Du sa i dag at du giftet deg med meg fordi jeg er «praktisk»!
Så hva? han hevet en skulder. Er det så ille?
Er du i den gamle pyjamasen igjen? Marius kastet et avskyfullt blikk på Synnøve mens han knep mansjettknappen som om han spente rustningen før slaget.
Hun stod som frosset med en kaffekopp i hånden. Den tynne dampen steg opp, brente fingrene, men hun lot den ikke forsvinne.
Han er praktisk.
Ja, praktisk, mumlet han mens han justerte slipset foran speilet. Akkurat som alt annet hos deg.
Synnøve senket blikket. Kaffen sluttet å dampe. Overflaten mørknet, reflekterte taket som et lite, knust speil.
Marius, du
Hva? han allerede rykket etter nøklene, metallet klirret mot ringen på forlovelsesringen.
Ingenting.
Døren slamret så hardt at en skapdør med porselen ristet.
***
De møttes på jobben i Oslo. Hun en stille, beskjeden regnskapsfører som holdt håret i en slurvete knute, han en selvsikker avdelingsleder med latter som ristet korridorene. Marius flørtet med stil: roser med dråper av dugg på kronbladene, middag ved stearinlys hvor han bestilte en medium stekt biff uten å spørre hva hun likte.
Du er vel ikke en av dem som lager storm i et glass vann, vel? spurte han på tredje date mens han justerte servietten på fanget hennes.
Nei, smilte Synnøve, som om hun ikke hørte den lille klokkeklangen i bakhodet hennes.
Så bra. Min eks gjorde alltid skandaler
Hun tok det ikke så tungt. Så kom bryllup, barn, hus. Alt som i et vanlig norsk eventyr.
Av og til, når hun prøvde en bluse med åpne skuldre, sa han:
Kanskje noe mer nedpå for deg. Det er ikke din stil.
Eller når hun påførte leppestift foran speilet, kastet han en kommentar:
Hvorfor? Du ender opp med å sitte hjemme uansett.
En gang da hun kjøpte en ny parfyme med en lett blomsterduft, rynket han på nesen:
Lukt som fra en billig kiosk. Prøver du å bli som kontorLily?
Og fra da av sluttet hun å bruke den.
På bursdagen hans ga han henne en støvsuger.
Den er allerede sliten, forklarte han mens han så på hvordan hun pakket opp. Du synger jo alltid når du rydder.
Hun takket, men så lenge inn i vinduet mens barna ropte på kake.
Hun holdt munn. For egentlig var han en god mann. Ikke voldelig, drakk ikke, tjente penger.
Var ikke det nok?
***
Har du noen gang elsket meg?
Samme kveld, samme samtale. Marius unngikk blikket som om han sjekket om døren var låst.
Hvorfor Du er en perfekt kone.
Det er ikke svar.
Han sukket, som om han måtte forklare multiplikasjonstabellen.
Synnøve, hvorfor gjør du dette til et drama? Alt er greit hos oss.
Greit?! stemmen hennes dirret, men ikke av tårer, av raseri som endelig brøt ut. Du sa i dag at du giftet deg med meg fordi jeg er «praktisk»!
Så hva? han så på henne med skulderen ned. Er det egentlig så ille?
Hun så på ham som om hun så ham for første gang: solbrentheten på halsen kom fra tennis med kolleger, ikke fra henne. Rynken mellom øyenbrynene var ikke fra bekymring, men fra irritasjonen over å måtte forsvare seg.
Hva med Kari?
Marius sitt ansikt krøp sammen, som om noen hadde trukket i en usynlig tråd.
Hva har hun med dette å gjøre?
Du elsket henne.
Ja, innrømte han brått, og i det ordet lå mer følelse enn i alle deres år sammen. Jeg elsket henne. Men med henne kunne man ikke bygge en normal familie.
Synnøve kjente noe knuse inni seg, som om en hæl knakk: du kan gå videre, men ikke på samme måte som før.
