Du har spratt fra universitetet på grunn av den kjærligheten! Vi sendte deg ut for å studere, ikke for å gifte deg! Vi hadde trengt en bondegutinne i familien, knurret faren. Den brennende forelskelsen til sønnen skulle stoppes med avstand. På farens anmodning gikk Viktor i militæret.
Synnøve ryddet hjemme. Hun tapet opp veggpapir, byttet gardinene på vinduene og begynte å ordne hyllene på loftet. Synnøve elsket orden; da var også sjelen hennes i ro.
I den innerste kroken fant hun en eske med Viktors brev. Hvor lenge hadde hun ikke åpnet den! Hun glemte bort klesvasken helt. Synnøve leste ett brev, så det andre, så det tredje
Viktor og Synnøve møttes på Oslo Teknologiske Høgskole. Viktor var byjente, mens Synnøve kom fra en liten bygdegd.
Hun fanget gutten med sin strålende fremtoning: langt svart hår, glitrende blå øyne og en slank silhuett.
Viktor og Synnøve begynte å date. For den stille og beskjedne Synnøve var den høylytte Viktor som en tornado. Hver dag kom han på nye påfunn for å vinne den vakre jenta. Han la blomster foran døren til hybelrommet hennes, dukket opp i vinduet midt på natten for å si god natt. Rommet lå i første etasje.
Støyende studentfester, spaserturer og kyss første studieår fløt forbi i en fei. De var uatskillelige.
Men så falt Viktor fra studiene. Han hadde aldri hatt den store lysten til å tygge på vitenskapens granitt, og plutselig kom kjærligheten! Han ble kastet ut av universitetet. Det plaget ham ikke.
Jeg får meg en jobb, så tar jeg opp studiet på fjernundervisning. Da kan jeg gifte meg med deg, min glede, forklarte han Synnøve.
Han fikk jobb på en fabrikken i Oslo og fortalte foreldrene at han ville gifte seg. Synnøves foreldre visste bare litt. Hun besøkte dem flere ganger.
Viktor var forberedt på at de skulle ta nyheten med ro. Problemet var at faren og moren drømte om å gifte ham med datteren til deres venner. Men verken Viktor eller vennens datter, Kine, ønsket å leve opp til forventningene.
Viktor trodde han kunne overbevise foreldrene, at de måtte forstå hans kjærlighet til Synnøve. De skulle innse at han ikke kunne leve uten henne!
Men forventningene gikk i vasken. Familien hans forsto ham ikke. Responsen var hard.
Du har kastet fra universitetet for kjærligheten! Vi sendte deg for å lære, ikke for å gifte deg! Vi trengte en bondegutinne i familien, brølte faren.
Den brennende forelskelsen skulle stoppes med avstand. På farens bønn gikk Viktor i verneplikt.
Synnøve savnet kjæresten. Det eneste som ga henne styrke og glede, var brevene Viktor skrev så ømme og lidenskapelige!
En dag brøt korrespondansen brått. En måned, to, et halvt år ingen linje. Synnøve fant ikke ro.
Sånt skjer, følelsene avtar i fraværet. Da var det vel ikke kjærlighet, men bare en forelskelse, roet medstudenten Stian henne.
Stian var en felles venn av Viktor. Synnøve visste ikke at Stian hadde skrevet til vennen sin om hvor glad han var i Synnøve, og at de nå skulle bli sammen. Han ba Viktor om å slutte å skrive til Synnøve, for de planla å gifte seg.
Synnøve aksepterte, kastet seg over studiene og begynte å sosialisere med venner. Stian var alltid i nærheten. Han hadde lenge vært forelsket i henne, og avskjeden med Viktor ga ham muligheten til å komme nærmere.
Omsorgen og kjærligheten Stian ga henne, var helt ekte.
La Stian i det minste bli lykkelig, tenkte jenta og takket ja til hans forslag.
Synnøve ville kaste Viktors brev, men klarte ikke løfte hånden. Hun la dem i en eske og gjemte dem.
Synnøve startet et nytt liv.
Viktors foreldre skyndte seg å melde at Synnøve hadde giftet seg med Stian.
Og så fløy tiden.
Et tiår så et annet. Synnøve og Viktor bodde i samme by, men levde parallelt, uten å krysse hverandre.
Rykter nådde Synnøve om at Viktor hadde giftet seg. Ikke med Kine, men med en helt annen. De fikk en sønn.
Men Synnøves liv, rolig og jevnt, ga henne ingen lykke. Med Stian fikk hun to døtre. Barnepass og arbeid ble meningen med tilværelsen; tid til sjelens uro var knapt.
De dro sine livsløp uten glede, og hadde glemt at livet kunne bli fargerikt og lykkelig.
35 år gikk.
Synnøves familie gikk i oppløsning. Uansett hvor hardt hun prøvde, så holdt forhold uten ekte kjærlighet ikke. Mannen følte at hun aldri kunne elske ham. Han fikk en elskerinne. Døtrene ble voksne og fikk egne familier. Ingenting bandt dem lenger.
Etter skilsmissen innrømmet mannen for Synnøve at han hadde orkestrert avstanden mellom henne og Viktor.
Viktor fikk også brutt familie, og stod igjen alene.
Synnøve leste det siste brevet. Hun gråt og lo samtidig. Så forsto hun at hun desperat måtte finne ut hvor Viktor var nå, hvordan livet hans hadde blitt. Hun ville bare møte ham og snakke.
Hun skrev et brev til hans gamle adresse, i håp om at noen i familien ville levere det. Synnøve var alltid handlekraftig. Hun skrev brevet med en gang, inviterte ham til å møtes på kafeen rett overfor huset sitt. Uten å nøle, slapp hun brevet i den nærmeste postkassen.
Neste dag klaget hun på seg selv: Hvorfor er jeg så tåpelig?
Viktor, på vei hjem, kikket i postkassen. Et brev? Så sjeldent i dag et brev. Navnet på konvolutten fikk ham til å stivne. Han leste, og tiden gikk tilbake.
På avtalt tid steg han inn på kafeen. Hjertet hamret. Lokalet var tomt, bortsett fra et bord hvor en kvinne satt.
Synnøve, mumlet Viktor lavt.
Ja, svarte hun og løftet blikket.
Han husket blikket hennes gjennom alle årene. Det var hun, den samme Synnøve. Så begynte de å snakke, gråte, le.
Fra kafeen gikk de hånd i hånd, bestemte seg for aldri å skilles igjen.
P.S.
Nå er det fem år siden møtet. Synnøve og Viktor lever hånd i hånd, og hver dag teller de som en gave.
Ekte kjærlighet forsvinner aldri i all hemmelighet. Det er de to helt sikre på nå.
