte. Den blir fyldigere, liksom. Ordentlig smak.
Jeg tok en skje til meg selv.
Spis mens det er varmt.
Jeg spiser. Men, du kunne vel ha valgt en mørk duk i det minste. Den hvite blir jo bare sølt til.
Jeg søler ikke.
Jaja. Mor pleide alltid å bruke mørkerød duk på slike dager. Mye mer praktisk, ser jo penere ut også.
Jeg lot blikket hvile på flammen i stearinlyset, som skalv hver gang Martin flyttet på seg ved bordet.
Martin, i dag har vi vært gift i femten år.
Jeg vet.
Du sa ingenting da du kom hjem.
Han så opp, overrasket, nesten fornærmet.
Hva skulle jeg sagt da? Gratulerer? Vi bor sammen, det er ikke akkurat bursdag dette her.
Jeg vet ikke. Men femten år det er jo lenge.
Femten år, ja, og hva så? Kyllingen, hvor er den?
Jeg reiste meg, hentet kyllingen fra ovnen. Den så fin ut, gyllen og krydret, akkurat som han ville ha den.
Tørr, sa han, da han skar et stykke av.
Jeg tok den nettopp ut.
Du tok den ut for sent. Mor bruker alltid folie, så kyllingen blir saftig. Det har hun lært meg, det er nemlig trikset.
Jeg forsynte meg med en bit jeg også. Tygget. Utenfor kjørte en bil forbi, kastet lys over taket. Jeg spurte:
Så du moren din i dag?
Stakk innom etter jobb, hvorfor det?
Bare lurte.
Han lot blikket gli over bordet.
Skulle ikke brukt hvit duk, Nina, helt seriøst. Mor vet hvordan man dekker et bord: riktig servise, ordentlig duk, brødet alltid skåret tynt og jevnt. Du derimot, han nikket mot brødskiven her har du skåret, ja, la oss si det sånn: det kunne vært en bjelke.
Jeg la fra meg gaffelen. Ikke brått, bare stille, ved siden av tallerkenen. Inni meg snørte det seg sammen, slapp taket, som en neve.
Martin, hører du hva du sier nå?
Han ble irritert, som folk blir når de helst vil fortsette å spise i fred.
Hva? Jeg sier bare mor lager det bedre. Det er sannheten.
Du kom inn døra, sa ingenting. Begynte å klage på middagen, på duken, på brødet, på kyllingen. Jeg har stått her i tre timer.
Du har laget mat. Det er jo din greie.
Jeg tidde et sekund.
Min greie? Plikten min?
Hva ellers? Du er hjemme noen ganger, jeg jobber hele dagen. Det er sånn det er.
Femten år, det er også «bare sånn det er»?
Nina, hva vil du? At jeg skal lese dikt for deg? Mor sa alltid: mindre føleri, mer orden i huset, da varer ekteskapet.
Stearinlyset blafret, liksom det også hørte dette.
Jeg reiste meg, ryddet tallerkenen min, gikk bort til vinduet. Så ut på regntunge tak, gule lys i stuevinduer, det gamle bjørketreet utenfor, som nesten hadde mistet alle bladene.
Snudde meg.
Martin, pakk sakene dine.
Han så opp.
Hva sa du?
Pakk og gå. Vær så snill.
Han stirret på meg som om jeg hadde begynt å snakke islandsk. Ristet kort på hodet.
Nå tuller du vel?
Jeg mener det.
På grunn av suppen?
Nei, ikke på grunn av suppen.
Hva da? Fordi jeg nevnte mor? Det er helt bak mål, Nina.
Det er ikke morsomt.
Ble du såra? Javel, unnskyld da? Kom, sett deg og spis ferdig.
Nei, Martin.
Han stirret. Jeg stod støtt, ved vinduet, rolig. Han ventet vel på gråt, rop, dører som slamret. Ikke denne stillheten.
Du tuller ikke, sa han.
Nei.
Stillhet. Klokken tikket. Stearinlysene brant.
Nok prat for din del? På grunn av én samtale?
