Kjell, du er virkelig en funn! En fyr som både kan fikse biler og lage mat er helt usannsynlig. Ingrid, du har virkelig flaks med mannen, sier jeg.
Synnøve lener seg tilbake i stolen med et skinnende hvitt smil. Ingrid fanger blikket som Ingrid har kastet på ektemannen, og noe ubehaglig kribler under ribbeina. Hun tenker straks: «Bare tull, jeg er ny i Oslo og prøver bare å passe inn i gjengen.»
Synnøve har kommet inn i livet deres for en måned siden. Den nye vennen virker søt, litt lost i en ukjent by. Hvordan kunne man ikke hjelpe?
Ikke smisk for ham, Ingrid ler til Kjell. Kjell lærte seg å lage lapskaus først i sju år med meg.
Men for en lapskaus! Synnøve skyver seg frem og berører Kjells albue. Jeg ville faktisk sagt ja til å gifte meg med en sånn kokk.
Kjell humrer og retter stolt på skuldrene. Ingrid legger merke til de røde ørene hans et sikkert tegn på at komplimentet traff treffe.
Jeg prøvde, svarer han.
Synnøves første besøk drar ut til sent på kvelden. Hun beundrer oppussingen i leiligheten, bildene av barna, Kjells platekasse. Til hver samtale finner hun en ny unnskyldning for å vende seg mot ham. «Kjell, hvor fant du det?», «Kjell, så god smak du har!», «Kjell, fortell mer.»
Ingrid heller te og følger nøye med. Synnøve sitter altfor nær ektemannen, ler høyt av de hanstrenge vitsene, berører hånden hans mens hun snakker.
Mamma, hvem er den damen?
Sondre, tolv år gamle sønn, kikker inn på kjøkkenet mens Ingrid vasker opp etter gjesten.
Vennen min. Den nye.
Hun virker merkelig. Hun stirrer hele tiden på pappa.
Ingrid står stille med en tallerken i hånden. Selv en tolvåring merker det.
Du tror du ser feil, svarer hun til sønnen.
Hun gjentar seg selv de neste ukene. Det er bare innbilning. Hun overdriver. Synnøve er bare åpen og sosial.
Vennen dukker opp gang på gang. Noen ganger løper hun for en oppskrift, noen ganger bringer hun billetter til en utstilling hun tilfeldigvis har fått tak i, andre ganger bare forbi. Hver gang er Kjell hjemme. Hver gang blomstrer Synnøve i hans nærvær.
Du er spesiell, Kjell, ikke som alle andre, sier hun fra kjøkkenet. Ingrid, hvor møtte du ham? Sånn en mann finner du ikke på torget.
Vi traff hverandre i T-banen, svarer Ingrid rolig. For femten år siden, på rulletrappen.
Romantisk!
Synnøve klapper i hendene, Kjell smiler, og Ingrid tvinger seg også til å smile.
Etter et besøk blir Kjell stående i korridoren for å si farvel til gjesten. Ingrid hører deres dempet latter bak døren.
Hvorfor tar dere så lang tid? spør hun når Kjell kommer tilbake.
Hun fortalte en vits. Veldig morsom.
Ja.
Hun lar ikke temaet gå videre, redd for å virke sjalu og hissig
Alt endrer seg to uker senere. Kjells telefon ligger på nattbordet med skjermen opp mens han dusjer. Ingrid ser den ikke, men når skjermen lyser av en ny melding, stopper hun opp.
«Savner deg. Du er så kjekk og interessant», står det fra Synnøve.
Ingrid setter seg på kanten av sengen. Hånden strekkes automatisk etter telefonen. Hun kjenner passordet de har aldri skjult noe for hverandre.
Meldingen har pågått i flere uker. Synnøve klager over ensomhet, over hvor vanskelig det er i en ny by, over flaksen hun hadde med å finne en så forståelsesfull mann som Kjell. Kjell svarer, oppmuntrer, skriver at hun er fantastisk og vil finne lykken sin. Han sender masse smilefjes.
Ingrid legger telefonen tilbake. Fra badet hører hun vannsprut og en falsk nynning mannen er i godt humør.
Kjell.
Han kommer ut av dusjen, svetter med et håndkle, ser på Ingrids ansikt og stanser.
Hva skjer?
Jeg så meldingen din med Synnøve.
Et kort, men tydelig pause følger.
Å, det… ingenting spesielt, sier han.
Ingenting spesielt?
Hun er bare sosial. En ensom jente i en ukjent by. Du brakte henne jo til oss.
Ingrid ser på ham, prøver å finne et snev av skyld i blikket hans. Kjell virker oppriktig overrasket.
