– Du stjeler fra sønnen min, han har ikke engang råd til å kjøpe en lyspære. Søndag morgen lå jeg under et teppe på sofaen. Mannen min hadde reist til moren sin for å bytte lyspærer. Men grunnen til besøket var selvsagt en helt annen: – Sønn, har du glemt at Igor har bursdag i dag? Mannen min er en håpløs sløser. Lønna hans varer bare noen få dager. Heldigvis gir han meg penger til strømregninger og dagligvarer. Resten bruker han på nye spill og alt han trenger til dem. Jeg bryr meg ikke så mye om det, for jeg synes gutten min skal få kose seg, heller det enn at han sitter i garasjen og drikker eller går på nattklubb. Dessuten har jeg lest at de første førti årene av barndommen er de vanskeligste for alle mennesker. Jeg forteller ikke dette for at du skal synes synd på meg, jeg bare forklarer hvorfor mannen min alltid er blakk. Jeg har ikke slike problemer. Jeg klarer til og med å spare litt. Ofte låner jeg penger til mannen min når han trenger det sårt. Men jeg sier alltid nei når han vil låne til moren sin, niesene eller søsteren sin. Selvfølgelig husket jeg at Igor hadde bursdag, så jeg kjøpte bursdagsgave til ham for en uke siden. Før mannen min dro til familien, ga jeg ham gaven og satte meg for å se på film. Jeg ble ikke med, vi har nemlig et ganske anstrengt forhold til svigerfamilien. De mener jeg ikke elsker ham, fordi jeg ikke lar ham bruke penger på dem eller sitter barnevakt for niesene hans. En gang passet jeg barna til svigerinnen min en time, men de hentet dem ikke før etter en halv dag. Dermed rakk jeg ikke å komme tidsnok på jobb, og da turte jeg faktisk å si at jeg var misfornøyd. Det førte til at svigermor og svigerinne kalte meg frekk og respektløs. Siden da har jeg sagt nei til alle forespørsler om barnepass. Men det gjorde meg ingenting at mannen min passet niesene sine – jeg syntes jo også det var hyggelig å ha dem på besøk. Da mannen min dro hjemmefra, gikk det ikke lang tid før hele familien hans stod på døra sammen med niesene sine. Svigermor tråkker rett inn med ytterjakka på og erklærer: – Vi har bestemt at siden Igor har bursdag, skal vi gi ham et nettbrett han har ønsket seg. Prisen er to tusen kroner. Du skylder meg tusen, så betal nå. Jeg kunne godt gitt gutten et nettbrett, men aldri et så dyrt ett. Selvsagt ga jeg ikke fra meg noen penger. Nå begynte til og med mannen min å kalle meg gjerrig. Jeg slo på PC-en og ropte på Igor. På fem minutter fant vi sammen en kul gave han likte og kjøpte den på nett. Gutten løp glad inn til moren, som satt ute i gangen. Svigerinna pleier alltid å plukke med seg ting – hun har veldig klebrige fingre. Svigermor anerkjente ikke min hyggelige gest overhodet, og ble straks fornærmet. – Ingen ba deg om det, du skulle bare gi penger! Mannen din går alltid rundt som en tigger som ikke engang har råd til en lyspære. Gi meg tusen kroner med én gang – du vet godt det er min sønns penger. Så begynte hun å rote etter veska mi som lå på nattbordet. Jeg så på mannen min og hveste: – Du har tre minutter på deg til å få dem ut herfra! Da tok han tak i moren sin og dro henne ut av huset vårt. Tre minutter var alt han trengte. Så ja, jeg støtter at mannen min bruker lønna si på spill, for før tok alltid mamman hans alle pengene hans. Det er mye bedre at han bruker pengene sine på noe han liker, enn at de snylterne tar dem fra ham. Akkurat nå tenker jeg: Det hadde kanskje vært bedre å gifte seg med en som er foreldreløs!

Du stjeler fra sønnen min, han har jo ikke råd til å kjøpe en lyspære engang.