Ikke én samtale, Martin. Femten år med den samme samtalen. Gå nå. Ta med det du trenger, resten kan du hente senere.
Han stod stille en stund. Så gikk han inn på soverommet. Jeg hørte skapdøra, plastposer som ble dratt over gulvet. Ble sittende på kjøkkenet, støttet hodet i hånden, så på flammen i lyset. Den sto stille.
Da han kom ut med bagen, ble han stående i kjøkkendøren. Så på bordet, på den hvite duken, suppa, brødet.
Du kommer til å angre, sa han.
Det er mulig, svarte jeg. Ha det, Martin.
Døra lukket seg, låsen klikket. Jeg satt igjen, lyttet til trinnene, hvordan de stilnet lenger nede i trappen.
Så reiste jeg meg, blåste ut lysene det var ikke mer grunn til å la dem brenne vasket opp. Resten av suppa satte jeg i kjøleskapet. Hadde ikke lyst på noe som helst.
Leiligheten luktet av stekt løk og litt fukt, akkurat slik som det gjør i gamle bygårder i oktober, når vinduene står på gløtt og ovnene fortsatt er kalde.
Jeg la meg halv elleve. Fikk ikke sove med det samme, lå og så i taket, hørte på naboen sin TV gjennom veggen. Tenkte: jeg gråter ikke. Det er da noe.
***
Moren hans, Ingrid, åpnet døren før han rakk å ringe på for annen gang. Hun pleide det, sto gjerne i gangen når hun visste han kom.
Martin! Hun så på bagen. Kjære deg, hva har skjedd?
Hun kastet meg ut, svarte han kort.
Hvem? Hun der? Ingrid trakk ham inn. Ja, hva var det jeg sa, Martin! Kom her, jeg har akkurat kokt potetsuppe. Med kylling, akkurat slik du vil ha.
Han tok av seg skoene og satte seg på kjøkkenet. Leiligheten luktet mat og det særegne eldre folk og gamle varme flater gir, en blanding av litt møllkuler, litt sovemedisin, og alltid et køkkenpreg.
Moren trippet rundt ved grytene.
Jeg så jo dette fra starten, hun passet aldri for deg. Kald, er hva hun er. Sånne kvinner får ikke barn, Martin, det er naturen som sier ifra. Spis nå, jeg har skjært brødet tynt.
Brødet var skåret som papir. Martin kikket på det og tenkte på at Nina alltid kuttet digre stykker.
Mamma, ikke nå, ok?
Hva da, ikke nå? Jeg sier bare sannheten. Femten år, og ikke har hun fått barn, ikke holder hun huset. Smak på suppa nå.
Suppe var fyldig, akkurat som mora pleide. Martin spiste. Ti stille.
De første dagene gikk som i en tåke. Han dro på jobb, kom hjem, spiste middag hos mor, så på TV. Ingrid lagde mat med stor entusiasme. Kjøttkaker laget hun, serverte med poteter. «Du må spise, Martin. Du ser ikke ut.»
Tredje dag pakket hun ut bagen mens han var på jobb.
Ikke bruk den skjorten mer, den er krøllete, jeg ser da det, sa hun ved middagsbordet. Jeg stryker den blå. Du kler blått.
Jeg liker best den grå.
Ja vel, men det er ikke pent. Blått er penere.
Martin sa ikke mer. Spiste maten, drakk te. Mor fortalte om naboen i fjerde, «hun ga blaffen i mannen og er lykkelig for det», med et innsydd budskap til Nina, men han hørte knapt etter.
Etter en uke sa hun at skoene hans var utslitte, og at de skulle til byen på lørdag.
Mamma, skoene er fine.
Jeg ser at hælen løsner.
Det gjør den ikke.
Den gjør det. Lørdag.
På lørdag gikk de i butikk. Moren valgte ut par etter par, han prøvde det hun ville, ikke det han selv ville ha. Hun endte på et brunt par med spenne.
Disse er fine, sa hun.
Jeg liker dem ikke.
Ikke vær et barn, Martin. Disse skal du ha.
Damen i kassen så vekk. Martin så på seg selv i speilet middelaldrende mann i brune sko, uten uttrykk.
