Halv million kroner? Katrine stirret på skjermen tre ganger før tallene traff. Du har tatt opp lån på en halv million kroner?
Morten satt henslengt på sofaen og stirret ned på mobilen. Han så ikke opp engang.
Ja, det er bare småpenger, til mamma. Du vet hun har fått lekkasje i rørene, hele parketten er oppsprukket, og tapetet råtner
Vent litt, sa Katrine og sank sammen på kanten av godstolen, bena sviktet under henne. Du har tatt opp et lån på en halv million. Alt har du gitt til moren din. Uten å si noe til meg?
Morten løftet hodet, ansiktet preget av ekte undring. Akkurat som om hun spurte om noe helt opplagt.
Katrine, det er jo mamma. Hun bor alene, pensjonen er liten. Ingen andre kan hjelpe henne.
Men snakke med meg først? Katrine ropte, hev etter pusten, men klarte ikke stoppe. Spørre hva jeg mener? I det minste si noe?
Du ville begynt å protestere, sa Morten og trakk på skuldrene. Men mamma trengte det med en gang.
Fire år. Fire år hadde hun holdt ut denne kvinnen, som ringte hver kveld for å spørre om hva Morten spiste til middag, som kom på besøk uten å si fra og vurderte renholdet med kritiske blikk, som plasserte gjestene på juleselskapet så Katrine alltid satt ved den fjerneste enden av bordet.
Ikke lag drama nå, sa Morten med samme rolige stemme. Det går seg til. Vi nedbetaler fort, det er ikke all verden. Dette handler om familie.
Tårene rant hete og bitre. Katrine skrapte dem vekk med baksida av hånda, og sminken smeltet under fingrene.
Familie? Er jeg ikke familie? Eller bare ekstrautstyr? Husker du da mamma bestemte at vi skulle bytte bil, og du solgte vår bak min rygg? Da hun kastet tingene mine ut av gjesterommet «fordi det var uutholdelig å sove blant fremmed rot»? Hvordan du og hun valgte et nytt kjøleskap på min bursdag og dro av gårde sammen?
Småting, Morten viftet bort med hånden. Du er bare sliten, skatten min. Du trenger å hvile litt.
Hun så på ham høy, myk i ansiktet, med smilehullene hun engang syntes var så sjarmerende. Nå så hun bare en voksen gutt som aldri hadde klippet navlestrengen.
Vi klarer oss, gjentok han som en besvergelse. Kjærligheten takler alt.
Katrine reiste seg og gikk rolig inn på soverommet. De to store sportsbagene lå fortsatt på loftet dem hun hadde med seg da hun flyttet inn. Hun dro dem ned, kastet dem opp på senga og begynte å åpne skapene.
Morten sto i døra tjue minutter senere, idet den første bagen allerede var full.
Hva holder du på med? Katrine, dette er jo galskap. Du kødder nå?
Hun svarte ikke. Brettet genserne, jeansene, undertøyet. Tok en smykkeeske fra hylla bare gaver fra mor og venninner, ingenting fra ham.
Hvor skal du? Til mamma? Hun er jo i Ålesund!
Hun dro glidelåsen på den siste bagen. Sjekket veska pass, bankkort, nøklene til mamma sin leilighet som hun alltid hadde på seg.
Katrine, si noe! Du kan ikke bare gå fra meg! Jeg elsker jo deg!
Hun holdt blikket på han lenge, før hun tok bagene og forsvant ut døra.
Neste morgen sto Katrine i køen på tinghuset, knugende på søknaden om skilsmisse. Ute regnet det, tunge skyer hang lavt over takene, men inni henne var det som om havet åpnet seg. Beslutningen sto fast.
Første oppringning kom klokken halv tre på natten. Katrine spratt opp fra sofaen hjemme hos venninnen Lene, forvirret over hvor hun var.
Vi må snakke, Morten gispet inn i røret. Jeg har forstått alt, jeg skal forandre meg. Gi meg en sjanse.
Hun avviste anropet. Tyve minutter senere ringte det igjen.
Katrine, jeg klarer meg ikke uten deg. Du er hele meningen med mitt liv.
Da morgenen kom, hadde hun førtitre meldinger. Lange, hjerteskjærende erklæringer. Bønn om tilgivelse, truende toner.
«Hvis du ikke kommer tilbake, vet jeg ikke hva jeg gjør.»
«Mamma sier du bare er vanskelig.»
«Jeg venter på deg så lenge det trengs.»
Han begynte å dukke opp utenfor jobben hennes. Katrine tok lunch og der sto han ved pølseboden på hjørnet. Hun gikk til t-banen og så ham på andre siden av gaten.
Kom tilfeldigvis forbi, smilte Morten når hun konfronterte ham. Jeg ville bare se deg.
En kveld ringte det på Lenes dør. Katrine åpnet ventet pizzaen.
Der sto Morten med røde roser i armene.
Ett siste forsøk, hvisket han. Mer ber jeg ikke om.
Hun lukket døra uten et ord. Han sto der i to timer, helt til naboene truet med politiet.
Hun lærte seg å leve med det slik man lever med en kronisk smerte. Ikke lese meldinger, ikke ta telefoner fra ukjente nummer, ikke se seg tilbake på gaten. Hun skaffet seg ny jobb hjemmekontor i en annen kommune, flyttet til et anonymt boligstrøk der han aldri ville finne henne.
Skilsmissen var et faktum etter tre måneder. Katrine kom ut fra rettssalen med papiret i hånden og brast i gråt på trappa ikke av sorg, men av lettelse.
