Telefonen ble stille. Solveig sto midt på kjøkkenet med den trykket mot brystet, begge hendene klemt rundt. Tante Ragnhild hadde snakket i nøyaktig fire minutter – stemmen tørr, saksorientert, uten en eneste tåre.
Trygve satt i sofaen. Fjernsynet mumlet lavt i bakgrunnen. Han snudde seg ikke engang da Solveig dukket opp i døråpningen.
– Trygve. Tante Ragnhild ringte. Mor døde for en time siden.
Han nikket. Strøk en finger over telefonskjermen – bladde gjennom noe, uvesentlig nå.
– Mm. Trist.
– Jeg må dra. Med en gang. To timer med bil. Gi meg nøklene.
Trygve la fra seg telefonen. Ikke fordi han ble grepet – men fordi han hørte ordet «bil». Han så opp på henne med et uttrykk av lett irritasjon, som om hun hadde bedt ham flytte et skap.
– Nei. Bilen trenger jeg. Mor ba meg kjøre henne til tante Gudrun. Jeg lovet forrige uke.
Solveig rørte seg ikke. Lyset fra kjøkkenet falt på ryggen hennes, og ansiktet lå i skygge.
– Hørte du hva jeg sa?
– Jeg hørte. Men hun er død nå. Hvorfor haste? Ta bussen i morgen, du kommer deg dit. Mor er levende. Hun venter. Jeg lovet.
Ett sekund. To. Tre.
– Mener du det?
– Helt alvorlig. Jeg svikter ikke mor.
Solveig gikk inn i stuen. Stilte seg rett foran fjernsynet – så Trygve ikke kunne se forbi henne. Han måtte løfte blikket.
– Jeg ber deg én gang. Én. Tenk på hva du nettopp sa. Og svar på nytt.
– Solveig, ikke lag scene. Jeg har forklart. Mor venter, jeg lovet. Det skjer ingenting med begravelsen din på en natt.
– Min begravelse, gjentok hun langsomt.
– Ja, begravelsen. Du skjønner. Du drar i morgen. Alt ordner seg uten deg, tanten er der, naboene.
Solveig lente seg litt nærmere.
– Skjønner du at dette er siste gangen jeg ber deg om noe? Ikke andre, ikke tredje. Siste.
– Herregud, Solveig. Du gjør en mygg til en elefant. Én dag! Én dag venter du. Ingenting raser sammen. Mor ba meg – jeg kjører. Punktum.
– Min mor er død, Trygve. Din skal på besøk og drikke kaffe.
– Ikke vri på det. Hun har gledet seg lenge, Gudrun venter. Jeg lovet. Vil du at jeg skal bryte løftet mitt?
– Jeg vil at du skal huske hvem du lever med. Og hva denne dagen betyr for meg.
– Jeg husker. Men orden må være. De levende er viktigst.
Solveig rettet seg opp. Så på ham som om hun lærte ansiktet hans utenat. Ikke med hat. Med noe endelig.
– Greit, sa hun.
Det «greit» kom jevnt. Uten sårethet. Uten brist. Uten skjelving. Trygve la ikke merke til det – han strakte seg allerede etter fjernkontrollen.
*
Solveig gikk ut i gangen. Åpnet øverste skuff i kommoden – den Trygve ikke hadde åpnet på sju år. Tok frem en tykk permer med strikk: passet sitt, skjøte på leiligheten, vognkortet, bankpapirer. Alt stod i hennes navn. La det i vesken.
Hakket begge bilnøkkelsettene av knaggen. Tok på jakken. Skoene.
– Hvor skal du? ropte Trygve fra stuen.
– Jeg drar. Tar farvel med mor.
– Hva med? Jeg sa jo bilen trenger jeg!
Solveig åpnet ytterdøren. Trygve stod allerede i gangen – barbeint, med fjernkontrollen i hånden, et tullete uttrykk av fornærmet eier.
– Bilen står på meg. Alltid gjort. Leiligheten også. Når jeg kommer tilbake, er låsen byttet. Tingene dine legger jeg ved døren. Hent dem selv, eller jeg setter dem ut.
– Hva er det du snakker om?
– Jeg snakker. Tydelig og én gang.
– Solveig, stopp! Stopp! Du kan ikke bare…
– Trygve. Min mor døde. Og du forklarte meg at bilen var viktigere for deg – for å kjøre din mor til søsteren på kafé. Det var alt jeg trengte å høre. Det finnes ikke noe mer mellom oss. Pakk sakene.
Døren gikk igjen. Låsen smalt. Nede slang ytterdøren. Et minutt senere så han fra vinduet at hun satte seg bak rattet – rolig, uten hastverk, uten å se seg tilbake. Startet motoren. Kjørte ut av gårdsplassen. Så ikke engang opp.
Trygve stod midt i gangen. Ringte nummeret hennes – lange pip, intet svar. Skrev en melding: «Sett igjen bilen. Er du sprø?» Åpnet. Stillhet. En til: «Slutt å tøv. Mor venter, jeg må kjøre.» Åpnet. Stillhet.
Etter tjue minutter ringte moren.
– Trygve, når kommer du? Gudrun har dekket bordet.
