Jeg husker den første ønskede babyen til Liv og hennes mann, Einar. I ni måneder stod han ved hennes side, beskyttet henne, møtte henne på universitetet og sørget for at hun fikk ro.
Spesielt forbød han henne å gå ut i glattvær. Like før fødselen ble han plutselig sendt på forretningsreise. Han kunne ha sagt nei, men han planla likevel å trekke seg tilbake så snart barnet kom. Det var ikke meningen at han skulle gå rundt i vakt, men Liv måtte være hjemme med den lille.
Fødselsprosessen startet akkurat i det øyeblikket Jens klarte å dra av sted. Smertene var uutholdelige, og mannen var ikke der. Liv hadde aldri forestilt seg å gå gjennom dette alene førstegangsfødende har jo andre forventninger.
Det så ut som om barnet kom i god helse, men Liv ville nesten ikke fortelle Einar om hendelsen. Hun tenkte at han kanskje ville høre det fra noen andre.
Liv kastet et blikk rundt rommet. På den andre siden lå en kvinne i førtiårene. Ved siden av henne satt en ung dame i en senga og snakket i telefon. Ved døren gråt en annen kvinne, vendt bort mot veggen.
Etter den enorme anstrengelsen som nettopp hadde skjedd på operasjonsstuen, falt Liv på den blå puten med den trekantede merkelappen og falt i en dyp søvn. Det var som om alt rundt henne forsvant.
Skal vi mate babyen? hørte Liv gjennom drømmen. Hun snudde seg med et bredt smil.
Sykepleieren sto ved den gråtende kvinnen som fortsatt vendte ansiktet bort.
Hvorfor er du så stille? Ta den i armene. Se hvor vakker du har fått den. Kvinnen frøs et øyeblikk, men snudde seg ikke.
Du kan spre bena dine, men hvis du tar ansvar for deg selv, er det best å vurdere å gi fra deg barnet. Sykepleieren, fortsatt litt andpusten, gikk ut.
Den første til å snakke var kvinnen i førtiårene. Nina kunne ikke holde følelsene inn:
Tror du jeg ønsket dette barn? Jeg er nå treogtredve år, sønnen er gift, snart får jeg barnebarn. Og så dette Hva skal jeg gjøre? Det er allerede skjedd. Barnet er uskyldig. Hadde jeg ikke villet det, ville jeg ikke latt det skje. Nå hva? Skal barnet gå fra barnehjem til barnehjem? Har du tenkt på hvordan det skal leve når det blir forlatt like etter fødselen?
Anna begynte å gråte enda mer. Hun skjulte ingen tårer lenger, og brøt sammen i høye stønn.
Hvorfor skriker du? Hjælper det noe? fortsatte Nina, urolig. Ta barnet, gi det mat og vær ikke dum.
Kanskje det er blitt mishandlet? foreslo Alva, da hun endelig la bort telefonen. Eller så er barnet fra en annen far, eller fra en stefar?
Liv lyttet til Annas historie og følte seg skyldig, som om hun selv hadde gjort dette. Hun var jo så lykkelig Einar holder henne i hånden, foreldrene elsker henne. Likevel finner hun alltid en unnskyldning for å være i dårlig humør.
Der lever en person som ingen trenger. Og et barn som akkurat har kommet til verden. En skapning som ennå ikke har gjort noe galt, men som likevel er uønsket.
Jenta vil vokse opp bitter, fordi hennes mor har foreldre som drikker. Eller fordi mannen hennes var utro, selv om han lovte å gifte seg med henne. Den som skulle beskytte henne, forlot dem så snart han fikk vite om barnet.
Ingen ballonger vil bli blåst opp for barnets ankomst, ingen blomster til moren. Mamma blir stående alene, og barnet blir forlatt.
Det var pinlig og trist for de ukjente menneskene som nettopp hadde blitt kjent, og Liv spurte:
Hvis det finnes et sted å gå, vil du ta med barnet?
Anna så på henne som om hun var gal:
Selvsagt, men så vil det aldri skje, svarte hun med en tone som virket som en spøk, vendte seg bort fra veggen og sa ikke mer.
Et par timer senere sa Liv høyt:
Dere skal bo i studenthytta med barnet. Min mor er vaktmester. Du skal vaske gulvene, så får du et rom.
Åh, avbrøt Alva, med en ny konvolutt for utskrivning i hånden. Jeg ringer nå til mannen. Vi er to, hvorfor har vi så mange ting?
Jeg tar med meg klær, sa Ingrid, fra min datter, de er ikke nye, men de er fine. Jeg har vasket og strøket dem. Vi trenger dem ikke, jeg har en sønn. Barnebarna våre får nye ting. De trenger ikke dette.
Neste dag kom kvinner fra andre rom med tilbud om klær, barnevogn, seng, teppe.
Å, jeg har ingenting, sa den unge kvinnen fra et annet rom. Kan jeg kjøpe melkeerstatning? Jeg er redd for at melken skal gå tom.
Anna brøt ut i tårevåte latter, ikke av desperasjon, men av en plutselig glede som fylte henne.
Jeg gir det videre, jeg skal tjene penger, mumlet hun. Mødre strøk henne på skulderen og sa:
Gi det til den som trenger det mest.
Sent på kvelden, da hun lå og sov, tenkte Liv på hvor bra alt hadde gått. Alt skulle gå bra for Anna. Hun ville finne en verdig mann.
Og datteren hennes skulle også ha det bra. Nå skulle hun bo med moren. Det var alt hun trengte.
Hvilke tanker gjør du om slike merkelige historier fra ditt eget liv?
Del gjerne kommentarer og like hvis du vil lese flere av våre fortellinger. Det gir oss motivasjon til å skrive mer.