Han kjøpte de brune skoene.
Om kveldene satt mor og fortalte historier fra da han var barn, hvordan hun hadde hatt det tungt alene, og hvordan Nina aldri satte pris på ham. Martin nikket.
Innimellom tenkte han på den hvite duken. På stearinlysene. Skjønte ikke hvorfor hun la så mye i det. Femten år hva er det å markere? Men han tenkte på det, likevel.
Og han tenkte på at hun ikke gråt. Ikke ropte. Bare stod der, rolig, ba ham gå. Hvor hadde hun det fra? Han var vant til noe annet.
Etter en måned laget moren timeplan. Hun kalte det ikke det, bare: «Tirsdag skal du til legen, jeg har ordnet det», «Torsdag til tante Karen», «Fredag ikke jobb sent, jeg baker kake, liker ikke å vente.»
Denne fredagen kom han sent, det hadde vært møte på jobb. Ringte mor, sa fra. Hun pratet hele veien til han var hjemme, han bare satt med mobilen mot øret og så ut på mørket utenfor bussen.
Kaken sto på bordet. Den var god. Alt hun laget, var godt.
Martin satt og kjente et trykk i brystet. Ikke smerte. Bare et trykk, akkurat som om lufta var for tett.
***
De tre første ukene gikk jeg rundt som i en tåke.
Jeg jobbet, kom hjem, laget enkel middag, la meg tidlig. Om kvelden var det verst, stillheten i leiligheten skar som kniv, men etter hvert ble den bare en vanlig stillhet.
Oda ringte annenhver dag. «Nina, hvordan har du det? Kom til meg da.» Jeg sa alltid at jeg klarte meg, at hun ikke måtte komme. På lørdagen kom hun likevel, med rødvin og kanelboller, vi satt på kjøkkenet til langt på natt. Jeg fortalte om stearinlysene, suppen, duken til Martins mor. Oda lyttet, sa stillferdig «for en dust», og det hjalp faktisk litt.
Du gjorde det riktige, sa Oda da hun skulle gå. Du gjorde det helt riktige, Nina.
Jeg er redd, sa jeg. Og det var jeg.
Det vil gå over.
Etter at Oda hadde dratt den natten, stod jeg i stua og så på de tunge, mørkeblå gardinene. Martin hadde bestemt seg for dem for åtte år siden: «De stenger ute lyset, praktisk.» Det hadde bare blitt slik. Jeg hadde aldri tenkt mer på det.
Dagen etter tok jeg dem ned.
Stripset i over en time, gardinstangen var tung. La dem på soveromsskapen. Rommet forandret seg. Oktoberlyset var grått, kaldt og likevel mye bedre enn mørket bak fløyel.
Flyttet sofaen også, men fikk naboen, gamle Hans, til å hjelpe. Nå falt lyset inn på en annen måte.
Rart, men godt.
Etter to uker sov jeg bedre. Det betydde ikke at alt var fint, men jeg lå ikke og stirret opp i taket hele natta lenger.
På jobb var alt som før. Jeg var den pliktoppfyllende regnskapsfører, nøyaktig og til å stole på. Alltid presis, papirene i orden. Kollegene respekterte meg, særlig Eva, sjefsregnskapsføren, liten, streng med perleøredobber. Hun snakket aldri privat, men hun la alltid merke til meg.
I slutten av oktober kalte hun meg inn.
Nina, jeg slutter til sommeren. Flytter til datteren min i Trondheim. Daglig leder vil tilby deg min stilling.
Jeg var taus noen sekunder.
Meg? svarte jeg til slutt, bare for å si noe.
Ja. Selvfølgelig deg. Har vurdert det i et år. Ta imot.
Hele bussturen hjem tenkte jeg på tilbudet. Sjefsregnskapsfører. Større ansvar, større belastning. Litt skremmende. Husker ennå hvordan Martin alltid sa: «Hvorfor karriere, du har jo meg som jobber?» Jeg nikket oftest, protesterte ikke.
Nå så jeg gatelysene fare forbi og tenkte: Hvorfor ikke?
