Du aner ikke, hva som skjedde hos oss forrige søndag! Jeg lå godt pakket inn i ullpleddet på sofaen, og tenkte bare å ha en rolig dag. Mannen min, Eirik, hadde dratt ut til moren sin i Oslo for å hjelpe henne med å bytte lyspærer. Men jeg visste jo innerst inne at det egentlig var en annen grunn til at svigermor hadde mast om at sønnen skulle komme:
Eirik, har du ikke glemt at Emil har bursdag i dag?
Mannen min er verdensmester i å bruke opp lønna si på rekordtid. Det tar ikke mange dager før kontoen er tom. Heldigvis er han såpass fornuftig at han gir meg penger til strøm og mat, men resten brenner han av på PlayStation-spill og ting han “absolutt MÅ ha”. Jeg orker ikke bry meg så mye, for jeg vil liksom at han skal få ha det litt gøy, så lenge han ikke henger på barer eller raver rundt i byen om nettene. Dessuten leste jeg et sted at de første førti årene av barndommen er de vanskeligste det er vel noe i det!
Jeg forteller ikke alt dette for å få sympati, altså, bare så du skjønner hvorfor Eirik alltid går med lommer som er omtrent like tomme som kassen på Joker en søndagskveld. Jeg derimot, klarer heldigvis å sette av litt på sparekontoen, så det hender ofte jeg må låne ham penger. Men jeg bare nekter når det gjelder alt som skal gå til moren, søsteren eller niesene hans.
Selvfølgelig hadde jeg fått med meg at Emil hadde bursdag, så jeg kjøpte en gave til ham allerede forrige uke. Akkurat før Eirik dro til familien, ga jeg ham gaven og satte meg ned for å se en film. Jeg ble ikke med fordi, du vet, det er null kjemi mellom meg og svigermor det er som en evig kald front. Hun mener jeg ikke “elsker” sønnen hennes nok, fordi jeg ikke vil sløse penger på hennes familie eller passe niesene hele tiden. En gang sa jeg ja til å passe barna hennes i én time, og så kom de ikke og hentet dem før etter mange timer jeg kom for sent på jobb på grunn av det! Og da jeg påpekte det, fikk jeg høre at jeg var frekk og freidig. Så jeg har høflig sagt nei hver gang siden. Det gjør meg egentlig ikke noe at Eirik hjelper til med barna, for han synes også det er gøy.
Men vet du hva? Etter bare litt tid hjemme, så dukker hele svigerfamilien opp hos oss, med niesene og det hele, som om det skulle vært en søndagsutflukt til hytta. Svigermor tråkker rett inn i gangen uten å ta av seg skoene, og sier helt uten skam:
Nå har vi bestemt at Emil skal få et nettbrett til bursdagen sin det han selv har plukket ut, det kostet to tusen kroner. Så nå skylder du meg én tusenlapp for din del av gaven. Så betal opp, da.
Ja, altså, jeg kunne gjerne ha kjøpt guttungen et nettbrett, men ikke til to tusen kroner, det synes jeg er helt vilt.
Så jeg ga henne ikke en eneste krone. Og da begynte til og med Eirik å mase om at jeg var gjerrig. Da bare reiste jeg meg, slo på laptopen og ropte på Emil. På fem minutter hadde vi sammen funnet og kjøpt en kul gadget han ble kjempeglad for helt uten svigermors hjelp.
Emil løp stolt ut til gangen for å vise moren hva han fikk, men du vet hvordan det er svigerinna har alltid klissete hender, så passene må du gjemme unna. Svigermor syns heller ikke dette var noe særlig gest, og ble både fornærmet og krass:
Det var ingen som ba deg om det, Marianne! Du skulle bare VIPPSE pengene. Du tar fra sønnen min alt han har aldri penger igjen, ikke engang til en lyspære! Nå gir du meg den tusenlappen, du vet jo det er min sønns penger.
Hun gikk så langt som å begynne å fikle i veska mi! Da fikk jeg nok, så jeg så på Eirik og sa:
Du har tre minutter på deg til å få dem ut!
Han tok svigermor hardt i armen og geleidet hele følget sitt ut av huset på rekordtid tre minutter var mer enn nok.
Altså, jeg sier det bare jeg vil mye heller at Eirik plutselig bruker lønna si på spill og hobbyer enn at svigermor skal suge ut alt han får inn. Hellere han får litt glede, enn at de snylterne skal ta alt. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært lettere å vært gift med noen uten foreldre!




