Telefonen ble stille. Solveig stod midt på kjøkkenet med den klemt mot brystet med begge hender. Tante Gerd hadde snakket i nøyaktig fire minutter – stemmen tørr, forretningsmessig, uten en eneste tåre.
Arne satt i sofaen. TV-en mumlet lavt i bakgrunnen. Han så seg ikke engang om da Solveig dukket opp i døråpningen.
– Arne. Tante Gerd ringte. Mor døde for en time siden.
Han nikket. Strøk med fingeren over telefonskjermen – bladde gjennom et eller annet, ikke lenger viktig hva.
– Mm. Synd.
– Jeg må dra. Nå med en gang. To timer å kjøre. Gi meg bilnøklene.
Arne la fra seg telefonen. Ikke fordi han ble grepet, men fordi han hørte ordet «bil». Han så opp på henne med et lett irritert uttrykk, som om hun hadde bedt ham flytte et skap.
– Nei. Bilen trenger jeg. Mor ba meg kjøre henne til tante Ingeborg. Jeg lovet forrige uke.
Solveig rørte seg ikke. Lyset fra kjøkkenet falt på ryggen hennes, og ansiktet ble liggende i skygge.
– Hørte du hva jeg sa?
– Ja. Men hun er jo død allerede. Hvorfor haster det? Sett deg på bussen i morgen, du kommer deg dit. Mor derimot – hun lever. Hun venter. Jeg lovet.
Ett sekund. To. Tre.
– Mener du det alvorlig?
– Helt alvorlig. Jeg svikter ikke mor.
Solveig gikk inn i stuen. Stilte seg rett foran TV-en, slik at Arne ikke kunne se utenom henne. Han måtte løfte blikket.
– Jeg ber deg én gang. Én. Tenk over hva du nettopp sa. Og svar på nytt.
– Solveig, ikke lag scene. Jeg har forklart alt. Mor venter, jeg lovet. Det haster ikke med begravelsen.
– Min begravelse, gjentok hun langsomt.
– Altså, begravelsen. Du skjønner hva jeg mener. Du drar i morgen. De fikser alt uten deg, tanten er der, naboene.
Solveig lente seg litt nærmere.
– Skjønner du at dette er siste gang jeg ber deg om noe? Ikke andre, ikke tredje. Siste.
– Herregud, Solveig. Du gjør jo en mygg til en elefant. Én dag! Én dag kan du vente. Ingenting raser sammen. Mor ba meg – jeg kjører. Punktum.
– Min mor er død, Arne. Din derimot – hun skal på besøk og drikke kaffe.
– Ikke vri på det. Hun har gledet seg lenge, Ingeborg venter. Jeg lovet. Vil du at jeg skal bryte løftet?
– Jeg vil at du skal huske hvem du lever sammen med. Og hva denne dagen betyr for meg.
– Jeg husker. Men det er rekkefølge på ting. De levende er viktigst.
Solveig rettet seg opp. Så på ham som om hun leste ansiktet hans for siste gang. Ikke med hat. Med noe endelig.
– Greit, sa hun.
Det «greit» kom helt rolig. Uen sinne. Uten sprekk i stemmen. Arne la ikke merke til det – han strakte seg allerede etter fjernkontrollen.
*
Solveig gikk ut i gangen. Åpnet den øverste skuffen i kommoden – den som Arne aldri hadde åpnet på syv år. Tok frem en tykk perm med spenne: passet hennes, eierbevis for leiligheten, vognkort for bilen, bankpapirer. Alt – i hennes navn. La det i vesken.
Haket av begge bilnøkkelsettene fra kroken. Tok på jakken. Skoene.
– Hvor skal du? ropte Arne fra stuen.
– Jeg drar. Tar farvel med mor.
– Med hva? Jeg sa jo – bilen trenger jeg!
Solveig åpnet ytterdøren. Arne stod allerede i gangen – barfot, med fjernkontrollen i hånden, et tullete uttrykk av fornærmet eier i ansiktet.
– Bilen er registrert på meg. Det har den alltid vært. Leiligheten også. Når jeg kommer tilbake, er låsen byttet. Tingene dine blir stående ved døren. Hent dem selv, eller jeg kaster dem ut.
– Hva er det du snakker om?
– Jeg snakker. Tydelig. Én gang.
– Solveig, vent! Vent! Du kan ikke bare…
– Arne. Min mor døde. Og du forklarte meg at du trenger bilen mer – for å kjøre din mor til søsteren på kakebesøk. Det var alt jeg trengte å høre. Det er ingenting mellom oss lenger. Pakk sakene.
Døren smalt igjen. Låsen klikket. Nede i oppgangen slo ytterdøren igjen. Et minutt senere så han fra vinduet at hun satte seg bak rattet – rolig, uten hastverk, uten å se seg tilbake. Startet motoren. Kjørte ut av gårdsplassen. Så ikke engang opp.
Arne stod midt i gangen. Ringte nummeret hennes – lange svar, ingen tok. Skrev en melding: «Sett igjen bilen. Er du helt fjern?» Sett. Stillhet. Enda en: «Slutt å tull. Mor venter, jeg må kjøre.» Sett. Stillhet.
Etter tjue minutter ringte moren.
– Arne, når kommer du og henter meg? Ingeborg har dekket på bordet.
