17. september
Du har lurt meg! Eirik sto midt på stua, ildrød i ansiktet av sinne. Hva mener du med «lurt deg»? Du visste det! Visste at du ikke kunne få barn, og likevel giftet du deg med meg!
Du kommer til å bli den vakreste bruden, sa mamma, mens hun justerte sløret mitt. Jeg smilte til speilbildet mitt.
Den hvite kjolen, blonden på ermene, Eirik i stiv dress. Alt ble akkurat slik jeg hadde drømt om siden jeg var femten: stor kjærlighet, bryllup, barn. Mange barn. Eirik ville ha en sønn, jeg ønsket meg en datter, så vi hadde blitt enige om tre så ble ingen av oss snytt.
Om ett år steller jeg barnebarn, sa mamma mens hun tørket gledestårer.
Jeg trodde på hvert ord.
De første månedene etter bryllupet svevde jeg på rosa skyer. Eirik kom hjem fra jobben, jeg møtte ham med middag, vi sovnet i hverandres armer hver kveld. Hver morgen sjekket jeg kalenderen med et håpefullt hjerte. Forsinket mensen? Nei innbilning. Enda en måned. Og en til. Og en til
Da det ble vinter, sluttet Eirik å spørre «noe nytt?» med håp i stemmen. Han så bare tomt på meg når jeg kom ut fra badet.
Kanskje vi burde dra til lege? foreslo jeg i februar, da det nesten var gått et år.
På høy tid, mumlet Eirik, uten å løfte blikket fra mobilen.
Klinikken luktet klor og håpløshet. Jeg satt i kø sammen med andre kvinner med matt blikk, bladde i et blad om lykkelig mamma-liv og tviholdt på tanken at dette var en misforståelse. Det kom til å ordne seg.
Tester. Ultralyd. Enda flere prøver. Navnene på prosedyrene gikk i ett med kalde benker og uinteresserte sykepleiere.
Sjansen for naturlig befruktning er omkring fem prosent, sa legen, uten å møte blikket mitt.
Jeg nikket, skrev ned i notatboka mi, stilte noen spørsmål. Inni meg var alt frosset til is.
Behandlingen startet i mars. Forandringene kom da også.
Gråter du igjen? spurte Eirik fra døråpningen, med mer irritasjon enn omtanke i stemmen.
Det er hormonene.
Tredje måned? Kanskje du bør slutte å late som? Jeg er lei!
Jeg prøvde å forklare hvordan behandlingen virket, at det trengtes tid, at legene hadde sagt at det kunne ta et halvt til ett år. Men Eirik var allerede ute av rommet, og slo hardt igjen døra.
Første prøverør var planlagt til høsten. I to uker lå jeg nesten urørlig i senga, redd for at mirakelet skulle smuldre bort.
Negativt, sa sykepleieren tørt på telefonen.
Jeg sank sammen på gulvet i gangen og ble sittende sånn til Eirik kom hjem.
Hvor mye har vi brukt på alt dette? var det første han sa, ikke «hvordan går det med deg».
Jeg har ikke regnet på det
Det har jeg. Nesten en million kroner. Og til hvilken nytte?
Jeg hadde ingen svar.
Andre forsøk. Eirik kom knapt hjem før midnatt, luktet fremmede parfymer. Jeg spurte ikke. Orket ikke vite.
Igjen negativt.
Kanskje vi burde gi oss nå? sa Eirik, satt på kjøkkenet og kvernet på en tom kopp. Hvor lenge skal vi holde på?
Legene sier ofte lykkes tredje gang.
Legene sier det som lønner seg, de!
Tredje runde gikk jeg nesten gjennom alene. Eirik «jobbet overtid» hver kveld. Venner sluttet å ringe de orket ikke trøste mer. Mamma gråt på telefon og spurte hvem i himmelen jeg hadde gjort urett.
Da sykepleieren sa «beklager» for tredje gang, hadde jeg ikke flere tårer igjen. Det var slutt mellom oss etter det andre kurset og nok en krangel om penger.
Du har lurt meg! hylte Eirik midt på stua, rød og oppfarende.
Hva mener du?
Du visste at du ikke kunne få barn, og giftet deg likevel!
Jeg visste det ikke! Jeg fikk diagnosen for ett år siden, du var selv med da legen
Ljug ikke! Han kom mot meg, og jeg rykket automatisk bakover. Du planla dette! Fant deg en idiot som giftet seg med deg, og så: overraskelse! Ingen barn.
Eirik, vær så snill
Nok! Han grep en vase og kastet i veggen. Jeg fortjener en normal familie! Med barn! Ikke dette!
Han pekte på meg, som om jeg var noe usselt, en feil.
Kranglene ble daglige. Eirik kom hjem irritert, var taus hele kvelden, og så eksploderte han for bagateller: fjernkontrollen feil sted, for salt i suppa, for høy pusting.
Vi skal skilles, erklærte han en morgen.
Hva? Nei! Eirik, vi kan adoptere! Jeg har lest
Jeg vil ikke ha andres barn! Jeg vil ha min egen! Og en kone som kan gi meg det!
Gi meg en sjanse til! Jeg elsker deg.
Men jeg elsker ikke deg lenger.
Han sa det rolig, så meg rett i øynene. Og det gjorde vondere enn alle skrikene tilsammen.
Jeg pakker sammen, sa han den fredagen.