Den første tiden som fri var skremmende. Alt var tomt. Hun hadde vendt seg til å sjekke alle valg mot noen, selv om vedkommende alltid gjorde som han selv ville. Nå kunne hun kjøpe hvilken yoghurt hun ville uten å tenke på om Grethe godkjente det. Se hvilken film som helst uten å få høre at «ikke en normal kvinne ser sånt». Nå kunne hun puste.
Hun meldte seg på engelskurs en drøm hun hadde båret på lenge, som Morten alltid kalte «sløsing med penger». Begynte med yoga grytidlig på morgenen, før byen våknet. Dro på helgetur til Stavanger alene, uten planer, vandret gatelangs og spiste kransekake.
Et halvt år etter stanset anropene. Meldinger sluttet også. Katrine ventet ubehaget ytterligere to måneder, så enda en, før hun senket skuldrene. Hun fikk jobb i et markedsføringsbyrå spreke kolleger, kreativt miljø, spennende prosjekter. Livet tok retning.
Andreas traff hun på en firmamiddag, presset med av kollegaen Maja.
Hils på vår sjef for IT, sa Maja og pekte på den høye typen med smale briller. Andreas, dette er Katrine fra markedsavdelingen.
Han håndhilste fast, men varsomt. Smilte enkelt, ikke for å imponere.
Du flyktet også fra karaokescenen? sa han og nikket mot scenen, der økonomisjefen sang surt på «Lys og varme».
Må spare nervene, sa hun.
De pratet hele kvelden om bøker, reiser, livet som var så snodig skrudd sammen. Andreas hørte etter mer enn han snakket. Han spurte og ventet på svar, avbrøt aldri. Ingen formaninger, ingen råd om hvordan hun burde leve. Da hun nevnte skilsmissen, nikket han bare og byttet tema.
Etter et halvår flyttet de sammen, midt i sentrum. En liten lys leilighet med høyt tak og utsikt mot en rolig bakgård.
Er du sikker på at du liker denne leiligheten? spurte Katrine da de inspiserte før kontrakt.
Synes du den er fin? Andreas vendte seg mot henne.
Ja. Veldig.
Da tar vi den.
Småting som det å få si sin egen mening og bli hørt ble mer verdt enn bråkete ord om kjærlighet.
Han fridde på taket hjemme hos dem, mens solnedgangen farget himmelen i rosa og gull. Han tok frem en liten eske, åpnet den inni glødet en ring med diamant.
Jeg er ikke god på taler, innrømmet Andreas. Men jeg vil våkne med deg hver dag. Hvis du tåler min snorking og elendige kaffevaner.
Katrine lo gjennom tårene og nikket
Den maidagen startet som alle andre. Andreas ble sent på kontoret deadline, kodeproblemer. Katrine lagde pasta i kjøkkenet mens hun sang med til radioen, da ringeklokken kimet kort og utålmodig, nesten truende.
Hun kikket ut av kikkehullet og rygget bakover.
På dørstokken sto Morten. Bleik, med mørke ringer under øynene og skjorten krøllet. To års taushet og nå sto han der.
Katrine, åpne! knyttneven hans hamret på døra. Jeg vet du er hjemme! Vi må snakke!
Hun grep mobilen og ringte Andreas. Opptatt.
Vi elsker jo hverandre! Morten ropte gjennom døra. Du kan ikke være med en annen! Det er galt!
Døra ristet han presset hele kroppen mot, som om han ville tvinge den opp. Katrine klamret seg mot døra, presset føttene i gulvet.
Gå vekk! ropte hun. Jeg ringer politiet!
Du er min kone! stemmen hans sprakk. Du var min, og du skal bli det! Jeg har ventet i to år! To år!
Vi er skilt! Det er over!
Ingenting er over! Han dyttet igjen, Katrine holdt så vidt igjen døra. Jeg har forandret meg! Mamma sier du ikke skjønner ditt eget beste! Slipp meg inn!
Gjennom kikkehullet så hun ansiktet hans fortvilt, besatt. Dette var ikke mannen hun delte seng med engang.
Katrine tok frem mobilen og tastet tre tall.
Morten! Ett trykk og politiet kommer. Gå vekk. Nå.
Han stivnet. Stilte seg i noen sekunder, så snudde han brått og forsvant ned trappen. Nede smalt inngangsdøren.
Katrine sank ned mot gulvet. Hjertet dundret. Først etter en halvtime klarte hun å reise seg og ringe Andreas.
Hun leverte anmeldelse neste morgen. Politibetjenten en gråhåret med bustete bart noterte alt, lyttet og nikket.
Vi skal ha en prat med ham, sa han.
Hva som ble sagt, fikk hun aldri vite, men Morten dukket aldri opp igjen. Ikke en sms. Ikke en telefonsamtale. Ingenting tilfeldig i trappa.
Bryllupet feiret de tidlig i juni på en liten restaurant utenfor byen, bare venner og nye, nære. Ingen pomp, ingen slekt fra hans side som ville bestemme tradisjoner.
Katrine sto overfor Andreas i et enkelt hvitt kjole, klamret hans varme hender. Utenfor raslet bjørkene, lukten av markblomster og nyslått gress fylte luften.
Vil du begynte vigsleren.
Ja, sa hun, og jubel brøt ut.
Andreas satte ringen på hennes finger enkel, gull, med gravering. Tre ord: «Alltid med deg».
Katrine løftet blikket mot mannen hun skulle dele livet med. Ingen mamma-gutt, ingen som jaget henne. Bare en mann som hørte, som respekterte, som kunne elske. Og et liv ventet der hennes mening betydde noe.
