«Du har ingen familie, la huset gå til søsteren din hun har det mye tøffere nå,» sa mamma. «Du har det lettere, mens søsteren din har en stor familie, det må du forstå.»
«Hvorfor er du så sur?» spurte søsteren min og satte seg ved siden av meg i sofaen, med et glass saft i hånden. Rundt bordet bråkte ungene, mannen hennes fortalte en historie til svigermoren sin mens han viftet med en kakegaffel.
«Det er ingenting,» svarte jeg og så bort. «Jeg er bare sliten. Dagen på jobben var helt forferdelig.»
Hun smilte, dro en hårtust bak øret og bøyde seg nærmere.
«Jeg har tenkt på noe noen dager nå…» hvisket hun. «Det gjelder pappas hus. Hva skal du og mannen din egentlig med det huset? Dere er to voksne med leilighet, mens vi har tre barn og bor trangt i en leid toroms. Kunne vi flyttet dit frisk luft, hage, plass til alle…»
Jeg sa ingenting, bare så på niesen min som blåste ut seks lys på bursdagskaken. Den eldste av barna.
«For dere er ikke huset til nytte egentlig,» fortsatte søsteren min. «Det er bare utgifter. Taket lekker, gjerdet skrangler, aldri slutt på vedlikehold.»
«Og hvordan har dere tenkt til å få til det da?» tenkte jeg stille, men sa ingenting.
«Mamma synes også det er fornuftig,» sa hun videre. «Vi ber ikke om gave, bare la oss få din del. Så ordner vi resten etterpå.»
Jeg nikket, selv om det strammet seg sammen inni meg.
På vei hjem satt mannen min taus bak rattet.
«Hva skjedde?» spurte han.
«De vil at jeg skal gi fra meg min del av huset.»
«Mener du, rett og slett gi det bort?»
«Ja. De mener at de trenger det mer. Vi har jo alt.»
«Alt?» Han smilte bittert. «Den lille blokkleiligheten vi har på lån?»
Neste dag ringte mamma.
«Har du tenkt på det?»
«Det er ikke noe å tenke på. Huset er halvt mitt.»
«Du snakker bare om rettigheter,» sa hun. «Men familien da? De har tre barn. Du er alene.»
«Leiligheten vår har boliglån. Vi skal betale i ti år til.»
«De har ikke engang det.»
«Jeg passet pappa de siste månedene. Jeg dro på sykehuset. Kjøpte medisiner. Søsteren min kom bare to ganger.»
«Du er den eldste. Du bør forstå. Du har ingen forpliktelser.»
Fri ordet traff meg hardt.
Utpå kvelden satt jeg alene på kjøkkenet med en kopp te.
«Mamma presser deg også?» spurte mannen min.
«Ja.»
Neste dag traff jeg en venninne.
«Når hjalp søsteren din deg sist?» spurte hun.
Jeg fant ikke noe svar.
«Vet de hva dere brukte på prøverørsforsøk?»
«Nei.»
«Nesten en million kroner. Og ikke én graviditet. Men de mener visst det er lett for deg.»
Jeg bestemte meg for å dra til huset.
Jeg dro alene.
Et forlatt tun, knirkende dør, lukten av støv og minner.
Jeg fant en notatbok med pappas håndskrift utgifter til oppussing. Han hadde planer. Rakk det ikke.
Epletreet vi plantet sammen da jeg var liten.
Det huset var ikke bare en bygning. Det var minner.
Da mamma kom inn i gangen og sa: «Du har ingen familie, det er lettere for deg…»
Jeg bet ikke ordene i meg.
«Tre prøverørsforsøk. Tre.»
Og for første gang sa jeg:
«Dette huset er mitt. Jeg gir det ikke bort.»
Stillheten som fulgte, var ikke tom. Den var fri.
Våren kom tidlig.
Naboen smilte forsiktig: «Han ventet bare på deg.»
Jeg satt på verandaen, med en kopp te, i pappas gamle ullgenser, med epletreet foran meg.
Dette var mitt hjem.
Ikke fordi jeg ga opp.
Men fordi det var min rett.