– Det har skjedd noe, mamma. Solveig tok bilen.
– Tok? Er ikke det deres bil?
– Formelt… står den på henne.
– Og så? Du er mannen! Si at hun må levere den tilbake!
– Hun svarer ikke. Jeg ringer tilbake.
Han satte seg i sofaen. Gikk gjennom leiligheten. Alt så likt ut – møbler, gardiner, hyller. Men Solveig hadde tatt ut dokumentene, nøklene og seg selv. De tre tingene alt hvilte på.
Telefonen ringte. Solveig. Han grep den.
– Solveig! Endelig. Hør, vi kan…
– Hold kjeft, sa hun. Stille og kort, som et klikk. – Jeg sier det én gang. Leiligheten er min. Bestemor etterlot den, papirene står på meg, det vet du godt. Bilen kjøpte jeg før ekteskapet. Pengene på kontoen er mine – på sju år har du ikke spart én krone. I lommen på jakken din ligger to tusen – akkurat nok til taxi for moren din. Knapt, men nok.
– Solveig, vent…
– Låsen bytter jeg i dag, naboen Ingeborg slipper inn låsesmeden. Tingene dine pakker jeg. Står ved døren. To dager. Så setter jeg dem ut.
– Du har ikke rett til…
– Jo. Hvert papir. Hver signatur. Alt er mitt. Og du gadd ikke engang sette navnet ditt på vannkokeren på sju år.
– Det er sjofelt!
– Sjofelt er å si til kona at hun ikke trenger å reise og gravlegge moren sin. Fordi du trenger bilen til å kjøre din på kaffe. Det er sjofelt. Jeg tar bare det som er mitt.
Stillhet i røret i fire sekunder.
– Solveig, jeg gikk for langt. Dumt sagt. La oss snakke skikkelig når du kommer tilbake.
– Til deg kommer jeg ikke. Vi er ferdige. Ikke ring mer.
Summetone.
Trygve satt med telefonen i hånden. Ringte igjen – abonnenten utilgjengelig. Igjen – det samme. Hun hadde sperret nummeret hans.
Han stakk hånden i lommen på jakken. To krøllete sedler. Tusen og tusen. Hun hadde regnet ut nøyaktig – så det skulle holde til taxi til tante Gudrun og tilbake. Ikke en krone mer.
Kortet var tomt – han sjekket. Andre kontoer – null. Han hadde aldri interessert seg. Det var nok med det Solveig ga. Leiligheten – hennes. Bilen – hennes. Pengene – hennes. Han hadde bodd i et fremmed hus i sju år uten å tenke over det.
Moren ventet ved porten. En liten skikkelse i grønn frakk, med en pose godbiter til søsteren. Taxien stoppet, hun satte seg, så seg rundt i kupeen.
– Taxi? Alvorlig? Hvor er bilen?
– Hos Solveig.
– Hent den da!
– Hun kjørte av gårde. For godt.
Moren tidde. Stirret inn i seteryggen foran.
– Hva mener du – for godt?
– Nettopp det. Hun gikk. Sa jeg må hente tingene i løpet av to dager. Låsen bytter hun i dag.
– På grunn av hva?
– Fordi jeg sa hun ikke skulle reise på begravelsen. Sa at bilen var viktigere for meg.
Moren snudde seg mot ham. I øynene – ikke anger. Forvirring. Hun forstod ikke hvordan et ærend til søsteren kunne bli en katastrofe.
– Det var vel å ta i, Trygve.
– Jeg trodde ikke hun ville…
– Du skulle ha tenkt! At en kvinne har mistet moren, og du sier «vent»? Var du i dine fulle fem?
– Du ba meg kjøre!
– Jeg ba om skyss. Ikke om å nekte kona å dra på begravelse! Det fant du på selv!
Taxien kjørte gjennom byen. Taksameteret tikket. Trygve så på tallene – de vokste, og hver krone beit av de siste pengene. Da bilen stanset utenfor tante Gudruns hus, viste måleren åtte hundre kroner. Tilbake – like mye. Resten – til mat. Kanskje. En dag.
Moren gikk ut. Så seg tilbake. Godbitposen var krøllete i hendene.
– Og hvor skal du nå?
– Til deg. Hvis du har plass.
– Jeg har ett rom og et kjøkken, Trygve. En feltseng i boden.
– Da blir det feltseng.
Hun ristet på hodet. For inn porten. Døren lukket seg bak henne.
Trygve ble stående på fortauet. I lommen – tolvhundre kroner i småpenger og krøllete sedler. På kontoen – tomt. Bak seg – en by der han ikke lenger eide en eneste kvadratmeter.
Han tok opp telefonen. Ringte Solveig. Lange pip. Så – en mekanisk stemme: «Abonnenten er utilgjengelig.»
Stakk den bort. Så på hendene – tomme. Som alt annet.
Men Solveig, i mellomtiden, stod ved morens seng. Tante Ragnhild til høyre, naboene bak. Hun gjorde det hun måtte. Tok farvel. For hos henne fortjente de døde ikke mindre respekt enn de levende. Og definitivt mer enn en mann som på sju år aldri hadde forstått hvem han levde med.