November gikk med til små oppussinger. Malte soveromsveggen lysegul, byttet ut gardinene med lyse, lette i lin. Kjøpte en ny lampeskjerm, varm oransje, og satte på nytt teppe i stua. Leiligheten ble gradvis min.
Kjøpte geranier, lot dem dukke opp på vinduskarmen. Luktet friskt og grønt passet fint til alt det lyse.
Martin og jeg ordnet papirene gjennom advokat. Han kranglet ikke. Kanskje han lot seg overtale av moren, eller kanskje han bare var sliten.
I desember takket jeg ja til sjefsjobben. Eva håndhilste og smilte varmt for første gang.
Nyttårsaften feiret jeg hos Oda, i en støyende vennegjeng, barn, bikkjer og tre fat med potetsalat. Det var godt og litt sørgmodig slik det gjerne blir når man minnes. Drakk et glass bobler, så på fyrverkeriet og konstaterte: året er omme, jeg lever. Jeg har det faktisk ganske bra.
***
Vinteren passet ikke Martin.
Mor bestemte at han måtte til lege. Hun hentet time til allmennlege, kardiolog og mageekspert han «så ikke bra ut». Martin dro. Ingen fant noe særlig; «helt vanlig for alderen», sa de, morens hode ristet skuffet, som om hun håpet på en diagnose.
Han ble sur på jobben. Pettersen i kantina sa en dag:
Hva er det med deg, Martin? Surere enn før.
Ingenting.
Hjemmeproblemer, eller?
Nei, sa Martin.
Pettersen tok seg en røyk, så gikk han. Martin ble stående og se ut på industrigården. Snøen var grå, flekket med olje. Hadde ikke lyst tilbake til kontoret. Hadde ikke lyst hjem til mor. Hadde ikke lyst noe sted.
Han lurte: Hvor ville han, om han kunne?
Ikke noe svar.
Moren møtte ham hver kveld med middag det var omsorg, han skjønte det, men med maten fikk han også en dagsplan. Hvilke klær. Hvor han skulle. Når han skulle komme. Om han var sent ute: et anrop. Tok han ikke telefonen, ringte hun igjen. Hver gang: «Hvor er du, VITEN?»
I februar ble han bedt hjem til Pettersen for øl og hockey. Martin kom hjem halv elleve.
Mor satt i mørket på kjøkkenet. Da han kom, slo hun på lyset og så på ham slik at det stakk i magen.
Hvor har du vært?
Jeg sa ifra, mamma.
«Blir sein», sa du. Det teller ikke. Blodtrykket mitt steg.
Jeg…
Mat har jeg laget, spis. Og ikke skru av telefonen igjen.
Jeg gjorde ikke det, det var umulig å høre med TV og hockey.
Hockey, sa hun, som om det var et skjellsord.
Martin spiste og så ned.
Han merket det selv: han begynte å forsvare seg. Når, hvor, hvorfor, hvilken skjorte, hvorfor ingen telefon, hvorfor ikke spise, hvorfor spise noe annet.
Husket at han også brukte si: «Mor kan dette.» Da sa han det med stolthet. Nå kjentes det merkelig ut.
I mars så han etter hybel. Fant et rimelig alternativ nær jobben. Sa det til mamma.
Hun begynte å gråte.
Ikke høylytt, ikke anklagende, bare sakte tårevåt: «Så her er det visst ikke godt nok for deg, Martin. Jeg skjønner.»
Han lot være å flytte.
Om nettene drømte han av og til om Nina. Ikke romantisk; bare at de lagde mat, eller kjørte sammen et sted. Hverdagsbilder. Han våknet, stirret i taket, tenkte: Hva gjør hun nå? Har hun det bra?
Og så tenkte han: sikkert funnet seg en annen.
Det irriterte ham.
***
Februar kom overraskende med lys. Snøen bredte seg hvit utover Oslo, og om morgenen ble jeg blendet av solen på vei til trikkeholdeplassen. Jeg tenkte at jeg måtte kjøpe ordentlige solbriller det har jeg snakket om i mange år.
