– Legg nøklene på bordet. Nå, – Solveig sto i døren til sin egen leilighet med armene i kors. Hun skalv av raseri.
I gangen, omgitt av tre digre rutete bager, stod Ragnhild. Eks-svigermoren. I hånden holdt hun duplikatnøklene som Solveig for tre år siden, mens hun enda var gift med sønnen Torbjørn, uforsiktig hadde gitt henne «for sikkerhets skyld».
– Det glemmer jeg, Solveig, – svarte Ragnhild rolig, mens hun tok av seg skoene og plasserte dem pent på skohylla. – Jeg har full rett til å være her. Sønnen min la de beste årene av livet i denne leiligheten. Og forresten, du lever altfor godt etter skilsmissen. Det må rettes opp.
– Hvilken rettferdighet? – Solveig tok et skritt frem, kjente sinnet koke inni seg. – Torbjørn betalte ikke en krone på dette lånet! Vi ble skilt for to år siden. Leiligheten ble kjøpt for pengene til foreldrene mine før vi giftet oss, han hadde bare en eierandel som han selv ga fra seg mot barnebidraget. Dere har ingenting her.
– Juridisk sett kanskje, – svigermoren rettet på frisyren foran speilet i gangen og så kritisk på Solveigs ansikt. – Men med samvittigheten? Torbjørn sitter igjen på bar bakke. Leier et rom i en fellesleilighet, tar seg av strøjobber. Og du? Se på deg selv. Oppussing, ny bil, datteren i privat barnehage. Hvor kommer pengene fra? Du har sikkert ikke betalt ham alt du skylder. Derfor har jeg kommet for å bo her. Jeg skal hjelpe til med barnebarnet, og samtidig kontrollere forbruket.
– Barnebarnet er seks år, du så henne sist på treårsdagen! – Solveig dro frem mobilen. – Jeg ringer politiet nå. Du oppholder deg på fremmed eiendom uten tillatelse.
– Ring, ring, – humret Ragnhild, gikk trygt inn i stuen og satte seg på sofaen. – Jeg sier til politiet at jeg er kommet for å besøke mitt eget barnebarn på oppfordring fra faren. Torbjørn bekrefter. Vi lager en skandale for hele blokka? Vær så god. Har du ikke dårlig samvittighet overfor naboene? Du som er så korrekt, sjef på eget kontor.
Solveig senket mobilen. Svigermoren traff en svakhet – å krangle med en gammel kvinne foran naboer og ikke minst seks år gamle Marte, som var hos venninnen, var det siste hun ønsket. Hun måtte være smartere, men nervene var i ferd med å ryke.
– Du har nøyaktig tretti minutter på å pakke sammen og gå, – sa Solveig med tydelig stemme. – Eller så bytter jeg lås med en gang. Håndverkeren kommer om en halv time.
– Det kommer han ikke, – Ragnhild tok frem en heklet duk fra lommen og la den på salongbordet. – Jeg har allerede snakket med styrelederen i borettslaget. Jeg sa jeg var moren din på besøk, og at du ville bytte lås fordi du har et midlertidig sinnssykdom. Han støttet meg. Sitt rolig, Solveig. Vi har en lang samtale foran oss.
Solveig gikk inn i stuen og satte seg i lenestolen overfor svigermoren. Hendene skalv fremdeles, men i hodet begynte en plan å ta form. Det nyttet ikke å bli enig med denne kvinnen på god måte; hun forstod bare språket til makt og egennytte.
– Hva vil du egentlig? – spurte Solveig rett ut. – Jeg tror ikke du har dratt fra forstaden med tre kofferter bare for en mytisk rettferdighet.
– Jeg vil at sønnen min skal leve som et menneske, – svarte Ragnhild skarpt. – Du tok alt fra ham.
– Han tapte alt på tipping! – ropte Solveig og mistet tålmodigheten. – Du vet godt hvorfor vi ble skilt. Han stjal gullsmykkene mine, pantsatte datamaskinen og tømte barnebidragskontoen.
– Å, ikke overdriv, – viftet den gamle kvinnen med hånden. – Han var ung, gjorde en feil. Du skulle støttet mannen din, ikke gå til skilsmisse og krevd barnebidrag. På grunn av barnebidraget får han ikke fast jobb – de trekker halvparten med en gang.
– Han er trettito år, hvor ung? – humret Solveig bittert. – Og han har ikke betalt barnebidrag på et halvt år. Gjelden er over to hundre tusen kroner. Hva snakker du om?