Er du sjalu? Seriøst? Vi har vært sammen i tolv år, har to barn, og du er sjalu på din egen venn for noen smilefjes?
Hun flørter med deg.
Hun snakker sånn med alle. Du overdriver.
Ingrid vil protestere, vil si at normale venner ikke skriver til andres ektefeller om kveldene, ikke kaller dem kjekke, ikke savner dem. Men Kjell har allerede tatt på seg en Tskjorte og forlater soverommet.
Synnøve gir seg ikke. Tvert imot, hun dukker opp oftere. Nå har hun unnskyldninger: passe på barna mens Ingrid er på jobb, lage middag når Ingrid blir sen. Åtte år gamle datter Mari jubler over den nye «tanten Synnøve» som baker de beste pannekakene og lar dem se på tegnefilm til sent på kvelden.
Jeg vil bare hjelpe, sier Synnøve med et uskyldig blikk. Det er tungt å klare alt alene.
Jeg har en mann.
Selvfølgelig, Kjell er en fantastisk far. Dere er heldige som har hverandre.
Noe i ordene høres falskt og merkelig ut. Ingrid kan ikke helt sette fingeren på hva, men en dårlig følelse blir igjen.
Kjell kan ikke legge fra seg telefonen. Han tar den med på toalettet, legger den under puta om natten, griper den ved hver varsling. Under middagen deltar han sjeldnere i samtalen øynene er festet til skjermen, leppene smiler av seg selv.
Pappa, hører du meg?
Sondre gjentar spørsmålet tre ganger før Kjell løsner seg fra telefonen.
Hva? Å ja, gutten. Hva er det du vil?
Jeg snakket om svømmekonkurransen. Kommer du?
Selvsagt. Når?
På lørdag. Jeg har sagt det tre ganger.
Kjell klør Sondre på hodet med en skyldig hånd og går tilbake til telefonen. Ingrid rydder tallerkener i stillhet. Sondre ser på faren med misnøye. Mari hakker i kjøttbollene og forstår ikke hvorfor det er så stille ved bordet.
Flørten blir stadig mer åpen. Synnøve skjuler seg ikke lenger bak uskyldige komplimenter. Hun berører Kjell hver gang hun kan retter på kragen, tørker en usynlig støvpus fra skulderen, tar tak i hånden når hun ler. Hun ser ham i øynene altfor lenge, slikker leppene mens hun ser på ham.
Ingrid ser på dette fra et hjørne i sitt eget kjøkken. Synnøve oppfører seg som om Ingrid ikke finnes, eller som om hun bare er en midlertidig, irriterende forstyrrelse.
Kjell, kan du vise meg programmet på PCen? Det for bildebehandling. Du lovet.
Nå?
Hvorfor drøye?
De går inn i Kjells kontor og lukker døren bak seg.
Den dagen bestemmer Ingrid seg for å overraske mannen. Hun lager hans favorittlunsj fylte paprika, en salat med reker pakker alt i en matboks og drar til kontoret hans.
På kontoret er det rolig. Lunsjpausen, de fleste ansatte har gått til kafeen. Sekretæren ved resepsjonen nikker til Ingrid de kjenner henne.
Kjell er på kontoret. Bare…
Ingrid hører ikke resten. Hun går ned korridoren til kontoret. Døren står på gløtt.
Hun skyver den og stopper på dørkarmen.
Kjell sitter ved kanten av bordet. Synnøve står mellom de spredte knærne hans, omfavner ham med armene. De kysser, dype og grådige, som folk som har kysset mange ganger før.
Matboksen glir ut av Ingrids hånd og faller i gulvet med et brak. De springer fra hverandre. Synnøve ser mer irritert enn flau ut. Kjell blir blek.
Ingrid dette er ikke som du tror.
Ikke som?
Hun hører sin egen tørre, knuste latter.
Ingrid
Forklar. Fortell meg hvordan hun tilfeldigvis falt på brystet ditt.
Synnøve retter blusen og tar vesken fra stolen.
Jeg går nok.
Vent.
Ingrid blokkerer veien. Synnøve ser på henne med en utfordring ingen anger, ingen skyld.
Du visste at han var gift. Du kom inn i hjemmet mitt, spiste ved bordet mitt, lekte med barna mine.
Voksne tar ansvar for sine handlinger.
Synnøve trekker på skuldrene, går forbi Ingrid med høye hæler. I døråpningen roper hun:
Ring når du er ledig, Kjell.
Ingrid snur seg mot mannen. Tolv år. Tolv jævla år har hun bygget denne familien. Nætter uten søvn med spedbarn i armene. Hans forfremmelser som de har feiret sammen. Oppussingen som drar i tre år. Ferier ved havet da Mari først svømte alene. Juletrær, bursdager, barnas sykdommer. Alt dette er nå som støv.