Jeg satt på sofaen med teppet rundt meg og så ham lempe skjorter ned i kofferten. Men han klarte ikke å pakke i stillhet.
Jeg drar fordi du er ufruktbar.
Eirik fortsatte å trykke på såret.
Jeg finner meg en ordentlig dame.
Jeg sa ingenting.
Døra slo igjen. Leiligheten ble stille. Først da gråt jeg for første gang på flere måneder, hulket og skrek til stemmen forsvant.
De første ukene etter skilsmissen gled sammen til en grå suppe. Jeg sto opp, drakk te, la meg igjen. Glemte å spise. Glemte hvilken dag det var.
Venner kom innom, satte igjen mat, vasket, prøvde å prate jeg nikket og sa det de ville høre, men så svøpte jeg teppet rundt meg og stirret i taket igjen.
Men dagene gikk. Uken etter uke. En morgen våknet jeg og visste: nok.
Tok en varm dusj, kastet alle medisiner ut av kjøleskapet og meldte meg inn på treningssenteret. På jobb ba jeg om et nytt prosjekt krevende, tre måneder med fullt kjør.
I helgene begynte jeg på små utflukter. Siden kortere reiser. Oslo, Bergen, Ålesund. Livet stoppet ikke.
Jeg møtte Aksel på Norli vi strakte oss begge etter siste eksemplar av en ny Jo Nesbø.
Damene først, smilte han, ga fra seg boka.
Og kanskje du kan få den hvis du spanderer kaffe? svarte jeg plutselig.
Han lo, og det var som om noe smeltet innvendig.
Under kaffekoppen fortalte han om Karianne sju år gammel, som han hadde hatt alene i fem år siden moren hennes døde.
Om hvor vanskelig det hadde vært i starten, hvordan Karianne gråt etter mamma om natten, hvordan han lærte seg å flette håret hennes ved hjelp av YouTube.
Du er en god far, sa jeg.
Jeg prøver.
Jeg ville ikke lyve for ham. På tredje date da jeg skjønte at dette var noe mer, at Aksel ikke var en tilfeldig bekjent la jeg kortene på bordet.
Jeg kan ikke få barn. Det er en diagnose tre mislykkede prøverør. Mannen min dro. Hvis det er viktig si heller ifra nå.
Aksel tidde lenge.
Jeg har Karianne, svarte han til slutt. Det er deg jeg vil ha. Om vi får barn sammen eller ikke spiller ingen rolle.
Men
Du kan, avbrøt han. Være mamma. Om du vil.
Hva mener du?
Mamma fikk en lignende beskjed. Se på meg? Mirakler skjer.
Karianne tok meg overraskende fort inn. Første gang vi møttes, så hun surt på meg, svarte kort. Men da jeg spurte om favorittboka, sprudlet hun løs i en halvtime om Harry Potter. Andre møte tok hun hånda mi. Tredje spurte hun om jeg kunne flette «Elsa-fletter».
Hun liker deg, konstaterte Aksel. Hun har aldri akseptert noen så fort.
To år løp forbi. Jeg flyttet inn hos Aksel, lærte å steke pannekaker hver lørdag, kunne hele Paw Patrol utenat og våget å elske igjen. Ordentlig uten frykt.
Nyttårsaften, da klokka slo tolv, hvisket jeg et ønske: Jeg ønsker meg et barn.
Så ble jeg redd for mine egne ord hvorfor rive opp gamle sår? men ønsket var sluppet ut.
En måned senere var mensen forsinket.
Umulig, tenkte jeg, stirret på to streker på testen. Sikkert feilaktig test.
Ny test. To streker.
En til! Tre, fire, fem!
Aksel, jeg jeg vet ikke hvordan det er mulig
Han forsto før jeg var ferdig. Løftet meg rundt og kysset meg i pannen, på nesen, på leppene.
Jeg visste det! Jeg sa du kunne!
Legene så spørrende på meg på klinikken. De tok frem gamle papirer, leste gamle blodprøver, bestilte flere undersøkelser.
Dette er umulig, ristet overlegen på hodet. Med din diagnose jeg har aldri sett det før.
Men jeg er gravid?
Gravid. Uke åtte! Alt ser veldig bra ut.
Jeg lo.
Fire måneder senere støtte jeg på Eiriks venn på Rema.
Hørt om Eirik? spurte han og så på magen min. Gift tredje gang nå. Går fortsatt ikke.
Går ikke?
Nei, ikke med barn. Ikke med andre kona, ikke med tredje. Legene sier det er hans problem. Tenk det og han skyldte alt på deg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg følte ingenting ikke skadefryd, ikke sorg. Bare tomhet der kjærligheten engang bodde.
Sønnen min ble født en solfylt augustmorgen. Karianne satt med Aksel ute i gangen, mest nervøs av alle.
Kan jeg holde ham? spurte Karianne, stakk hodet inn.
Forsiktig, sa jeg og rakte henne den lille bylten. Ta hodet godt.
Karianne så med store øyne på lillebroren, så opp på meg.
Mamma, kommer han alltid til å være så rød? Mamma
Jeg begynte å gråte, Aksel trakk oss inntil seg, Karianne så forvirret fra oss til babyen, uten å forstå hvorfor alle gråt.
Da innså jeg det viktigste: Noen ganger trengs bare den rette personen ved din side for å tro på det umulige.