– Nettopp derfor er jeg her, – Ragnhild lente seg frem. – La oss bli enige. Du overfører halvparten av leiligheten tilbake til Torbjørn. Eller selger den, kjøper noe mindre, og gir ham differansen til bolig. Og du trekker barnebidragskravet. Til gjengjeld reiser jeg, og du slipper å høre fra meg.
Solveig stirret på eks-svigermoren og trodde ikke sine egne ører. Frekkheten til denne kvinnen kjente ingen grenser.
– Er du fra vettet? – spurte Solveig lavt. – Jeg skal gi bort en eierandel i leiligheten til en mann som ranet sitt eget barn?
– Hvis ikke gjør jeg livet surt for deg, – truet Ragnhild. – Jeg flytter inn i det lille rommet. Bor her, følger barnebarnet i barnehagen, forteller henne hvilken egoistisk mor hun har. Jeg ringer barnevernet, sier du forsømmer ungen og jobber døgnet rundt. Da får vi se hvordan du synger.
I det samme hørtes det i gangdøren. Det var venninnen Ingrid, som kom med Marte.
– Mamma! – løp lille Marte inn i stuen, men stanset da hun så den fremmede eldre kvinnen. – Hvem er det?
– Det er bestemor Ragnhild, Marte, – sa svigermoren med søt stemme og strakte ut armene. – Jeg har kommet på besøk til deg.
Marte klamret seg forskrekket til moren. Ingrid tok inn situasjonen, så de rutete bagene i gangen og gikk raskt bort til Solveig.
– Solveig, hva skjer? – hvisket venninnen. – Hvem er det?
– Eks-svigermor, – hvisket Solveig tilbake. – Hun er kommet for å presse meg. Krever leiligheten.
Ingrid rynket pannen og snudde seg mot Ragnhild.
– Kvinnfolk, er du helt fra sans og samling? Pakk deg ut herfra før jeg ringer politiet.
– Hvem er du til å bestemme over meg? – glefset Ragnhild. – Venninne? Hold kjeft. Dette er familiesaker.
– Marte, gå på rommet ditt og lek, – ba Solveig. Jenta løp lydig ut.
Solveig vendte seg til Ingrid:
– Ingrid, vær med henne et øyeblikk. Vi må snakke alene.
Ingrid nikket og gikk inn på barnerommet, lukket døren etter seg.
– Altså, utpressing? – Solveig reiste seg og gikk til vinduet. – Tror du jeg blir redd for barnevernet eller skandalene dine?
– Du blir redd, – svarte Ragnhild selvsikkert. – Du er en dannet dame, du bryr deg om omdømmet. Du har ikke bruk for problemer på jobben. Jeg er pensjonist, jeg har ingenting å tape. Jeg følger etter deg overalt.
– Greit, – sa Solveig plutselig rolig. – La oss ordne det slik. Siden du er kommet for å hjelpe og gjenopprette rettferdighet, starter vi med en gang. Torbjørn skylder meg barnebidrag for et halvt år. Det er to hundre og førti tusen kroner. Pluss fellesutgifter han ikke betalte mens han bodde her – seksti tusen til. Totalt tre hundre tusen. Betal.
Ragnhild ble et øyeblikk satt ut, men tok seg raskt inn igjen.
– Jeg har ikke de pengene. Jeg er pensjonist.
– Og jeg har ikke en ekstra leilighet, – parerte Solveig. – Siden du er her for å representere sønnen din, betaler du for ham. Eller trodde du du skulle flytte inn, sette deg på nakken min, spise maten min og diktere vilkår?
– Jeg skal hjelpe til med husarbeid! – ropte Ragnhild. – Lage mat, rydde!
– Jeg trenger ikke noen kokke, – Solveig gikk bort til bagene i gangen og sparket til en av dem. – Ta sakene dine og gå. Frivillig.
– Nei! – Ragnhild spratt opp fra sofaen og løp bort til Solveig. – Jeg går ikke! Du må dele! Sønnen min lider på grunn av deg!
– På grunn av meg? – Solveig snudde seg brått, øynene smalnet. – Sønnen din lider på grunn av sin egen latskap og dumhet. Og på grunn av deg, fordi du hele livet har klappet ham på ryggen og forsvart alle de ekle handlingene hans. Han er en voksen mann, men du må gå rundt og presse folk for leiligheter? Er du ikke flau?
