«Du sitter hjemme hele dagen og gjør ingenting» etter de ordene bestemmer jeg meg for å gi ham en lærepenge
Før jeg giftet meg, hadde venninnene mine allerede advart meg; de sa at når en mann gifter seg, ser han straks på kona som sin eiendom og viser sitt sanne jeg.
Men, som mange unge og godtroende kvinner, trodde jeg at min mann, Sondre, var annerledes. Før vi giftet oss, var han alltid omsorgsfull, sa aldri et vondt ord, var redd for å såre meg, og ville ha meg nær ham hele tiden. Jeg tok feil, som så mange andre blir. Det er sant: Når en mann føler seg trygg på en kvinne, forandrer han seg.
Noen måneder etter bryllupet begynte Sondre å snakke nedsettende om mamma. «Hvorfor ringer hun så ofte? Hvorfor kommer hun på besøk hver uke?» Jeg ga etter, redd for at ekteskapet skulle gå i stykker, så jeg ba moren min om å ringe mindre, og jeg kontaktet henne bare når jeg var alene. Men det stoppet ikke der. Da jeg ble gravid, mistet jeg jobben min. Dessverre måtte jeg holde sengen fordi svangerskapet var risikofylt, og arbeidskontrakten ble ikke fornyet. Sondre begynte da å kritisere meg:
«Du sitter bare hjemme hele dagen og gjør ingenting.» Jeg tiet. Jeg var gravid hva ville skje med meg hvis han forlot oss?
Da datteren vår, Ingrid, var halvannet år, begynte Sondre å forvente at jeg skulle behandle ham som en konge. Når han kom hjem fra jobb, måtte jeg stå i døra, servere tøflene hans, og middagen måtte stå klar på bordet varm og god. Han brydde seg ikke med barnet det var bare mitt ansvar. Alt i alt var jeg fullstendig utslitt.
Til slutt pakket jeg sakene mine, tok Ingrid og dro hjem til mamma på Majorstuen. Jeg pratet ikke med Sondre på to måneder. Livet gikk videre; jeg begynte å jobbe igjen, og hver dag følte jeg meg litt sterkere. En dag sto Sondre utenfor døren, mager og sliten og med fillete klær, og falt på kne for oss og ba om tilgivelse. Jeg sa han måtte gå på matlagingskurs. Når jeg kom hjem, skulle han både lage mat og rydde. Sondre gikk med på det. Nå gjenstår det å se hvordan han vil oppføre seg fremover.