Så jeg er en underdanig, hjemmebestemt erstatning?
Ikke gjør et drama av det, han viftet med hånden som om han bortviste en mygg. Vi har barn. Hus. Hva mer vil du ha?
***
Hun nølte.
Kanskje hadde han rett? Kanskje er kjærlighet en luksus, og familien viktigere? Synnøve stod ved vinduet og så de første regndråpene spre seg over glasset. I refleksjonen så hun sine fingeravtrykk hun hadde stått der så ofte i det siste, som om hun ventet på at verden utenfor skulle gi svar.
Marius Marius levde som om ingenting hadde endret seg.
En uke senere, da han så at hun igjen hadde tålt, sluttet han helt å late som.
Igjen pasta? Han stakk gaffelen i tallerkenen som om han lekte med bevis på hennes utilstrekkelighet. Kanskje du skulle ha lagt til litt krydder.
Du sa selv at du ikke liker sterkt, svarte hun, men stemmen hennes lå fremmed, som om en annen talte for henne.
Så hva? Han skjøv tallerkenen bort med et blikk som om hun hadde servert ham en suppe av svindel. Kari laget alltid mat
Synnøve reiste seg brått. Stolen skranglet mot gulvet og etterlot et merke en ny flekk i dette huset, en ny usett sprekk.
Vil du ha Kari? Gå!
Kom igjen, lo han, og latteren hans var høyere enn et rop. Hvor skulle jeg dra? Du vet jo at det er behagelig for meg med deg.
I det øyeblikket skjønte hun endelig.
Han prøvde ikke engang å holde henne fast. Ikke fordi han var sikker på hennes kjærlighet, men fordi han var sikker på hennes underkastelse.
Hun begynte å merke det overalt.
I hvordan han ikke lenger rettet på henne når hun «klær seg feil» han gikk bare forbi. I hvordan han ikke lenger holdt blikket på henne, som om hun var en del av interiøret en sofa som er der, men som ingen lenger setter seg på. I hvordan hans «rolige» dager strakte seg i uker ingen krangler, ingen krav, bare ingenting.
Det mest skremmende var at dette «ingenting» var høyere enn ethvert rop.
Hun sto på kjøkkenet, presset kanten på bordet, og innså plutselig: han ble aldri sint. Han ventet bare på at hun skulle gi opp. Som hun ga opp støvsugeren i stedet for en gave. Som hun ga opp parfymen. Som hun ga opp å være en som «synger over småting».
Og da vendte noe i henne.
Ingen smerte, ingen sinne bare frihet.
For hvis du ikke blir elsket, men fortsatt er sint så eksisterer du fortsatt.
Og hvis du ikke engang er sint lenger
Da er du borte.
***
En måned senere leverte hun skilsmissepapirene.
Marius trodde først ikke på det. Han gikk inn på kjøkkenet hvor Synnøve stablet barnas klær i esker, og stivnet i døren, som om en fremmed kvinne sto foran ham i stedet for hans egen kone.
Er du seriøs? spurte han, og for første gang på lenge hørtes usikkerheten i stemmen hans.
Synnøve løftet ikke hodet, fortsatte å legge de små genserne pent i bokser.
Ja.
På grunn av en tullete idé? Han tok et steg frem, og hun kjente skuldrene spenne seg.
Det er ingen tullet, sa hun lavt. Jeg er ikke møbelet ditt.
Han lo brått, nervøst, skarpt.
Å, igjen drama! Du overdrev alltid.
Synnøve så endelig på ham. Ansiktet hans var smertefullt kjent, men nå så hun ham på en annen måte: sammentrukne lepper, lett fuktige øyne han var i ferd med å knekke, men ikke fordi han mistet henne, men fordi hans «praktiske» verden hadde sprukket.
Jeg overdriver ikke, sa hun. Jeg er bare lei av å være praktisk.
Marius ble stille, så rykket han etter nøklene på bordet.