Kjell, jeg er skyldig. Jeg vet det. Men vi kan rette opp.
Rette opp?
Jeg hun har snudd hodet mitt. Men jeg elsker deg, elsker barna
Når du kommer hjem, vil tingene dine være pakket. Du kan ta dem og gå til din Synnøve.
Ingrid vender seg og går. Hun gråter ikke tårene har ingen kraft nå. Alt inni henne blir til is.
Hjemme pakker hun systematisk. Koffert fra boden. Skjorter fra skapet. Sokker, undertøy, slips alt i en haug. Barberhøvel, tannbørste, deodorant. Tolv år kom i en koffert og tre poser.
Når barna kommer fra skolen, ligger farens ting ved døren.
Mamma, hvor er pappa? spør Mari og ser inn på soverommet.
Pappa skal bo et annet sted.
Sondre tier. Han ser på moren, på den tomme skapdøren, og går tilbake til rommet sitt
Om kvelden ringer Ingrid til moren.
Mamma
Hun vil fortelle rolig, men stemmen hakker på første ord, og tårene strømmer varme, sinte, hjelpeløse.
Datter, jeg drar. Vent.
Kari, moren, kommer om en time. Hun omfavner datteren, lager te, setter henne i kjøkkenet.
Fortell.
Ingrid forteller. Om Synnøve, om meldingene, om i dag. Moren lytter i stillhet, uten å avbryte.
Du gjorde rett, sier hun når Ingrid stilner.
Riktig?
Ja. Svik kan ikke tilgis. Du kan tilgi en feil, en svakhet, en dumhet. Ikke dette.
Ingrid hviler hodet mot morens skulder.
Divorcen drar i et halvt år. Papirer, rettssaker, deling av eiendeler. Kjell prøver å komme tilbake kommer, ringer, skriver.
Ingrid åpner aldri døren.
Barna blir igjen hos henne. Sondre drar til faren sjeldent, annenhver uke, fordi det må. Mari savner ham, men blir raskt opptatt med dans og tegning.
To år flyr forbi raskere enn forventet. Ingrid går tilbake til jobb, melder seg på kurs, mister seks kilo fordi hun slutter å trøste seg med mat. Livet begynner sakte å finne sin rytme.
Thomas dukker opp tilfeldig. På foreldremøtet i skolen der Sondre går, viser det seg at hans nevø er i samme klasse. De snakker i korridoren mens de venter på lærerne, møtes senere på kafeen ved skolen, og Thomas ringer for å spørre hvordan det går.
Jeg liker deg, sier han på det tredje møtet. Jeg er ikke god med vakre ord, men det er sant.
Ingrid ler, for Thomas er helt motsatt av Kjell. Rolig, pålitelig, en av dem som snakker lite men gjør mye. Barna tar ham ikke med en gang. Sondre holder øye med ham som om han vurderer ham. Mari blir sjalu på moren. Thomas presser ikke, han hjelper med leksene, lærer Sondre å reparere sykkelen, kjører Mari til dansekonkurransen.
Et år senere gifter de seg. Stille, uten storslått fest. Bare nære, de som virkelig gleder seg over lykkene deres.
Datter, hørte du?
Kari ringer en lørdag morgen. Thomas steker pannekaker på kjøkkenet, barna løper rundt i leiligheten.
Hva skjer?
Jeg møtte Tora Hansen i går. Husker du henne?
Selvfølgelig.
Sånn, hun fortalte om din eks. Kjell og Synnøve slo opp for et halvt år siden. Han forlot henne etter skillet vårt.
Ingrid trekker seg inn på soverommet, lukker døren.
Han forlot henne?
Ja. Fant noen yngre.
Sånn er det.
Jeg sier jo folk forandrer seg ikke. Som en hannhund forblir han. Snyltens jente fikk det hun fortjente. Som det sies, så du hva du sår
Ingrid legger på og setter seg på sengen. Hun hadde håpet at nyheten skulle gi en slags tilfredsstillelse eller lettelse. Den gir bare en svak lettelse og tanken: «Bra at det ikke lenger er mitt problem.»
Ingrid, pannekakene er klare!
Thomas kommer inn med en tallerken full av dampende pannekaker.
Jeg kommer.
Hun reiser seg, tar ham i hånden.
Skjedde det noe?
Nei. Alt er bra.
Kjell er nå fortid. Synnøve fikk den ensomheten og de knuste håpene hun fortjente. Her på kjøkkenet lukter det pannekaker, Mari krangler med Sondre om den siste bananen, og Thomas ser på henne med en kjærlighet som får henne til å smile.
Livet går videre. Denne nye tilværelsen er god.