Søndag morgen lå jeg på sofaen med teppet over meg. Min mann hadde dratt til moren sin for å bytte lyspærer. Men grunnen til at svigermoren min kalte på sønnen, var selvsagt en helt annen:
Sønnen min, har du glemt at Even har bursdag i dag?

Mannen min sløser alltid bort lønna si. Pengene hans varer bare i noen få dager. Heldigvis gir han meg nok til å betale regninger og matvarer. Resten bruker han på nye spill og alt mulig utstyr han trenger til dem. Jeg bryr meg ikke så mye om det, synes faktisk han fortjener å ha det gøy, så lenge han ikke sitter og drikker i garasjen eller drar på nattklubb. Dessuten har jeg lest et sted at de første førti årene av barndommen er de vanskeligste for et menneske.

Jeg sier ikke dette for å få medlidenhet, men for å forklare hvorfor lommeboka til mannen min alltid er tom. Slik har ikke jeg det. Jeg klarer faktisk å spare litt av og til. Det hender jeg må låne bort noen kroner til mannen i nøden. Men om det gjelder penger til moren hans, niesene eller søsteren hans, sier jeg alltid nei.

Jeg hadde selvsagt husket bursdagen til Even, og kjøpte gave til ham forrige uke. Før mannen min dro til familien, ga jeg ham gaven og satt meg til rette for å se en film. Jeg ble ikke med, fordi jeg og svigerfamilien min alltid har hatt et ganske kjølig forhold.

De mener at jeg ikke elsker ham, siden jeg ikke vil la ham bruke penger på dem, og fordi jeg nekter å passe barna til søsteren hans. En gang sa jeg ja til å passe niesene en time, men de hentet dem først etter et halvt døgn. Dermed kom jeg for sent på jobb, og jeg hadde til og med mage til å si hva jeg syntes om det. Da fikk jeg høre at jeg var frekk og umoralsk. Etter det har jeg bare avslått alle forespørsler om barnevakt. Men jeg har aldri klaget på at mannen min bruker tid med niesene sine, for jeg synes jo de er hyggelige unger.

Det gikk ikke lenge etter at mannen min dro, før han kom tilbake og han hadde tatt hele bølingen med, inkludert niesene og nevøene. Svigermor marsjerte uten å nøle rett inn i gangen med ytterjakka på, og sa:

Vi har bestemt at Even skal få nettbrettet han valgte ut selv til bursdagen det kostet to tusen kroner. Så du skylder meg tusen kroner for denne gaven. Kom igjen, betal opp!

Personlig synes jeg det holder med en hyggelig gave, ikke et så dyrt nettbrett.

Klart jeg nektet å betale en krone. Til og med mannen min begynte å anklage meg for å være gjerrig. Jeg skrudde på PC-en og ropte på Even. På fem minutter satt vi sammen og bestilte en kul dings han selv valgte seg ut.

Gutten løp strålende fornøyd bort til moren, som satt og hang i gangen. Søsteren til mannen min har alltid hatt klønete hender, så jeg måtte passe på at ikke noe forsvant. Men svigermor brydde seg ikke om gaven vi hadde valgt. I stedet ble hun fornærmet og hevet stemmen:

Ingen ba deg kjøpe gave! Du skulle gi penger. Du er sammen med sønnen min, og han går rundt som en tigger som ikke har råd til en lyspære engang. Gi meg tusen kroner med en gang, du vet godt at det er pengene til sønnen min!

Så prøvde hun straks å rote i veska mi, som lå på nattbordet. Jeg så på mannen min og hvisket:
Du har tre minutter på å få dem ut!

Mannen min tok tak i moren, og dyttet familien sin ut døra. Tre minutter det var alt han trengte.

Derfor syns jeg like gjerne mannen min kan bruke lønna på spill og hobbyer, for tidligere var det bare moren hans som tok alle pengene. Det er bedre han får glede av pengene, enn at de rovgriske slektningene stikker av med dem.

Nå sitter jeg her og tenker at jeg kanskje heller burde giftet meg med en foreldreløs…