Fredag, 14. juni
Pappa, kan du heller la være å komme til oss mer? Hver gang du drar, begynner mamma å gråte. Og hun gråter helt til morgenen.
Jeg sovner, våkner, sovner og våkner igjen, men hun bare gråter og gråter. Jeg spør henne: «Mamma, hvorfor gråter du? Er det på grunn av pappa?..»
Hun sier at hun ikke gråter, at det bare er snufsing fordi hun er forkjølet. Men jeg er jo stor nå og vet godt at det ikke finnes sånn forkjølelse, hvor stemmen er full av tårer.
Jeg satt på en liten kafé med datteren min, Ingrid, og drakk en kopp kald kaffe av den typen du får servert i Oslo liten, hvit og straks kald. Ved siden av meg satt hun med sitt isbeger, der hun ikke engang hadde tatt en smak det var et kunstverk, et berg av fargerike iskuler, toppet med et grønt mynteblad, et søtt kirsebær og sjokoladesaus over det hele.
De fleste seksårige jenter ville ikke klart å motstå denne godbiten. Men ikke Ingrid, for hun hadde bestemt seg siden forrige fredag for å snakke alvor med meg.
Jeg var stille lenge, rørte i kaffen og så ut på Karl Johans gate, før jeg endelig sa:
Hva skal vi gjøre, Ingrid? Skal vi slutte å sees? Hvordan skal jeg klare meg da?..
Ingrid rynket den lille nesen sin nesten potetformet, akkurat som morens, tenkte jeg. Så sa hun:
Nei, pappa. Jeg kan ikke leve uten deg heller. Vi kan gjøre det sånn at du ringer mamma og sier at du henter meg hver fredag i barnehagen.
Da kan vi gå litt rundt, og hvis du har lyst på kaffe eller jeg har lyst på is, kan vi gå på kafé. Jeg kan fortelle deg alt om hvordan det går med meg og mamma.
Så tenkte hun litt til, og etter en liten stille stund sa hun:
Og hvis du vil se mamma, kan jeg ta bilder av henne med mobilen min hver uke og vise deg. Vil du det?
Jeg så ikke direkte på min kloke datter, men nikket småsmilende:
Ja, det gjør vi, Ingrid. Vi lever sånn nå.
Ingrid sukket lettet og dyppet skjeen i isen. Men hun var ikke ferdig med samtalen, for hun måtte si det aller viktigste. Da hun fikk iskrem bart under nesen sin, slikket hun det bort og ble med ett alvorlig igjen nesten voksen.
Nesten kvinne. Som må ta vare på sin mann, selv om denne mannen er pappa og nettopp har fylt år. Ingrid hadde tegnet en bursdagskort til meg, med farger og en stor «38» midt på.
Ansiktet hennes ble alvorlig på nytt, og med brynene tett i hop sa hun:
Jeg tror du burde gifte deg, pappa
Så løy hun barmhjertig:
Du er jo ikke så veldig gammel.
Jeg lo av «velviljen» og svarte:
Sier du det «ikke så veldig»…
Ingrid holdt fast:
Ikke så veldig! Se bare på onkel Svein som har vært på besøk hos mamma to ganger han er til og med litt skallet her oppe…
Hun strøk over sine myke krøller på hodet, men ble plutselig flau da hun så meg spisse øynene og skjønte at hun hadde røpet mammas hemmelighet.
Så hun la hendene over munnen og lo, øynene ble runde av overraskelse.
Onkel Svein? Hvem er det da, som kommer på besøk? Er det mammas sjef?.. sa jeg nesten høyt, nesten så hele kaféen kunne høre det.
Jeg vet ikke, pappa… sa Ingrid usikkert, litt satt ut av reaksjonen min. Kanskje han er sjef. Han kommer, gir meg godteri, noen ganger en kake til oss alle.
Og, hun vurderte om hun skulle fortelle meg mer, han kommer med blomster til mamma.
Jeg foldet hendene, og satt lenge og stirret på dem. Ingrid så at jeg tok en avgjørelse som var viktig, der og da.
Så hun ventet, i rollen som ung kvinne, og hastet meg ikke. Hun ante allerede at menn ofte trenger litt tid til slike ting og at det gjerne er kvinnen, i dette tilfellet datteren, som må dytte dem i rett retning.
Jeg var fortsatt stille, men til slutt tok jeg mot til meg, og sukket dypt før jeg sa med nesten dramatisk stemme, som om jeg var en norsk Othello:
Men Ingrid visste ingenting om Othello, Desdemona eller kjente elskende. Hun lærte bare å være menneske å gå gjennom glede og sorg, små og store bekymringer.
Så jeg sa:
Kom, Ingrid. Det er sent. Jeg følger deg hjem, og så skal jeg snakke med mamma.
Hva jeg skulle snakke med mamma om, spurte ikke Ingrid om, men hun skjønte at det var viktig, og slukte resten av isen i all hast.
Hun kjente at det pappa hadde bestemt seg for, var mye viktigere enn all is i verden. Hun slang skjeen ned, hoppet av stolen, tørket munnen med hånden, snufset og sa seriøst, idet hun så meg i øynene:
Jeg er klar. La oss gå.
Vi gikk ikke hjem vi småsprang. Eller rettere sagt, jeg løp, mens jeg holdt Ingrid i hånden og hun mer «fløy» med som et flagg.
Da vi kom til oppgangen, lukket heisdørene seg og noen av naboene ble fraktet oppover. Jeg så litt rådvill på Ingrid. Hun så opp og sa:
Hva venter vi på? Vi bor jo i syvende etasje…
Jeg løftet henne opp, og vi sprang i trapper oppover.
Da mamma til slutt åpnet døra etter mine ivrige ringinger, startet jeg med det viktigste:
Du kan ikke gjøre dette! Hvem er Svein? Jeg elsker deg jo, og vi har Ingrid…
Jeg holdt fortsatt rundt Ingrid, og tok også mamma i armene mine. Ingrid omfavnet oss begge, lukket øynene for de voksne kysset…
Sånn kan det altså gå, at to voksne rotete mennesker blir samlet av en liten jente, som elsker dem begge og de elsker henne, og hverandre men lar stolthet og sårede følelser stå i veien.
I dag forstår jeg og min største lærdom er: Det er ofte barna som husker det viktigste for oss voksne, det vi glemmer midt i stoltheten og alt kaoset. Ingenting er viktigere enn å ta vare på hverandre.