Jeg gjorde det. Rosa ramme, tynne glass. Prøvde dem i et butikkspeil og lo litt for meg selv.
Jobben gikk. Nye oppgaver var krevende, men jeg taklet det. Ble ofte sittende til åtte, jobbet med rapporter, diskuterte med sjefen, trygge og tause Per Arne, som verdsatte nøyaktighet. Han virket fornøyd.
Kollegene var greie. Den unge assistenten Maria smilte sjenert og satte stadig kaffe på pulten uten å spørre. Jeg takket, hun rødmet.
I mars dro Oda meg med til bursdag hos noen venner. Jeg hadde lite lyst fremmede folk, bråk. «Kom deg ut, Nina», sa Oda. «Det blir bra, lover.»
Vertinnen, Stine, var blid og raus og hadde to katter og en diger plante. Tolv gjester. Første halve timen hang jeg i krok med Oda, så begynte jeg å prate med Karianne, lærer, om bøker. Vi ble sittende lenge.
Aleksander satt rett over. Jeg la ikke merke til ham med en gang, han var en sånn som liksom glir inn i bakgrunnen middels høy, litt grå i håret, enkel genser. Han snakket ikke mye, men lyttet oppmerksomt. Smilte hvis noe moret ham.
Mot slutten havnet vi side ved side ved vinduet med hver vår tekopp. Han spurte, jeg svarte, samtalen gikk lett. Han var ingeniør, hadde jobbet på kontor i fire år, kona hans død av kreft. Han fortalte det rett ut, rolig, sånn man snakker om noe man har lært å leve med.
Kjenner du Stine fra før? spurte jeg.
Jeg kjente eksmannen hennes. Nå er han borte, men jeg og Stine har holdt kontakten. Og du og Oda?
Vi har vært venner siden studietiden.
Godt med slike venner, sa han.
Absolutt, nikket jeg.
Vi byttet nummer uten forpliktelser. Han sendte melding etter tre dager, spurte om kaffe. Jeg sa ja.
Møtte ham på en liten kafé nær jobben. Pratet i to timer. Jeg fortalte om skilsmissen; han bare lyttet. Så fortalte han om seg. Vi gikk ut sammen, sto litt i kulda. Han spurte om han kunne ringe igjen. Jeg sa: det kan du.
Så gikk vi en tur langs Akerselva. Senere kino. En kveld i april inviterte han meg på middag.
***
Aleksander bodde i femte etasje i en gammel murgård. Jeg tok heisen, holdt en flaske vin i hånden og tenkte nervøst at jeg sikkert kom til et typisk ungkarsrot, hadde forberedt meg på å late som det ikke gjorde meg noe. Jeg var alltid litt engstelig i slike situasjoner.
Ringte på.
Han åpnet, det luktet epler og kanskje kanel i gangen.
Kom inn, smilte han. Puttet eplekake i ovnen, håpet det gikk greit for meg.
Jeg elsker eplekake, sa jeg.
Leiligheten var enkel, ikke strøken, men levende: bøker og verktøy om hverandre i hylla, aviser på kjøkkenbordet. Ingen utstilling bare et hjem.
Vi laget salat sammen. Jeg hakket tomater, han ost. Vi pratet litt, var litt stille, men stillheten var behagelig.
Jeg tok meg i å vente, liksom forberedt på at han snart skulle si «Burde vært agurk i», eller «Mor lagde alltid dressing», eller bare skyve panna vekk. Men han gjorde aldri det. Vi satte oss, han helte vin, kikket over bordet til meg.
Takk for at du kom, sa han.
Tre enkle ord. Uten men.
Jeg så ned mot tallerkenen, kjente noe løsnet i meg. Som om jeg hele tiden hadde gått rundt og holdt pusten, og endelig kunne slippe ut.
Utenfor var det vårkveld, lyset fra gatelykten svingte over grener som allerede hadde ørsmå grønne blader. Eplekaken knirket i ovnen.
Vi satt lenge og snakket. Jeg fortalte litt fra barndommen, om drømmen om å bli lærer. Han fortalte om restaureringsprosjektet sitt. Jeg tenkte det måtte være meningsfullt å reparere det som hadde vært ødelagt.