– Det har oppstått en situasjon, mamma. Solveig tok bilen.
– Tok den? Det er jo deres bil!
– Formelt… står den på henne.
– Hva så? Du er mannen! Si at hun må levere den tilbake!
– Hun tar ikke telefonen. Jeg ringer tilbake.
Han satte seg i sofaen. Gikk rundt i leiligheten. Alt så likt ut – møbler, gardiner, hyller. Men Solveig hadde tatt ut dokumenter, nøkler og seg selv. De tre tingene som alt hang på.
Telefonen ringte. Solveig. Han grep den.
– Solveig! Endelig. Hør, la oss slippe…
– Hold kjeft, sa hun. Stille og kort, som et knips. – Jeg sier det én gang. Leiligheten tilhører meg. Bestemor etterlot den, papirene er i mitt navn, det vet du godt. Bilen kjøpte jeg før ekteskapet. Pengene på kontoen er mine – du har ikke spart en krone på syv år. I lommen på jakken din ligger to tusen – nok til taxi for moren din. Akkurat, men nok.
– Solveig, vent…
– Jeg bytter lås i dag, ber naboen Ragnhild slippe inn låsesmeden. Tingene dine blir pakket. Står ved døren. To dager. Så kaster jeg dem.
– Du har ikke rett…
– Jo. Hvert papir. Hver underskrift. Alt er mitt. Du gadd ikke en gang å sette navnet ditt på vannkokeren på syv år.
– Det er ufint!
– Ufint er å si til kona at hun ikke trenger å dra på morens begravelse. Fordi du trenger bilen til å kjøre din mor på kaffe. Det er ufint. Jeg tar bare med meg det som er mitt.
Stillheten i røret varte i fire sekunder.
– Solveig, jeg gikk for langt. Dumt sagt. La oss snakke ordentlig når du kommer tilbake.
– Jeg kommer ikke tilbake til deg. Vi er ferdige. Ikke ring mer.
Svarene sluttet.
Arne satt med telefonen i hånden. Ringte igjen – abonnenten utilgjengelig. Igjen – samme. Hun hadde blokkert nummeret hans.
Han stakk hånden i jakkelommen. To krøllede sedler. Tusen og tusen. Hun hadde regnet det ut – akkurat nok til taxi til tante Ingeborg og tilbake. Ikke en krone mer.
Kontoen var tom – han sjekket. På andre kontoer var det null. Han hadde aldri interessert seg. Det holdt med det Solveig ga. Leiligheten – hennes. Bilen – hennes. Pengene – hennes. Han hadde bodd i et annens hjem i syv år og aldri tenkt over det.
Moren ventet ved oppgangen. En liten skikkelse i grønn frakk, med en pose med kaker til søsteren. Taxien stoppet, hun satte seg, så seg rundt i kupeen.
– Taxi? Seriøst? Hvor er bilen?
– Hos Solveig.
– Hent den da!
– Hun har kjørt. For godt.
Moren var stille. Stirret inn i ryggen på forsetet.
– Hva mener du – for godt?
– Akkurat det. Hun har gått. Sa jeg måtte hente sakene mine i løpet av to dager. Låsen blir byttet i dag.
– På grunn av hva?
– På grunn av at jeg sa hun ikke skulle dra på begravelsen. At jeg trengte bilen mer.
Moren snudde seg mot ham. I øynene – ikke anger. Forvirring. Hun skjønte ikke hvordan et ærend til søsteren kunne ende i katastrofe.
– Det var ikke smart sagt, Arne.
– Jeg tenkte ikke at hun ville…
– Du skulle ha tenkt! Når en kvinne mister moren sin, og du sier «vent» – var du ved dine fulle fem?
– Du ba meg kjøre!
– Jeg ba deg kjøre. Jeg ba deg ikke nekte konen å gå i begravelsen! Det fant du på selv!
Taxien rullet gjennom byen. Telleren tikket. Arne så på tallene – de steg, og hver krone beit av de siste pengene hans. Da bilen stoppet utenfor tante Ingeborgs hus, viste telleren åtte hundre kroner. Retur – like mye. Resten til mat. Kanskje. Én dag.
Moren gikk ut. Så seg tilbake. Pose med kaker hang slapt i hånden.
– Hvor skal du nå?
– Til deg. Hvis du har plass.
– Jeg har et rom og et kjøkken, Arne. En sjeselong i boden.
– Da blir det sjeselong.
Hun ristet på hodet. Forsvant inn i oppgangen. Døren gikk igjen.
Arne ble stående på fortauet. I lommen – tolvhundre kroner i småpenger og krøllede sedler. På kontoen – ingenting. Bak seg – en by der han ikke lenger eide en eneste kvadratmeter.
Han tok opp telefonen. Ringte Solveig. Lange svar. Deretter en mekanisk stemme: «Abonnenten er utilgjengelig.»
La den bort. Så på hendene sine – tomme. Som alt annet.
Men Solveig stod samtidig på gulvet i morens stue. Tante Gerd til høyre, naboene bak. Hun gjorde det hun måtte. Tok farvel. For henne fortjente de døde ikke mindre respekt enn de levende. Og definitivt mer enn en mann som på syv år aldri helt forstod hvem han bodde sammen med.
