Sannheten er noen ganger mer smertefull enn løgnet.
Så, Synnøve, lytt godt. Du kan tenke hva du vil om meg, men du kommer aldri til å bevise noe. Du har ingen vitner, mens Eirik stoler på meg. Hvis du vil bli i familien vår, må du bare gå med på å rydde, lage mat og holde kjeften. Forstår du?
***
Synnøve gifte seg med Eirik for noen år siden. Snart fikk de en gutt Marius, som nå er seks år gammel. Begge foreldrene jobbet, og prøvde å holde familien på bena uten å falle i økonomisk knipe.
De bodde enkelt, men i godt lag: Synnøve tok seg av hjemmet og barnet, og jobbet som regnskapsfører i et lite firma i Skedsmokorset. Eirik var ingeniør i et anlegg i nærheten av Drammen. Alt så ut til å gå som det skulle.
En dag fikk Eiriks mor, Ingrid, diagnosen iskemisk hjertesykdom en tilstand som krevde kontinuerlig behandling, pleie og forsiktig håndtering. Ingrid måtte slutte i jobben, og ble helt avhengig av sønnen sin.
Synnøve gjorde så mye hun kunne for Ingrid: etter jobb stoppet hun innom med poser fulle av mat, kokte supper og kraftige gryter. Noen ganger tok hun med Marius, for det var ingen til å passe ham om kvelden. På andre dager kom Eirik selv på besøk.
I begynnelsen virket alt naturlig. Men etter hvert begynte spenningen å bygge seg opp. Pengene forsvant raskere enn før: medisiner, behandlinger og spesialkost tømte kontoen. Eirik overlot uten ord en del av lønnen til moren, og Synnøve aksepterte det. Men snart merket hun at det knapt var nok igjen til egne behov. Eirik så tydeligvis ikke problemet.
Marius trengte nye sko, danseklubben krøp i pris, og vaskemaskinen brøt sammen. Alt gikk på skinner baklengs. Synnøve hadde også trengt en ny vinterkåpe den gamle hadde hun slitt i over fem år. I stedet hørte hun stadig fra ektemannen:
Bare hold ut. Nå er mamma det viktigste.
Hun nikket, forsto at helsa gikk foran alt. Men inni henne vokste en stadig tyngre følelse. Hun visste ikke hvor lenge dette skulle vare, eller hva som ventet dem fremover.
En dag, like før en festlig helg, fikk Synnøve en kortere arbeidsdag. På vei hjem hørte hun fra Ingrid noe som fikk henne til å hoppe etter pusten.
Den dagen fikk Synnøve en bonus. Ikke en enorm sum, men en kjærkommen en av noen tusen kroner mer enn hun hadde forventet. Hun drømte allerede om kvelden: hun og Eirik la Marius i seng, åpnet en flaske rødvin, skar opp ost, spekepølse og frukt, og satt bare to sammen som før, langt fra den endeløse slitenheten.
Med den tanken gikk hun innom nærbutikken, kjøpte ferske grønnsaker, urter og melk. Hun tenkte: «Jeg tar alt dette med til Ingrid, så kan vi hjem og gjøre oss klare for kvelden vår.»
Hun hadde en nøkkel til svigermors leilighet for sikkerhets skyld. Så Synnøve låste rolig opp døren og gikk inn. Fra kjøkkenet kom en lyd. Først trodde hun det var TV-en, men da hun kom nærmere, stoppet hun som frosset i is.
Ingrid sto ved vinduet som stod på gløtt, med en sigarett i den ene hånden og en telefon i den andre.
Selvfølgelig kommer jeg til å late til jeg må, sier hun i en raspende stemme i røret. Hva vil du ha? Sønnen hjelper, svigerdatteren hopper rundt på tærne. Jeg kan ikke takke nei til det. Ikke for noen krone. Takk, Veronica, for å ha ordnet legeerklæringen.
Alt ble tåkete for Synnøve. Ordene traff som et slag. Hun stupte bakover, støtte seg på dørkarmen, og handlevognen med varene falt fra hendene. Tomater og epler sprakk på gulvet.