Før jeg gikk, fulgte han meg til døra.
Jeg er glad vi møttes, sa han.
På vei hjem tenkte jeg ikke bare på ham, men på dette: å få komme til noen og ikke bli vurdert. Bare få spise middag. Og gå hjem, lettere til sinns.
***
Sommeren gikk stille og fint.
Vi så hverandre ofte, men uten hastverk. Aleksander stresset ikke, og jeg kunne vente. Vi gikk på marked om lørdagen, jeg kjøpte urter og rømme, han fisk. Vi lagde mat sammen, det var både nytt og trygt.
En gang i juli overnattet jeg hos ham det var sent, gadd ikke dra hjem. Dagen etter kokte han kaffe og kom inn på soverommet. Helt naturlig.
Jobber du i dag?
Starter klokken tolv.
Har du lyst på markedet tidlig? Det skal være kirsebær nå.
Jeg tok kaffekoppen og kjente på en plutselig trang til å gråte, men ikke av sorg. Av takknemlighet, det som skjer når man forstår at man har det godt.
Ja, det vil jeg.
Høsten kom, Aleksander foreslo at jeg kunne flytte inn. Ikke et stort øyeblikk, bare mens vi vasket opp:
Nina, du kan jo bo her. Her ville du hatt det bra, tror jeg. God plass. Jeg vil gjerne det.
Jeg må tenke litt.
Klart det, tenk i ro og mak.
Jeg brukte to uker. Så sa jeg ja.
I november flyttet jeg. Min leilighet leide jeg ut, orket ikke selge. Tok med bøker, geranier, lampeskjermen, de lyse linkardinene. Aleksander flyttet på bokhyllen for meg, så alle mine skjønnlitterære og hans tekniske bøker fikk plass sammen og det ble faktisk pent.
I desember giftet vi oss. Lite og stille, bare Oda og vennen til Aleksander, Steinar, som vitner. Vi dro ut og spiste sammen etterpå. Oda felte noen tårer bare gledestårer.
I januar fant jeg ut at jeg var gravid.
Jeg sto på badet med testen i hånden, stirret lenge på to striper. Setet på vasken, et kvarter kanskje urørlig.
Jeg var 43, hadde aldri trodd dette skulle skje. Martin ville ikke barn, egentlig heller ikke jeg. Eller, vi snakket det fra oss og tiden rant ut. Legene hadde ikke forbudt meg, men jeg sa til meg selv for mange år siden: ikke min skjebne.
Men jammen.
Aleksander satt på hjemmekontor. Jeg gikk inn, stod i døren. Han snudde seg, så på ansiktet mitt.
Har det skjedd noe? spurte han lavt.
Jeg rakte ham testen. Han så, ble stille, reiste seg og klemte meg lenge uten et ord.
Dette er godt, Nina. Så godt.
Jeg begravde ansiktet i skulderen hans, denne gangen gråt jeg for alvor. Skikkelig hulkegråt. Og han sa ikke «slutt», eller «rolig nå», bare holdt rundt meg og strøk håret, mumlet at alt var fint.
***
April igjen.
Vi rusler langs Akerselva. Jeg har stor mage, seks måneder, Aleksander tar forsiktig i albuen min innimellom. Alle på jobben vet, Per Arne sier: «Gratulerer, Nina. Stillingen venter på deg ikke stress.» Maria ser på meg med nytt blikk, sånn unge kvinner ser på de som takler livet.
Leiligheten, nå vår, fylles med småting: barneseng, nattlampe, klær i miniformat. Jeg åpner ofte skapet og tar fem små plagg ut, bare for å kjenne på dem. Det kjennes ekte og trygt.
Om morgenen står jeg med en kopp te i vinduet og ser på gårdsplassen vårgrønt, sol over hagen til naboen, epletrærne er i blomst. Det er stille og varmt.