Så hva? Tror du det blir vanskelig for meg? Han kastet blikket på eskene. Du kan vel ikke lage mat ordentlig.
Hun skalv en kjent, gammel gnagende følelse. Tidligere knuste slike ord henne, men nå… hørtes de tomme ut.
Kanskje, innrømte hun. Men noen tenker annerledes.
Ansiktet hans forvriddes.
Å, sånn! Du har allerede noen, ikke? Han smilte ondt. Selvfølgelig, hva skulle jeg ellers gjort? Se på deg hvem trenger deg?
Synnøve følte at alt i henne trakk seg sammen en gammel, kjent smerte. Hun åpnet nesten munnen for å si: «Du har rett, beklager», som hun hadde gjort hundre ganger før.
Men hun innså plutselig: hun ville ikke lenger.
Jeg trenger meg selv, sa hun bestemt.
Marius stivnet. Det hadde han tydeligvis ikke forventet.
Du har gått bananas, pep han. Hva med barna? Tenker du på dem?
Hun lukket øynene et øyeblikk. Barna Ja, de var alltid i tankene hennes.
De skal se hva det betyr å respektere seg selv, svarte hun.
Det holder ikke! Han ristet med hånden. Du er egoistisk. Vi har alt hus, rikdom Du vil kaste det alt for noen dumme greier?
Synnøve så ham og forsto endelig: han forsto ingenting. For ham var dette bare «dumt».
For deg er det så, sa hun. For meg er det ikke.
Han snudde seg, jammet med nøklene mot håndflatene.
Greit. Du vil angre.
På dagen hun skulle hente de siste tingene, spurte Marius plutselig:
Så du tror du vil finne noen bedre?
Hun stoppet ved døren, følte den milde vinden fra gaten stryke ansiktet.
Bedre? spurte hun. Vet ikke. Men i det minste noen som ser meg, ikke bare et tomrom.
Han svarte ikke.
Hun gikk ut i regnet, duftet av frihet.
***
To år hadde gått.
Synnøve hadde giftet seg med en mann som hver morgen kysset henne på skulderen, selv når hun knurret over at det var for tidlig. En mann som hvisket: «Du er vakker», selv når hun stod i en slitt pyjamas med bustete hår og trøtte øyne. En gang, da han så den samme støvsugeren på tilbud, lo han og kjøpte en bukett peoner til henne bare fordi de minnet ham om fargen på leppene hennes.
Hun begynte igjen på parfyme, leppestift, åpneskulderkjoler. Hver gang hun fanget den beundrende blikket fra mannen, følte hun en varme i brystet som om noe som lenge har vært frosset, smeltet.
Og Marius
En dag traff hun ham ved en kafé i Bergen. Han satt alene ved et hjørnebord, drakk kaffe og så på mobilen. På bordet lå et foto av barna deres litt slitt i kantene, som om fingrene hans hadde bladd gjennom det ofte.
Synnøve skulle gått forbi, men han løftet hodet. Øynene deres møttes.
Og hun så ingenting.
Ingen sinne. Ingen lengsel. Ikke engang irritasjon. Bare et tomrom, like stort og dyp som et vindu i en leilighet hvor møblene for lengst er fjernet.
Han nikket. Hun smilte. De skilte lag.
Senere, hjemme i sin egen sofa, mens hun omfavnet mannen sin, tenkte Synnøve på den gangen hun var redd for å være alene. Nå visste hun det er ikke ensomheten som er skremmende.
Det er å være alene når noen er ved din side.
Marius
Marius giftet seg aldri.
Kari, da hun ringte ham et halvt år etter skilsmissen, lo og sa at hun hadde et helt nytt liv.
Barna kom på besøk i helgene, men i deres øyne leste han stadig en høflig avstand.
Om kveldstid helte han en skvett whisky og så på TV, der stillferdige ansikter beveget seg uten lyd.
For de «praktiske» går videre. De elskede blir igjen.
Men for å bli elsket, må du først lære å elske deg selv.
