Du spretter rundt i verden som ei geit
Vi kommer til å få til så mye kult sammen, Ingeborg, bare vent og se! Marit veivet med armene mens hun satt på vinduskarmen på studenthybelen. Du med ditt konsulentfirma, jeg med markedsføring, og så plutselig vips, vårt eget byrå! Vi har hele livet foran oss, vettu!
Ingeborg løftet hodet fra notatene og lo, den tunge fletta hennes dasket mot ryggen.
Marit, eksamen er om en uke, og du er allerede i gang med å bygge en imperium!
Kan man ikke få lov til å drømme litt, da? Marit spratt ned fra karmen og falt ned på den nedslitte senga. Seriøst, Ingeborg. Vi er jo ikke som de hønene på kullet. Vi er smarte, vettu! Vi kommer til å gjøre det stort!
Ingeborg la fra seg pennen og kikket på venninna si bustete hår, slitt T-skjorte, men med glødende øyne. Og akkurat da, uten noen grunn, trodde hun på Marit, helt og fullt.
Vi klarer det, jo! mumlet hun stille…
Ti år suste forbi som et pust.
…Ingeborg stanget seg gjennom de årene med nebb og klør. Praksis i internasjonalt firma, søvnløse netter med rapporter, business-engelsk på morgenen, kinesisk på søndagen. Seminarer, nettverksmøter, nye bekjentskaper. Hun klatret oppover, skrubbet albuene og knærne, men stoppet aldri. Da hun var tretti, gikk hun i dress av italiensk ull, fløy til Tokyo for forhandlinger og hadde glemt sist hun gråt av utmattelse det var simpelthen ikke tid til slikt.
…Marit møtte Eivind på tredje året. Han var bilmekaniker, luktet bensin, og så på henne som om hun var den eneste dama i verden. På fjerde året ble Marit gravid, på femte droppet hun ut. Det markedsføringsbyrået forsvant et sted mellom de første tennene til dattera og de andre fødselen. Nå bestod imperiet av en treroms i drabantbyen, hvor hun herset med kjeler, barnekriser og en kronisk lekk kran.
De møttes fortsatt innimellom sjeldnere og sjeldnere.
Ingeborg kom med gaver fra jobbreiser: et silkeskjerf fra Milano, et sett med fjell-te fra Yunnan-provinsen. Hun dro opp bilder fra veska, viste fram templer i Kyoto, fortalte om japanske forhandlinger.
De sier jo aldri noe rett ut, skjønner du? Alt er underforstått, hint og nyanser. Jeg brukte tre måneder på å lære etiketten så jeg ikke skulle drite meg ut første gangen.
Marit nikket, snurret posen med te i hånda og sa ikke stort. Så sukket hun tungt.
Du har det bra, du. Mens jeg ja, Sivert har fått virus fra barnehagen igjen, Eivind jobber døgnet rundt, vi har aldri nok penger…
Ingeborg visste ikke hva hun skulle si. Mellom dem var det reist en mur av forskjellige liv, forskjellige språk, forskjellige lukter hennes parfyme til to tusen kroner mot Marits barnesåpe.
…På Marits bursdag kom Ingeborg rett fra flyplassen. Mørk blå dress, høye hæler, håret stelt på business-loungen. Hun gled rett inn i selskapet, lo, fortalte om nye prosjekter, fanget oppmerksomme blikk fra mennene og respektfulle fra damene.
Marit satt i hjørnet…
Kjolen var gammel, den hun brukte på Eivinds julebord for tre år siden. Håret i stram hestehale, fordi hun ikke hadde tid til hverken føning eller styling Sivert bråkte igjen om morgenen. Hun så på Ingeborg som strålte midt i stua, folk som hørte på henne med åpen munn, og innvendig steg det noe mørkt, bitende, klebrig opp. Det var ikke misunnelse.
Det var verre…
Ingeborg gikk ut på kjøkkenet for å hente vann, og stivnet i døråpningen. Marit stod ved vinduet, klamret seg fast til vinglasset og stirret gjennom glasset med blankt blikk.
Marit, hvorfor står du her alene? Ingeborg gikk nærmere, la forsiktig en hånd på skulderen hennes. Kom da, Nadine tar med seg kake!
Marit ristet av seg hånden.
Gå. De venter på deg.
Ingeborg rynket panna, men ga seg ikke. Hun fylte opp et glass med vann, tok en slurk og begynte forsiktig:
Jeg har tenkt på noe… Det virker som du savner å jobbe, jeg ser det jo. Det er en ledig stilling hos oss, begynnernivå, men med muligheter. Jeg kan snakke med HR, du kunne fått praksisplass og så…
Vinglasset dundret mot kjøkkenbenken så vinen sprutet utover.
Praksisplass? Marit snudde seg, og Ingeborg rykket bakover av uttrykket hennes. Til meg? Praksisplass?