– Ikke snakk sånn om sønnen min! – den gamle kvinnen hevet hånden for å gi Solveig en ørefik.
Solveig grep hånden hennes i luften. Grepet var jernhardt.
– En gang til du rekker frem hånden i mitt eget hjem, så anmelder jeg deg for overfall, – sa Solveig lavt og truende. – Nå hør nøye, Ragnhild.
Hun slapp svigermorens hånd. Den gamle pustet tungt, øynene viste for første gang en anelse frykt.
– Du tar bagene dine og går. Hvis du er her om fem minutter, ringer jeg advokaten min. Vi har allerede diskutert Torbjørns gjeld. Han har en eierandel i hytta deres på fjellet, som dere skrev på ham. Vi tar beslag i den andelen for barnebidraget. Selger den på tvangsauksjon. Vil du ha fremmede folk inn på hytta di?
Ragnhild ble blek.
– Du gjør ikke det. Torbjørn sa du ikke ville involvere domstolene.
– Torbjørn er en tosk, – svarte Solveig skarpt. – Han dømte meg etter den Solveig som gråt i puten mens han spilte opp familiekassa. Den Solveig er forsvunnet for to år siden. Foran deg står en kvinne som forsørger barnet alene, leder en salgsavdeling og kan telle penger. Hvis du ikke går, sender advokaten min dokumentene i morgen tidlig for beslagleggelse av Torbjørns eiendeler. Og den eneste eiendelen han har, er andelen i hytta.
Svigermoren stod stille. Logikken nådde henne umiddelbart. Utpressingen av leiligheten hadde mislykkes, og utsikten til å miste egen hytte på grunn av sønnens gjeld var mer enn reell.
– Du er en slange, Solveig, – hveste Ragnhild, men uten den tidligere selvsikkerheten.
– Det får stå til, – Solveig åpnet ytterdøren. – Tiden går. Fem minutter.
Svigermoren virret rundt i gangen. All krigsiveren var borte. Hun begynte å dra på seg skoene, fumlet med lissene.
– Torbjørn skal få vite hva slags dyr du er, – mumlet hun mens hun grep den første bagen. – Han tar fra deg ungen.
– Bare prøv, – sa Solveig likegyldig. – Med hans inntekt og gjeld. De ville ikke engang overlate en katt til ham.
Ragnhild dro ut to av bagene på trappeavsatsen. Den tredje bagen sparket Solveig ut etter henne.
– Nøklene, – Solveig rakte ut hånden.
Svigermoren slengte nøkkelknippet i gulvet med et sinna kast. Det skranglet over flisene. Solveig tok det rolig opp.
– Og kom aldri tilbake. Aldri. Marte får du ikke se før Torbjørn har betalt hver eneste krone av gjelden. Hvis du begynner å henge utenfor barnehagen, ansetter jeg vektere og anmelder deg for forfølgelse. Har du forstått?
Ragnhild svarte ikke. Hun peset tungt og prøvde å få tak i alle tre bagene. Heisdørene gled opp, og hun, mumlende og svergende, forsvant inn.
Solveig smalt igjen døren og vred om låsen to ganger. Knærne sviktet, hun lente ryggen mot døren og gled langsomt ned på gulvet. Hjertet hamret.
Ingrid kom ut fra barnerommet, og bak henne tittet Marte forsiktig frem.
– Dro hun? – spurte Ingrid og satte seg på huk foran Solveig.
– Dro, – pustet Solveig ut og smilte. – Hun kommer ikke tilbake. Hun var redd for å miste hytta.
– Mamma, hvorfor skrek bestemor sånn? – spurte Marte, kom nærmere og la armene rundt mors hals.
Solveig klemte datteren tilbake, trykket nesen mot det myke håret. All sinne og spenning fordampet, bare en følelse av lettelse og seier stod igjen.
– Alt er bra, lille venn, – sa Solveig lavt mens hun reiste seg. – Bestemor hadde bare tatt feil av adressen. Hun kommer ikke til å plage oss mer. Kom, vi drikker te med kaken Ingrid hadde med seg.
Ingrid blunket til Solveig og gikk ut på kjøkkenet. Livet falt tilbake i sitt vante, rolige spor – og denne gangen hadde Solveig lært at den beste måten å møte trusler på er å vite nøyaktig hva du har krav på, og aldri la deg presse til å gi det fra deg.
