Du er storebror, så du må hjelpe din yngre søster. Du har to leiligheter, gi én til din søster! For ikke så lenge siden feiret vi bursdagen til min svigerinne, Alina. Hun har aldri vært vennlig mot meg, og jeg har heller ikke tatt initiativ til å bli bedre kjent med henne. Hele familien var samlet til fest – både besteforeldre, nieser og nevøer, og selvfølgelig bursdagsbarnet. Alle følte det som sin plikt å gratulere min mann på søsterens bursdag, samtidig som de roste hans generøsitet. Vi tok imot gratulasjonene sammen med min mann, men vi skjønte egentlig ingenting. Gaven vår til Alina var et kort med 500 kroner, noe vi syntes var passende – men langt fra særlig generøst. Alt ble klart da svigermor startet sin tale til bursdagsbarnet: – Markus, din søster har bursdag i dag. Hun er fortsatt singel og har ingen kjæreste, så som storebror må du passe på henne og sørge for at hun har det trygt. Nå eier du to leiligheter, så du kan gi én av dem til Alina. Alle applauderte, og jeg holdt på å falle av stolen av sjokk over den frimodigheten. Og det stoppet ikke der. – Storebror, jeg vil ha den nye leiligheten! Når kan jeg flytte inn, egentlig? – Jeg måtte oppklare saken. Jeg og mannen min har faktisk to leiligheter. Den ene arvet jeg av min bestemor, og etter noen enkle oppussinger leier vi den ut. Inntektene fra leien bruker vi til å betale lånet på vår nye leilighet – der vi faktisk bor. Mannen min har ingen rettigheter til den leiligheten jeg har arvet, og jeg har planer om å gi den videre til våre barn. Svigerinnen min har ingen krav på den. – Glem det, for leiligheten vi leier ut er min, og den vi bor i, er vår egen drømmebolig. – Kjære barn, du tar helt feil. Du er jo gift med min sønn – da er alle deres eiendeler felles, og mannen din skal styre dem. – Jeg har ingenting imot at dere hjelper hverandre, men min eiendom rører du ikke! – Markus, har du noe å si? – Kjære, vi kan jobbe hardere og kjøpe en ekstra leilighet – den kan vi gi til Alina, det er jo bursdagen hennes. – Mener du virkelig det? Jeg ble paff. – Om det trengs, kan du bare gi henne en del av vår egen leilighet – etter at du har levert inn skilsmissepapirer! – Skammer du deg ikke over å snakke sånn med din mann? Hvis du vil skilles, ja da får du det! Markus, jeg synes du skal pakke sakene dine og komme hjem til moren din – og du, du er bare slem og gjerrig! sa min svigermor til meg. Etter de ordene forlot jeg det gale huset, for jeg har ingen planer om å være sammen med folk som mener de har rett til å bestemme over min eiendom.

Du er storebror, så du må hjelpe din lillesøster. Du har to leiligheter, gi henne én!

For ikke så lenge siden feiret vi bursdagen til min svigerinne. Ingrid hadde aldri hatt noe vennlig å si om meg, og jeg følte det samme om henne. Familien var samlet, fra besteforeldre og nieser til selve bursdagsbarnet. Hver eneste slektning følte det som sin plikt å gratulere min mann fordi søsteren hans fylte år, og samtidig kommentere hans gavmildhet med stor beundring.

Vi tok imot gratulasjonene og skjønte ingenting. Vi satt med en konvolutt i hånden, som inneholdt en gave på fem hundre kroner. Jeg tenkte det var en helt grei gave til en slik anledning, men det var vanskelig å kalle den spesielt raus. Alt ble klart da svigermor begynte å holde tale til bursdagsbarnet.

Olav, søsteren din har bursdag i dag. Hun er fortsatt alene og har ingen kjæreste, så som storebror må du passe på henne og sørge for at hun er trygg. Nå som du eier to leiligheter, gir du én til Ingrid.

Alle begynte å klappe, og jeg var nær ved å falle av stolen, så overrasket var jeg over frekkheten. Men det stoppet ikke der.

Bror, jeg håper det er leiligheten i det nye bygget! Når kan jeg flytte inn? sa Ingrid, og jeg måtte bare forsøke å forklare.

Jeg og mannen min hadde faktisk to leiligheter. Én hadde jeg arvet fra mormor, vi pusset opp litt og leier den ut. Leieinntektene bruker vi til å betale ned på huslånet til den nye leiligheten, hvor vi faktisk bor. Min mann har ingen rettigheter til boligen jeg arvet, og den skal gå videre til vårt barn. Det er ikke snakk om å gi den til min svigerinne.

Bare glem det, den vi leier ut, er min, og i den du drømmer om, bor vi.
Kjære, du tar feil, for du er gift med min sønn, og dermed er alt dere eier felles og skal styres av mannen din.

Jeg blander meg ikke i hvordan du hjelper familien, men hold deg unna min eiendom! Olav, har du noe å si?

Elskling, du og jeg kan tjene mer penger og kjøpe en ny leilighet, så gir vi Ingrid én det er tross alt bursdagen hennes.

Mener du alvor? spurte jeg overrasket. Hvis det er nødvendig, kan du gi henne en bit av hjemmet vårt, men først etter at vi har skilt oss!
Skammer du deg ikke over å snakke slik til mannen din? Hvis du vil skilles, så får du det! Olav, jeg synes du burde pakke tingene dine og flytte tilbake til moren din. Og du, du er både slem og gjerrig! sa min svigermor.

Etter disse ordene forlot jeg det merkelige huset, for jeg hadde ingen planer om å være sammen med folk som tror de kan bestemme over min eiendom. Alt var som en drøm underlig og uvirkelig, med folk som byttet ansikter med slektninger jeg aldri hadde møtt og leiligheter som fløt rundt i luften mellom fjorder og gamle trehus.