Marit, jeg ville bare hjelpe…
Hjelpe? Marit brølte, men latteren var sur og skjev. Hører du deg selv? Store Ingeborg Pedersen nedlater seg til den stakkars venninna, skal besvare velgjerning. Takk for storheten!
Du misforstår, Ingeborg forsøkte å holde seg rolig. Jeg ser at du er misfornøyd, at du vil ha mer, og jeg foreslår en mulighet.
Har jeg bedt deg om det? Marit gikk et skritt mot henne, og Ingeborg rygget. Du har blitt så forandret, Ingeborg. Før var du normal, nå… Nå er du høyt på strå, ser ned på oss med dine Tokyo-turer og dressjakker!
Det er urettferdig.
Urettferdig? Marit skrek, og noen kikket ut fra stua, før de trakk seg fort tilbake. Men det er vel rettferdig at du skal vise fram det perfekte livet ditt? Hver dag på Instagram: her er jeg i flyet, her er jeg på konferanse, her er smoothien min til fem hundre kroner! Tror du det er gøy å se på?
Ingeborg ble målløs…
Jeg deler bare glede, Marit. Det er normalt.
Glede? Marit fnyste. Det er bare skryting! Du skal vise alle hvor du lykkes, mens vi vi feiler. Vanlige damer har barn, familie, og hva med deg? Du spretter rundt i verden som ei geit, verken mann eller barn. Tom blomst!
Det ordet traff henne dypt, på det ømmeste stedet.
Jeg har jobbet, sa Ingeborg med knapt tremulig stemme. Jeg slet natt etter natt, mens du så på Netflix. Jeg lærte språk mens du kokte lapskaus. Det var mitt valg, og det er jeg i alle fall verdt.
Jada, slutt nå! Du har tråkket over andre, det har du. Tror du jeg ikke vet hvordan du utmanøvrerte Maria på jobben? Egoist! Bare deg selv hele livet!
Ingeborg tiet, stirret på den gamle venninna. De rystende leppene, de røde flekkene på kinnene alt den gamle bitterheten som endelig flommet ut.
Og plutselig ble alt krystallklart.
Du hater ikke meg, Marit, sa Ingeborg lavt. Du hater deg selv. Fordi du aldri turte å satse. Fordi du ga opp. Det er enklere for deg å tenke at jeg er dritt, enn å innrømme at du feiget ut.
Marit ble helt hvit.
Gå!
Jeg går, sa Ingeborg, satte vannglasset på benken og gikk mot døra. Farvel, Marit. Lykke til med ditt koseliv.
Ingeborg tok veska fra knaggen og slo opp døra. Kaldt regn pisket mot ansiktet, men hun blunket ikke engang, lot det grå sløret omslutte seg.
Hælene slo mot våt asfalt. Den dyre dressen ble klissvåt, mascaraen rant garantert nedover kinnene, men det spilte ingen rolle. Ingeborg gikk mot T-banen, og for hvert skritt ble det lettere å puste.
Merkelig nok hun ventet smerte. Hun ventet at sorgen skulle skylle over henne, over femten år med vennskap, jenta med øynene som lyste på studenthybelen, over felles drømmer og planer. Men i stedet kom bare lettelse, stille og litt skamfull.
Vennskapet deres døde ikke i dag. Det døde sakte, år for år, samtale for samtale. Hver gang Ingeborg delte glede, og fikk bare pressede lepper tilbake. Hver gang hun snakket om fremtiden, og Marit bare himlet med øynene. Hver gang hun prøvde å dra venninna ut av sumpen, og ble dratt ned selv.
Ingeborg gikk ned på T-banen og satte seg på et tomt sete, brydde seg ikke om de våte flekkene hun etterlot. Hun tok frem et lite speil, så på seg selv rennende mascara, bustete hår, røde øyne. Hun smilte tørt og la speilet tilbake.
I morgen står hun opp seks, fikser håret, tar på en annen dress, dra på jobb. For verden stopper ikke av andres misunnelse…
En måned senere ble Ingeborg kalt inn til administrerende direktør. Hun gikk inn, klar for alt ny prosjekter, kritikk, enda en forhandlings-maraton. Men direktør Olav Andersen rakte henne ordløst en mappe, og Ingeborg leste første side raskt.
Utnevnelse til regional direktør for Asia.
Årskontrakt i Singapore.
Du har fortjent det, Ingeborg Pedersen, direktøren lente seg tilbake. Styret har stemt enstemmig for deg. Avreise om tre uker, klarer du å forberede deg?
Ingeborg så opp fra papirene, nikket.
Klar.
Hun gikk ut av kontoret, klemte mappen til brystet og tillot seg noen sekunder alene i den tomme korridoren. Ute gikk november-sola ned, malte himmelen i gull og rødt. Et sted der ute, i drabantbyen, stod Marit og kokte middag og klaget til Eivind over verdens urett.
Mens Ingeborg pakket kofferten til Singapore.
Og ikke én eneste gang i hele livet angret hun på valget sitt. Som vi sier på norsk: enhver må gjøre det de kan best…
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