Men iblant, gjerne når Aleksander har sovnet og jeg kjenner den lille sparke, tenker jeg på fortiden. Ikke med sorg, mer som et gammelt fotografi. Skulle gjerne gjort om på mye? Vet ikke. Kanskje savner jeg de femten årene som forsvant uten at jeg fikk det jeg kunne fått. Eller kanskje bare den unge versjonen av meg, hun som la silkeduk og lagde suppe bare for å få et bevis på å bety noe.
Hva Martin gjør nå, vet jeg ikke. Oda nevnte at hun hadde sett ham eldre, ikke særs velholdt. Jeg nikket bare. Jeg unner ham ikke vondt, men han er ikke min historie lenger.
***
Martin satt i kjøkkenet hos mor.
Utenfor var det april, men inne hos mor, med tykke gardiner, føltes det alltid som vinter. Alt sto som det alltid hadde gjort, lukten var den samme gamle kamfer, kraftig suppe og gammel leilighet.
Ingrid sto ved komfyren og rørte i gryta, pratet sammenhengende som alltid.
Du ser fortsatt ikke ut, Martin. Du må til en ordentlig hjertespesialist. Jeg ordner time.
Det trengs ikke, mamma.
Det sier alle menn, til det plutselig er for sent. Faren din sa det også.
Martin stirret i bordet.
Duk med blå rutemønster. Praktisk. Ingen søl der.
Hun satte en bolle varm gryterett foran ham.
Spis nå, mens det er varmt.
Jeg liker denne, sa han.
Han tok skjeen. Mors mat smakte som den alltid hadde gjort.
Martin, har du tenkt på det jeg sa? Om Sigrid?
Martin løftet blikket.
Nei.
Der tar du feil. Hun er bra, egen leilighet, hun spurte faktisk om deg i går.
Mamma.
Hva da? Du er førtifem. Du kan ikke leve slik, det er ikke naturlig.
Jeg har noen. Jeg klarer meg.
Det tror jeg ikke på, hun så strengt på ham, du sitter bare her og glor i bordet. Tenker du fortsatt på Nina? Let it go. Hun har forlatt deg, ferdig snakka.
Mamma, sa han, nå med en skarphet som avbrøt henne.
Det ble stille, bare lyden av klokka. Fugler kvittret utenfor, ivrig vårsang.
Spis, før det blir kaldt, sa hun til slutt. Hvem skal ellers mate deg?
Martin så ned i skålen.
Maten var god. Mors mat var det beste hun hadde.
Han spiste, og tenkte på den kvelden i oktober trøtt, irritert, og så klagde han over duken, suppa. Mor vet best. Han skjønte aldri at det handlet om mer enn duker. Hva det egentlig gjaldt, begynte han å ane nå. Alt for sent, for sent til å gripe før det glapp.
Han så for seg et bur. Ordet dukket bare opp. Han løftet knapt skjeen et bur, bygd av ham selv. Først mistenkte han Nina for å ha stengt seg inne, men innså at hun bare hadde gitt etter år etter år. Buret hadde han bygget selv bar det med seg fra barnerom til ekteskap, så tilbake hit.
Godt, Martin? spurte mor.
Ja, mamma.
Der ser du. Uten meg, hvor skulle du vært?
Han svarte ikke.
Vårlyset trengte inn mellom gardinene som en påminnelse om alt han hadde stengt ute.
Martin krummet seg over tallerkenen og spiste.
***
Et aprilmørke, på vår felles balkong.
Jeg står ute, magen tung foran meg, men orker stå likevel. Fra bakgården lukter det våt jord og en anelse nytt, noe spirende som bare finnes om våren.
Aleksander snakker rolig i telefon med en fra jobben. På kjøkkenet står to kopper, min og hans, og den oransje lampa fra gamle leiligheten.
Jeg legger hånden på magen. Babyen sparker, sløvt og kveldstrett.
Hei, mumler jeg lavt inn i skumringen.
Jeg er redd. Jeg er lykkelig. Det er en urolig, ærlig glede uten garantier, men ekte. Aprilslys, lukten av jord, alt det varme fra leiligheten bak meg, og et gryende, nytt liv inne i meg.
Jeg blir stående litt lengre.
Så går jeg inn.
